Med sine over 1.000 km laksebærende elv, inkludert sideelver, er Tana den viktigste elven for atlantisk laks i verden, og for oss som årlig har returnert er den også verdens vakreste med en magisk tiltrekning. Verdens største laks på hele 35.8 kilo er selvsagt fra Tana og fanget av Henrik Henriksen i 1928. Vi har til sammen fisket i Tanaelven i 38 sesonger og har med det opparbeidet oss en viss innsikt i hvordan elva har vært forvaltet – og resultatet? Bestanden har kollapset og laksen er på vei til å dø ut. I 2021 havnet laksen på rødlisten som utrydningstruet – men garnfiskerne krever likevel sin rett – her skal det fiskes.

Elva ble i 2021 stengt for all fiske, dette bygget på et solid forskningsmateriale med en enkel konklusjon – for hver laks som nå tas ut desimeres elven ytterligere, elva er snart tom. Likevel har departementet nå ute på høring et forslag om å tillate fisking med det vi anser som hovedårsaken til bestandsnedgangen – nemlig garnfiske. Ikke nok med det – man gir denne retten til fiske til kun et par prosent av Tanas kommunes befolkning, elva som er innbyggernes identitet skal nå fiskes tom av noen få, mens resten av befolkningen stenges ute.

Når selv ordfører i Tana kommune Helga Pedersen den 11.03 jublet over åpning for garnfiske lover ikke dette godt for kommende generasjoner.

Begrunnelsen fra departementet er å beskytte den samiske tradisjon. Argumentet er for så vidt rettslig relevant og knesatt i ILO-konvensjonen mm, men behovet for matauke er borte, Tana har en utmerket matbutikk, og garnfiske kan i dag ikke anses som annet enn rekreasjon.

Dersom forslaget går igjennom er det om få år ingen tradisjon igjen å beskytte. Det er på tide å innse realiteten, vårt ansvar for å beskytte laksen er også et ansvar overfor de unge. De fortjener å oppleve det samme som oss.

Forslaget om et «begrenset» og kulturelt betinget fiske med garn innebærer en risiko for at laksebestanden i Tanavassdraget aldri vil kunne hente seg inn igjen i framtiden.

Garnfiske er den mest effektive og destruktive måten å fiske på, den fanger all laks uavhengig av størrelse, kjønn og hvilken unik sideelv laksen tilhører. Ifølge NINA nådde for eksempel Iesjohka 9 % av gytebestandsmålet i 2021, Anarjohka og flere sideelver er omtrent fisketomme. At noen få laksebreveiere skal få lov til å fiske har også satt sinnene i kok hos de øvrige. Vi har alle hørt om eventyrlige fangster tatt med garn og stengsel selv i uår. Har man garnrett på riktig lokasjon nede i elva er fangstpotensialet ubegrenset, hundrevis, kanskje over 1000 laks kan tas ut på en lokasjon. Har den norske og finske regjeringen til hensikt å overlevere

Tanavassdraget fritt for laks til framtidige generasjoner?

De kulturelle fiskemetodene glemmes ikke selv om fisket skulle opphøre i en periode på fem til ti år så laksen hente seg inn igjen. Om det kulturelle aspektet er så avgjørende kan dette ivaretas med egne kulturdager der Tanaværingene går sammen om et par dagers garnfiske i regi av Det nasjonale laksesenteret. Hele poenget med å legge dette til Tana var å lære folket om tradisjonelle samiske fiskemetoder knyttet til Tanaelva, drivgarn, kilenot og krokgarn, det kan gjøres uten at garnene settes i elva.

Den fisken man nå ønsker ta ut i 2022 stammer fra svake gyteår i 2012-2014 – å tillate fiske nå vil kunne påføre elva uopprettelig skade. Mange husker kanskje hva som skjedde med torsken i Canada – argumentene var de samme og torsken er aldri kommet tilbake. Det samme skjedde i Vosso, elva er død.

Vi har en international forpliktelse til å ivareta laksen vår, Naturmangfoldsloven pålegger oss et ansvar for bærekraft og vern og tillater bare høsting av overskudd. Hvorfor skal Tana være i en særposisjon der det tillates at noen få får fiske et allemannseie tomt for laks når forskningen er klar på at en åpning vil være katastrofalt for bestanden?

Hvor er det blitt av laksen? Vel, her er vår versjon. Tidligere fanget Tana som regel like mye som de andre norske elvene til sammen! Rundt år 2000 var fangstene store og det ble solgt laks overalt i Tanadalen. Både garnfiskere og sportsfiskere solgte, vanligvis svart. Etter noen gode fiskeår gikk bestandene tilbake.

En ny lokal forvaltning ble innført (TF, Tanavassdragets Fiskeforvaltning). Forskningen ble intensivert. Moderate restriksjoner på garnfisket gav ikke ønsket effekt. Kvoter i fangstuttak ble merkelig nok aldri nevnt (som omtrent eneste elva i Norge). Lavere fangst skyldtes i høyeste grad også det økende finske turistfisket, men alle så hva som ville skje, år etter år, men ingenting skjedde. Kravet om at «vi har rettsrettigheter» fortsatte derimot, totalt uten diskusjon om forpliktelser til å redde verdens største og viktigste bestand av atlantisk laks.

Hvor ble det av stoltheten over å bo i Tanadalen, laksedalen nr. 1 i verden?

Resultatet i 2021 ble en hel sommer uten fiske etter Tanalaks, og det var ikke et øyeblikk for tidlig. Man skulle tro dette ville samlet tanadalen i et ønske om å redde laksen – men hva skjedde - «vi har rettigheter», «forskerne vet ikke best», «forskerne er kjøpt og betalt» «elva er full av laks».

De objektive fakta fra forskningen er blitt framstilt som konspirasjon, alle skylder på alle, noen velger til med å skylde på gjedda og sjøørreten.

Det finnes kun en årsak til nedgangen, og den er forankret i objektiv forskning; nemlig overfiske med garn og stang.

Det vil ikke være nok å stenge én sesong da verdens dårligste lakseforvaltning har ødelagt det meste av Tanavassdraget. Det vil nok ta mange år før det kan høstes. Dessverre, og spesielt for lokalbefolkningen i kommunen.

Den eneste redningen er en ny og moderne administrasjon. Når bestandene beviselig har nådd nivåer hvor fisket kan gjenopptas og man får et høstbart overskudd bør det særlig innføres følgende:

  • En god start er å sette opp et nytt forvaltningsorgan for hele Tanavassdraget, i samarbeid mellom Norge og Finland, hvor laksebestandene først, og hvor forskere blir lyttet til. Det finnes mange gode eksempler på godt forvaltede elver i Norge. Utmerkede eksempler er nærliggende Vestre Jakobselv og Syltefjordselva.
  • Steng elva for turistfiske inntil forskningen tilsier annet.
  • Elva må som et utgangspunkt holdes stengt, men med en mellomsesongvurdering som gir grunnlag for å åpne hele eller deler av vassdraget ved godt innsig. Dette krever rask rapportering fra alle fiskere.
  • Kvoter til alle fiskere, også stangfiskere, og helst ikke garnfiske i det hele tatt i elva. Tillates garnfiske settes kvote.
  • Økt tillit til forskning. Dagens ledelse i Tanavassdragets Fiskeforvaltning består av vitenskapsfornektere som ikke har tro på den objektive forskningen som Morten Falkegård, NINA, og hans forskerteam driver. Hadde det vært gjedda, lakseendene, komsaen o.l. som et mindretall påstår som årsak til nedgangen ville laksen vært spist opp for 1000 år siden.
  • For å gi yngre generasjoner et innblikk i de tradisjonelle fiskemetodene som har vært drevet tidligere, kunne det i løpet av få dager arrangeres en demonstrasjon av fellesfiske i regi av Det nasjonale villaksesenteret, som et åpent kulturarrangement for alle som er interessert i å lære om eldre metoder. Det kan bli en «elvedag» hvor beboere i området kan samles rundt elva, laks og kultur. Dette gjøres blant annet i Neiden.

Den framtidige løsningen må være en vitenskapsbasert forvaltning i samarbeid mellom den finske og norske stat.

Til beste for Tanalaksen.