– Møtet med hjelpeapparatet og NAV var det verste med å bli syk. Fra dag én dømte de meg til å bli en taper

Foto:

Av

For første gang på lenge får også NAV-klientene den politiske oppmerksomheten de fortjener. Som forventet, har jakten på syndebukker startet. 

DEL

MeningerMediene leder an, og kommentatorer står nærmest i kø for å kreve at arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie og arbeids- og sosialdirektør Sigrun Vågeng trekker seg. Selvfølgelig bør disse trekke seg og stilles til ansvar. Men det er ikke nok. Hauglie og Vågeng er representanter for et system, et system som har bestemt at de svakerestilte i samfunnet skal møtes med mistillit og stadig større mistenksomhet. Hjelpetrengende blir møtt med holdninger om at de «egentlig» ikke trenger hjelp, og når dette er fundamentet for etatens virksomhet må det gå galt.

Hvorfor sorterer for eksempel åpenbare helse- og sosialfunksjoner under en arbeidsminister? Mennesker som har helsemessige, sosiale og/ eller økonomiske utfordringer er vel i større grad et område for helse- og sosialsektoren?

Mediene må bli mer kritiske overfor selve systemet og dets prioriteringer, ikke bare peke ut enkeltpersoner. Storsamfunnet må bringes til å engasjere seg for de svakerestilte i samfunnet, og her har mange et ansvar for å bidra. Det gjelder ikke minst mediene.

Jeg bruker ofte meg selv som eksempel, det er fordi mine erfaringer er illustrerende. Livet mitt ble snudd på hodet etter sykdom i 1982. Fra å være i full vigør med fremtidsplanene klare, ble jeg etter hvert nesten døv og fikk store balanseproblemer.

Men det verste var jo møtet med hjelpeapparatet og NAV, som fra dag en dømte meg til å bli en taper. Jo mer jeg argumenterte og diskuterte, eller tok kontakt med media, jo mer problemer fikk jeg med NAV. Jeg fikk en følelse av å bli straffet, en følelse som har fulgt meg helt til i dag. I ettertid ser jeg at det å kontakte media var en kjempetabbe. Media skal jo egentlig være «de svakes røst». Men når det gjelder de svakerestilte svikter det. NAV fikk tilbakevise mine påstander uten grunnlag i fakta.

Det største problemet med denne «krisen» er at samfunnet ofte famler i blinde. I stedet for å virkelig gå inn i problematikken, så velger samfunnet og media en posisjon hvor de betrakter klientene, de som trenger hjelp, fra utsiden. Dermed går man ikke inn i situasjonen, som ikke kan løses ved å pynte på det hele ved å peke ut syndebukker som ansvarlige. Det er hele systemet, og menneskesynet som det bygger på, som må problematiseres.

Under denne krisen har vi også fått se hva vi svakerestilte har visst i evigheter, nemlig at vi ikke er attraktive klienter. Vi er langt nede på den rangstigen over klienter som advokater ønsker seg. Kriminalsaker har høyere status enn saker som handler om vanskeligstiltes rettigheter, men behøver det å være slik?

Hjelpetrengende er i dag prisgitt et system som kontrolleres av politikere som noen ganger har et negativt menneskesyn. Men det gjelder selvsagt langt ifra alle. Både i lokalpolitikken og på Stortinget er det også mye mangel på kunnskap. Vi kan spørre en politiker og en bruker på gata om hva situasjonen på området er. Har vi oversikt over hvorvidt de ordninger og tiltak som retter seg mot hjelpetrengende og vanskeligstilte virkelig virker?

Trolig vil vi få to forskjellige svar. Politikeren vil svare at de har full kontroll, mens brukeren vil hevde det motsatte. Om det var media som stilte dette spørsmålet, så ville nok media valgt å vektlegge politikerens syn og fremstille det som det riktige, selv om verken journalisten eller politikeren på noen måte har samme kjennskap til behov eller hjelpeapparatets rolle som det brukeren har. Journalisten føler nok ofte at det er tryggest å stå på «den sterkeste siden», og at systemets representanter er de seriøse. Men det er jo de som trenger hjelp som er de sentrale her, det er menneskene systemet skulle være til for. Resultatet blir i slike tilfeller at brukernes stemme ikke blir hørt. Dersom både politikere, hjelpeapparatet og mediene er uvillige til å sette seg inn i vanskeligstiltes situasjon, bidrar de til å opprettholde holdninger og fordommer. Da fortsetter forskjellsbehandlingen i samfunnet, og det blir fortsatt vanskelig for hjelpetrengende å heve seg.

For å sette det på spissen: Hvis hjelpeapparatet og mediene bruker svakerestilte mennesker som brikker i et spill som selvdyrkelse og egen fortjeneste, hjelper de bare seg selv og ikke de som trenger hjelp aller mest. Da får vi en situasjon som nå toppet seg med NAV-skandalen. Jeg vil kalle det for hele samfunnets skandale.

Jeg har fått oppleve hvordan det er å stå frem og åpent fortelle om hvordan det har vært å bli rammet av sykdom som 22 åring. Hvordan NAV med sin behandling av sine klienter nok bidro til at jeg etter hvert havnet i fattigdom og alkoholisme. Jeg har også fått oppleve hvordan media, byråkrater, politikere og andre vil være på din side når jeg har en god ting som skal formidles, og hvordan mange blir motvillige og nekter å lytte når det kommer kritikk. Da føler jeg at det er en versjon over temaet bruk -og kast.

Jeg har i lengre tid påpekt manglene i hjelpeapparatet, uten at noen reagerer på det. Eller riktigere sagt så reagerer politikere og hjelpeapparatet med å bli fullstendig usynlig og kutter all forbindelse. Før sykkelturen min i vår/sommer sendte jeg også et langt skriv hvor jeg forteller mitt møte med hjelpeapparatet fra 1982 og frem til i dag. Dette skrivet ble også sendt til noen statsråder, NAV, Hjelpetjenesten og andre. Dessverre, men ikke overraskende har verken NAV og Hjelpetjenesten i Tana besvart skrivet. Jeg sendte også skrivet til Avisa Sagat som leserinnlegg, men det ble visstnok for langt, og det ble ikke publisert. Men de som ønsker å lese det kan gjøre det på min Facebook- side Tor Asle går fra sør til nord. Under tittelen «Norden rundt med liggesykkel for ingenting.»

Hva forteller egentlig denne «skandalen»? Er det slik at juristene og domstolene ikke er kjent med reglementet, og at alle «plutselig» feiltolket det? Er det slik at NAV har en ledelse som styres uten å vite hvem som er kapteinen? Er mediene og journalistene blitt feilinformert av NAV og myndighetene? Er Stortinget uten ansvar i dette?

Svaret på alle disse spørsmålene er «nei»

Det vi nå ser gjennom NAV-skandalen, er bare ett av mange utslag av en villet politikk som reflekterer samfunnets syn på svakerestilte. Denne NAV-skandalen har egentlig vedvart lenge. Det handler om menneskesyn. Situasjonen har forverret seg siden arbeidskontor, sosialkontor og trygdekontor ble slått sammen til en enhet.

Menneske- og samfunnssynet er problemet vi må ta tak i, og det har alltid vært problematisk. Sakens kjerne handler om hvordan Norge, som er et av verdens rikeste land målt i penger, behandler sine vanskeligstilte og utsatte medmennesker. Et samfunn kan være rikt på penger og ha overflod for dem som har vært heldige i livets lotteri, men samtidig være fattig på omtanke og kjærlighet.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags