Minneord om Kåre Wahl

MILD OG VENNLIG, STERK OG TROFAST: Kåre Wahl skulle blitt 80 år 7. juli og ble beskrevet som like mild og vennlig som han var sterk og trofast.

MILD OG VENNLIG, STERK OG TROFAST: Kåre Wahl skulle blitt 80 år 7. juli og ble beskrevet som like mild og vennlig som han var sterk og trofast. Foto:

Av
DEL

MINNEORDKjære Kåre!

Du ville blitt 80 år 7. juli. Slik skulle det ikke gå. Du døde stille på Kirkeparken Omsorgssenter, hvor du fikk omsorgsplass for du var blitt så dårlig den siste tida du fikk leve.

Kåre Wahl, født 7. juli 1939. Foreldre var Sara født Storborg og Aksel Strand Wahl. De bodde på Hauen da Kåre ble født og rett over gata bodde besteforeldrene Wahl. I mars 1944 ble Kåres far som da var 32 år arrestert av Gestapo og ført til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen i Berlin. Der ble han til krigsslutt og kom hjem med de hvite bussene til Sverige. I mellomtiden måtte Kåre og mora evakuere fra den brennende byen, og etter mange forskjellige oppholdssted kom de til Berg gård på Ilseng på Hedemarken. Der ville gårdeierne absolutt adoptere den nusselige Finnmarksgutten, men det ble det heldigvis ikke noe av.

Mens faren var i Tyskland skrev den 5–6 år gamle gutten som lengtet sterkt etter faren, brev til han. Han skrev selv på konvolutten og brevene kom fram. I 2008 ble Kåre invitert til Berlin for å holde tale sammen med den norske ambassadøren ved innvielsen av en bauta ved Lichterfelde, et Aussenlager til Sachsenhausen, på 8. mai. Der ble hans far etter hvert plassert fordi han var telefonarbeider, og han måtte hver dag jobbe i Gestapos Hovedkvarter hvor de hadde bruk for spesialfolk.

Kåre fikk også i oppgave å forelese klasser ved Beethoven-gymnaset om krigen i Nord-Norge. Noe han gjorde på tysk. I 6 år reiste han og Dora etter invitasjon til Berlin en uke rundt 8. mai og deltok i høytideligheten ved bautaen, og Kåre foreleste ved Beethoven-gymnaset. Dette var en stor opplevelse for Kåre og det var viktig for han å få vite hvordan faren hver dag hadde reist gjennom byen, hvilken rute de tok og andre små detaljer. Han dvelte ved plassen til Gestapo og han levde seg inn i farens oppgaver. Det var en ny side av han som kom fram under disse oppholdene.

Da familien Wahl kom tilbake etter frigjøringa, var hjemmet borte og de flyttet til en brakke på Støttabakken nesten nøyaktig hvor vi nå er. Kåre var da nesten 6 år, og de var en flott gjeng unger etter hvert som bygde og snekret og sparket fotball og lekte. I 1949 flyttet de inn i et nybygd hus i Rossmollgata 36. Der bodde han med foreldre, tante Haldis og onkel Marius Storborg. Og så fikk 10-åringen en bror, Gunnar. Gutteklubben Rakett ble startet, og de var en ressurssterk og meget oppfinnsom gruppe.

Kåre hadde en fin og fri oppvekst med mange venner og stor slekt som holdt sammen, og som besøkte hverandre flittig, og de var veldig humoristiske ved siden av at de var samfunnsinteressert. Kåres foreldre diskuterte mye og holdt et åpent hus hvor diskusjonen gikk døgnet rundt. Faren var leder for kommunistpartiet og satt i kommunestyret i mange år. Han hadde stor respekt i hele fylket. I tillegg hadde han vært bokser og hadde vært Nordnorsk mester i boksing. Kåre ble godt skolert i hjemmet og etter hvert svært også politisk interessert. Han var trygg og hadde selvtillit.

Da han var ferdig med realskolen fulgte han med de andre kameratene som skulle gå på gymnaset i Alta. Det ble et økonomisk spørsmål for foreldrene. Men han leide hos gode kommunistvenner og levde sparsomt. Etter tre år der slang han seg like godt med de andre i klassen til Oslo og Universitetet på Blindern uten og ha tenkt så mye over hva han skulle bli. Matematikk, fysikk og kjemi ble valget selv om han like godt kunne ha studert humanistiske fag.

I Oslo vokste han inn i et politisk skarpskodd miljø, og han skjønte ikke senere hvordan han kom seg gjennom de 7 årene fordi de ble jobbet så mye politisk. Det var lærerike år på alle måter men også der levde han veldig sparsomt på et studielån uten hjelp hjemmefra. I Oslotiden jobbet han også på Sinsen gymnas og på forsøksgymnaset som da var i skuddet.

(minneordet fortsetter under bildet)

VERDIG SERMONI: Kåre Wahl fikk en verdig avskjed med omtrent 150 gjester. Sermonien ble avholdt på Hammerfest videregående skole, hans arbeoidsplass gjennom mange, mange år.

VERDIG SERMONI: Kåre Wahl fikk en verdig avskjed med omtrent 150 gjester. Sermonien ble avholdt på Hammerfest videregående skole, hans arbeoidsplass gjennom mange, mange år. Foto:

I Oslo møtte han Dora 1. mai 1963. Det var på dans på Ingeniørenes hus. Han var en god danser og de holdt sammen siden den dagen. De giftet seg i 1965, og da han døde hadde de vært sammen i 56 år. Det var stor boligmangel i Oslo, og de bodde spartansk og hadde lite å rutte med. De flyttet til Hammerfest i 1968 da Kåre hadde blitt ferdig med hovedfaget i matematikk og ble tilbudt fast jobb og splitter ny stor leilighet i rekkehus i Vardøveien. Alt var som en drøm i forhold til livet i Oslo.

Men før det var det veiledere på universitetet som prøvde å friste han med å reise til et universitet i Houston i Texas hvor de forsket på akkurat det samme som Kåre hadde valgt som hovedfag. Dora ble entusiastisk og mente det kunne være spennende. Amerika var jo langt borte den gangen og hun hadde en søster i New York som hun ikke hadde sett på lenge. Men Kåre luktet ikke på det. Han sa: «Nei, æ skal tilbake til Hammerfest og lære ungdommen matematikk». Og slik ble det.

Hans arbeidsplass ble hele livet Hammerfest videregående skole. Og han jobbet der til han ble 66 år med unntak av året 84/85 hvor ekteparet dro sammen til Alta og brukte friåret til å ta grunnfag i data (it) og levde som det skulle være hvetebrødsdager. I tillegg var han leksehjelper i matematikk for ungdom i nabolaget i alle år. Den siste eleven han hjalp var i mai i fjor. Han trivdes godt med den meningsfylte oppgaven.

Fritiden brukte Kåre helst til å lese, skrive artikler og studere på nettet. Hvis han ikke var på drømmestedet sitt i Pasvikdalen og fisket ørret, eller i et spansk område for å trene i vann og pigge rundt. Det var den treningen i Spania som holdt han i vigør i så mange år. For Kåre hadde en sjelden nevrologisk sykdom som var progressiv og genetisk. Hans bror Gunnar hadde samme sykdom og døde bare 56 år gammel. Kåre fikk diagnosen på Ullevål sykehus det første året han var gift. Han var da 27 år. Han hadde merket symptomene allerede da han var i militæret. Arvelighetsforsker tok kontakt med ekteparet og fortalte at sykdommen var dominant og eventuelle barn ville få den kanskje allerede fra 3-års alderen. Det var tungt for ekteparet, men de ble enige om ikke å bringe sykdommen videre.

Kåre begynte etter hvert med stokk, så mange år med krykker og de siste 25 år måtte han sitte i rullestol. I 1993 fikk de bygd et arkitekttegnet hus i Slettnesveien 6, som de lagde skisseprosjekt for og som var helt tilpasset Kåres behov. Der fikk han bo godt i 25 år.

Han var helt slått ut da han måtte gi opp å bruke båten som var fortøyd nedenfor huset i Rossmollgata. I alle godværsdager var båten førsteprioritet for de to og hans familie i fjæra. Det var verre enn et politisk nederlag. Peggy og jeg kjøpte båten, og vi hadde med oss i tankene i alle år når vi brukte den på hytta i Kvalsund og i Selbusjøen helt til i fjor, at dette hadde vært deres båt før.

Og sist sommer innså han at han ikke klarte hytteliv mer. De ga bort eiendommen til nær familie, og det var godt. Men å klare å oppholde seg der var virkelig kvalitets liv for han.

Kåre var glad for det fine handikapvennlige Kulturhuset byen fikk. Og han gledet seg over mange arrangement der, det siste var nyttårskonserten 8. januar i år. Samme uka reiste de til Lanzarote for 8 uker. Han ble sykere for hver dag og det ble et vanskelig opphold. Heldigvis hadde de mange av Doras slektninger der som hjelpere, og venner fra Sverige og Østlandet kom ned for å være sammen med han og Dora. Han kom hjem 12. mars og ble kjørt rett fra flyplassen til Kirkeparken hvor han bodde i 8 uker før han døde. Han snakket aldri om å komme tilbake til huset sitt. Han var fornøyd med sitt nye hjem og ble glad i pleierne. Han døde fredelig på frigjøringsdagen 8 mai, den dagen han helst skulle vært i Berlin. Innbydelsen ligger fortsatt i e-posten hans.

Personlig traff jeg Kåre første gang i Oslo på et landsmøte i NKP, på 70-tallet. Da hadde jeg kjent hans bror Gunnar gjennom KU fra slutten av 60-tallet, men Kåre var også godt kjent for oss rundt om i landet gjennom sine innlegg i Friheten. Han ble lyttet til og hadde gjennomslagskraft.

Peggy og jeg flyttet til Hammerfest i 1980 og kom inn i et meget aktivt politisk miljø, der Kåre var en naturlig leder. Han var kommunestyremedlem i 16 år fram til 1991, hvor han var et markant og respektert medlem. Det var for oss som å komme hjem til kjente, og bidro til rask integrering i lokalsamfunnet. Jeg husker partimøtene i 2.etg på gammelbiblioteket, og den gangen gikk jo Kåre med krykke og kom seg greit opp trappa.

Familien Wahl var godt representert, og det var tydelig hvor Kåre hadde arvet sin klokskap, grundighet, sakkunnskap og ro fra. Faren Aksel var jo en stor bauta, slik Kåre kjennes for oss i dag. Kåre var en periode også fylkesleder i Finnmark NKP, og Peggy som var sekretær, husker med glede bilturene de hadde til lokallag i fylket. Vi var ganske mange som meldte oss ut av NKP mot slutten av 80-tallet, men Kåre var fortsatt kommunist selv om han ikke lenger var partimedlem. Og selv om noen andre av oss gikk inn i Arbeiderpartiet, var det til det siste en stor og gjensidig respekt og politisk dialog mellom oss.

I Dora fikk Kåre en livslang partner. For oss vennene var de to meget dyktige og kompetente hver av dem, men samtidig var de et unik par sammen, som sto sammen, elsket hverandre og støttet hverandre. Å komme hjem til dem i Vardøveien og Sletnesveien har betydd mye for oss alle.

I 1987 begynte jeg å jobbe på den gang Breilia videregående skole, som senere ble nybygd og etterpå sammenslått med Hammerfest videregående. Kåre var først inspektør og deretter rektor på skolen til sammenslåinga. Jeg husker disse åra som veldig gode, og jeg lærte mye av Kåre også i jobbsammenheng. Jeg påstår at Kåre er den rektoren jeg har opplevd som hadde størst respekt blant sine medarbeidere. De var rett og slett glad i ham. Han var ikke bare kunnskapsrik, men brydde seg både om ansatte og elever, viste tillit og hadde stor omsorg for oss, og var miljøskapende med sitt rolige gemytt.

Men han var også tydelig og sto for sine meninger. Litt humoristisk husker jeg en situasjon der Fylkesskolesjefen var rundt på skolene med en kampanje sammen med professor Bjørgen fra Trondheim, som hadde en kongstanke om elevenes ansvar for egen læring. Det ble litt virkelighetsfjernt – har det også vist seg erfaringsbasert senere – og da vi kom opp på spiserommet etterpå, spurte jeg rektor Kåre hva han syntes, og svaret var enkelt og greit : «Pøh!»

Og det gjorde han ikke fordi han mistrodde elevenes muligheter, men forsto at de trenger personlig veiledning, både i klasserommet og utenfor. Da jeg ble inspektør i videregående var jeg med Kåre inn i noen matematikktimer, og jeg så hvordan han hadde kontakt og snakket med dem både som klasse og enkeltelever. De var som oss ansatte, glade i Kåre. Og mange hjalp han med hjemmeundervisning på fritida også, helt til i fjor.

Vi er mange som vil savne Kåre, men minnet om ham vil leve – selvsagt hos hans Dora, hos familien og oss som fikk det privilegiet å bli hans venner, men også i lokalsamfunnet Hammerfest og alle som fikk bli kjent med ham.

Takk, Kåre! Hvil i fred!

Artikkeltags