Gå til sidens hovedinnhold

Når løgn blir rett

Jeg og min samboer ble nylig dømt i Hålogaland lagmannsrett til å lage bilvei av vår egen hage. Siden mange lurer, så skriver jeg noen ord.

Finnmarksdebatten

Vi flyttet til Akkarfjord i 2007, for å arbeide på skolen i bygda. Året før hadde vi kjøpt et nedfallshus i Gamvikveien 5. Utenfor var det overgrodd og trasig, men her var spor av mennesker og hoppende harer. Vi ble fort glad i de trivelige folkene som bodde i bygda. Og fjellene, havet og Sørøya fristet. Så vi ble, og satte i gang med å renovere.

Les også

Full seier til Heidi. Nå må Alvin flytte boden og betale en halv million kroner i saksomkostninger

Tohjulstraktor

I nabohuset bodde det ei hyggelig eldre dame. Hun hadde en koselig hage med plen og rosebusk. Rundt hagen hennes var det et fint stakittgjerde med en liten port. Ingenting tydet på at det var bilvei i hagen. Kom folk med bil, parkerte de ved innkjørselen til eiendommen vår. Det er tjue steinlagte meter og mykt gress å gå på fra porten bort til naboens hus. Var det behov for å kjøre inn i hagen, så fikk alle lov til det. Naboen hadde også ei solid trapp fra Gamvikveien opp til huset. De eldre som bodde i vårt og naboens hus etter krigen, forteller at de eneste kjøretøyene som ble brukt, var en liten tohjulstraktor, eller hest og kjerre når de skulle kjøre kull til folk. Større kjøretøy var det ikke plass til.

Hyggelig naboforhold

Få meter fra husene våre går det en bratt skråning ned til Gamvikveien. Jordmassene er i stadig bevegelse. De gamle stablet steiner langs bakkekantene, for å hindre utglidning av jordmasser. Hos naboen var det lagt ei svær trålnot over hele skråninga for å holde jorda på plass. Om vintrene måkte vi gangvei fra Gamvikveien gjennom hagen vår og helt bort til døra til naboen. Om somrene slo vi gress i hagen hennes. I det hele tatt; vi hadde et hyggelig naboforhold. Nå er nabohuset utleid, og vi trives også godt med våre nye naboer.

Utebod

I 2016 satte vi opp en utebod ved porten, med plass til en firehjuling. Vi ordnet plass for biler dersom det skulle bli behov å kjøre inn i hagen vår. Boden var derfor ikke i veien for noen. Området langs husveggen er vår uteplass og hage, men det er bare tre meter fra husveggen til bakkekanten. Her slår folk seg ned på benken for prat og kaffe, her leker barnebarna når de er på besøk, her snekkeres det og her nyter vi kveldssola om sommeren. Og i bakkeskråninga vokste fargerike blomster.

Lokalpolitikeren

Høsten 2017 kom en lokalpolitiker innom med beskjed om at boden måtte fjernes. Den stod i veien for bilvei over hagen vår, fikk vi vite. Vi ble vist en fullmakt fra eieren av nabohuset der det stod at hun hadde «ugjenkallelig fullmakt til å ivareta hennes interesser». Hvis ikke boden ble fjernet, hadde hun også fullmakt til «å gå til rettslige skritt». Huseieren har bodd sørpå de siste 20-30 årene. Vi så ingen grunn til å fjerne boden, da den ikke stod i veien for ferdsel eller noe annet. Da startet et helvete som snart har vart i fire år.

Les også

Alvin tapte i retten. Nå har Daniela opprettet spleis for å hjelpe – rundet 25.000 det første døgnet

Eiendomsgrensene

De fire nabohusene langs Gamvikveien har, ifølge arealplanen, tomt helt ned til veien. Men da veien ble bygd, så ble den plassert litt lengre ned enn planene forutsa. Det førte til at grunneieren overtok området mellom Gamvikveien og de fire husene. Kommunen gjorde ingenting for å rette opp fadesen. Alle de fire husene mistet dermed eiendomsrett over adkomsten til egne boliger. Etter at vi hadde bodd der noen år, fortalte grunneieren at hun eide bakkeskråninga og adkomsten til huset vårt. Vi ba om å kjøpe det lille området som var en naturlig del av vår hage. Vi fikk til svar at det ikke var nødvendig. Bruk skråninga som egen hage, var beskjeden fra henne. Vi stolte på det. Så vi plantet blomster og busker; noe annet kunne ikke skråninga brukes til. Vi bygde steinmur nedenfor skråninga for å hindre en gammel betongmur å falle ned i kommunens veigrøft. Sauene hadde gjort sin adkomst i bygda. Vi satte opp gjerder for å holde dem borte fra blomstene. Store porter sørget for at folk hadde god adkomst gjennom hagen vår. Portene ble fjernet vinterstid.

Utebod på flyttefot

Det viste seg så at uteboden stod litt innpå grunneierens område. Etter råd fra Hammerfest kommune flyttet vi uteboden helt inn på eiendommen vår. Vi bygde breiere gangvei langs uteboden mot naboen. Både firhjulinger, minigravere og snøskutere kunne kjøre forbi. Større kjøretøy var det ikke plass til i naboens hage. Men det er fire meter fra uteboden bort til nabohuset, så det var ikke noen slitsom etappe å gå. Likevel ble det protestert energisk til kommunen. Nå fikk vi beskjed om at uteboden gjorde det umulig å bo i nabohuset. Men andre steder på eiendommen var det ikke mulig å sette den. Hammerfest kommune var fornøyd, og avsluttet saken.

Forliksrådet

Vi håpet at dette skulle føre til ro. Vi tilbød oss å lage gangveien forbi uteboden enda breiere, men det fikk vi ikke lov til av grunneier. Istedenfor fikk vi nå krav om at blomster, busker, steinmur og roser måtte fjernes. Avtalen om at vi kunne ta vare på bakkeskråninga som vår egen hage, var ikke verdt noe lengre. De gikk til forliksrådet i Hammerfest. Der fikk de støtte til kravet om at blomsterhage og steingjerde måtte fjernes, uten at noen i rådet kom utover for å se på det som krevdes ødelagt. Fra tingretten fikk vi beskjed om at ødeleggelsene måtte være fullført innen 1.juli i år. Hvis ikke, så ville vi få 5000 kroner i mulkt hver uke blomstene vokste i bakkeskråninga. Nå er rosene fjernet. Buskene er gravd opp og flyttet bort. Steingjerdet er revet og gjenreist lenger borte i gata.

Finnmark jordskifterett

Vi håpet at ødeleggelse av hage og steingjerde ga tilfredstillelse nok. Men jakten på uteboden vår var ikke over. Vi nektet aldri noen å kjøre inn på hagen vår, aldri. Men lokalpolitikeren var ikke fornøyd. Vi fikk utallige brev med beskyldninger om at vi hindret ferdsel, at syke folk ikke kom seg gjennom hagen vår, at det var rasfarlig å gå forbi boden, og så videre. Uteboden måtte bort, selv om den ikke stod i veien verken for mennesker eller kjøretøy. Høsten 2020 meldte de sak til Finnmark jordskifterett. Kravet var bilvei i hagen vår. Tidligere hadde vi fått beskjed om at en slik bilvei skulle ha plass til «personbiler, flyttebiler, traktorer, brannbiler og sykebiler». De hyret inn advokat fra Oslo. Jordskifteretten gikk i sin befaring grundig gjennom forholdene i Gamvikveien. Retten konkluderte med at verken vår eller naboens hage var bygd eller dimensjonert for kjøretøy. Tyngre kjøretøy kunne gjøre stor skade på vann- og kloakkrør som ligger like under bakkekanten. Jordskifteretten mente videre at biltrafikk ville føre til ytterligere bevegelse og sig av jordmasser. En enstemmig rett besluttet november 2020 at naboen har gangrett over vår eiendom. Hun ble også dømt til å betale saksomkostningene.

Lagmannsretten

Vi håpet at det nå var nok, og inviterte til dialog. Men der tok vi feil. Noe dialog var ikke på tale. Istedenfor anket de saken videre til Hålogaland lagmannsrett. Lagmannsretten hadde alle muligheter til å avvise saken. Men de valgte å behandle anken, og lagmannsretten så helt sett bort fra dommen til Finnmark jordskifterett. Advokaten fra Oslo ble imidlertid lyttet til. Hagene til oss og naboen ble nå konsekvent omtalt som vei. Her ble det ikke stilt spørsmål om hagene var dimensjonert for biler og traktorer. For retten mente at naboen skulle ha veirett over hagen vår med «motorkjøretøy, herunder bil og traktor». I realiteten betyr det at alle slags kjøretøy hadde rett til å kjøre i hagen vår, når som helst. Lagmannsretten konkluderte videre med at naboen har rett til å ødelegge, for i dommen står det at naboen «kan ikke holdes ansvarlig for eventuell skade/brekk på skiferstein». Vi ble videre dømt til å rive uteboden, på tross av at boden står på vår eiendom, på tross av at Hammerfest kommune har godkjent plasseringen, på tross av at den ikke hindrer ferdsel, og på tross av at det ikke er mulig å kjøre med større kjøretøy gjennom nabohagen. Som ikke dette var nok, så ble vi dømt til å betale nærmere en halv million i saksomkostninger som huseieren hadde pådratt seg.

Løgn ble gjort til rett

I denne saken har vi i fire år blitt utsatt for beskyldninger og usannheter, noen ganger så grove at de er for trakassering å regne. Under rettssaken ble vi på nytt beskylt for å nekte folk adkomst gjennom hagen vår, noe som selvsagt var usant. Men Hålogaland lagmannsrett valgte å tro på dette og mere til. Løgn ble gjort til rett.

Kommunens dype sukk

Men hele denne striden kunne vært avgjort for mange år siden, dersom Hammerfest kommune hadde gjort sin plikt og fått orden på eiendomsgrensene i Gamvikveien, i tråd med reguleringsplan og kartdokumenter. Utallige ganger tok vi det opp med kommunen, men der ble vi møtt med skuldertrekk og dype sukk. Regulering av eiendomsgrensene i Gamvikveien slik at de blir i tråd med kommunens reguleringsplan, er et «privatrettslig»ansvar, fikk vi beskjed om. Så da så.

Surrealistisk

Vi har de siste femten år brukt mye av vår tid til å gjøre det trivelig rundt oss i Gamvikveien. Men forliksråd og tingrett i Hammerfest har nå tvunget oss til å rive steinstøttemur som holder kommunens veigrøft åpen. Vi er pålagt å grave opp blomster, roser og bærbusker. Lagmannsretten har videre bestemt at uteboden vi har hatt stående på egen eiendom i fem år må rives, selv om den ikke står i veien for noen eller noe.

Den lille hageflekken vår langs husveggen skal brukes av biler, traktorer og motorkjøretøy. Ødeleggelser forårsaket av slik trafikk trenger ikke naboen engste seg for, for Hålogaland lagmannsrett mener at naboen ikke kan holdes ansvarlig for skader. Lagmannsretten har i realiteten gitt huseieren, som bor sørpå, råderett over vår eiendom og hage i Gamvikveien 5. Mer surrealistisk kan det ikke bli.

Vi akter ikke å forfølge denne dommen. Men Hålogaland lagmannsrett er med å fordrive oss bort fra vårt eget hjem, og vi planlegger nå å flytte. Fire år med løgn og trakassering har vunnet frem. Sannheten har hatt magre kår i denne saken, og tapt! Mer har jeg ikke å si.

Kommentarer til denne saken