Med sjokk og vantro opplevde vi den 24. februar det utenkelige, at Kreml gikk til fullskalainvasjon av Ukraina.

Hvor har vi vært?

Hva har vi tenkt?

Vi som vokste opp ved den russiske grense, vi som var – og er – glad i russerne, vi som dro til Sotsji og Murmansk på ferie sommerstid, i påsken og for å feire den storslagne russiske nyttårshelgen. Vi som innkvarterte de unge pionerene innen idrett, kunst og kultur hjemme hos oss da man fra begge sider luftet ut jernteppet på 60-tallet.

Vi som hjalp dem og samarbeidet med dem etter Glasnost og seinere under Perestrojka, hvor vi utviklet våre områder gjensidig i lag – på så mange områder – fiskeri, handel, innovasjon, administrasjon, tjenesteyting, helse, forskning, kunst og kultur, kulturminner.

Hvor stort alt var i Russland!

Vi satset på dem med full støtte og oppbakking fra nasjonalt hold, uansett regjering.

Vi ble så imponert over dem, hvor flinke de var, alle de storslåtte musikk- og ballettoppsetningene, den unike folkloren, tradisjonene og historiefortellingene som traff oss i hjertet. Vi snakket om hvor mye vi har felles av kultur og historie, vi som bor her oppe i nordområdene. Vi kjente oss igjen i hverandre. Vi tok imot dem. De tok imot oss.

Vi ble alltid tatt imot med hjertevarme og traktert med det beste de hadde – selv om de selv måtte være uten.

Vi takket for befrielsen i oktober 1944. Vi feiret i lag med dem – vi skapte vennskap og bånd.

Nå ser vi bilder som er uutholdelige, vi mangler ord. Vi blør inni oss, vi fatter ikke at det er sant, det vi ser og leser.

Vi ser ungdom i 8–10 års alderen med Georgs bånd. Ridder Georg, som er Moskvas Skytsengel og som ble avskaffet under Sovjet, men som ble gjenopprettet i 2000, og som nå gis som den fremste militære utmerkelsen for «usedvanlig innsats mot utenlandske fiender». Fiender, nazister og dekadente aggressorer mot Russland, som vi alle nå er i Putin og Kremls øyne – bortsett fra de statene som kanskje vil være med i Putins despotisk-grandiose tanker om Eurasia.

Vi ser at kommunismen både er avskaffet og råtnet på rot, samtidig som Putin har satt i gang en hinsidig militær oppbygging og hjernevasking av ungdomsarmeer over hele landet, og spesielt i nord.

Noe av dette har vi nok sett og forstått, men vi har trodd på folk-til-folk i Torvald Stoltenbergs ånd. Har vi noe valg? Hva skal vi tru?

Hva skjer med den snart 70 år lange tradisjonen i Kirkenes med feiringen/markeringen av Den Røde Armés frigjøring av Øst-Finnmark til neste år – de neste 20 årene?