Gå til sidens hovedinnhold

Min avskjed med Finnmark: Det er dere det er verdt å satse på

Neste uke gjør jeg søring av meg igjen. Det er ikke med lett hjerte.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

For drøye 14 år siden skrev jeg min første forsidesak i Finnmarken. Da var jeg praksisstudent fra journalistutdanningen i Bodø, og jeg var nysgjerrig på alt jeg så rundt meg. Så også denne januarmorgenen da det var lite å se fordi gatelysene var slått av. Hvorfor det, lurte jeg, og stilte samme spørsmål i morgenmøtet. Finn ut av det, var svaret jeg fikk av redaktør Kari Karstensen, som så en åpenbar sak da det viste seg at lysene var slukket av kraftig vind.

«Vinden blåser ut gatelysene,» kunne leserne av Finnmarken få med seg dagen etter. Jeg husker fortsatt hvor stolt jeg var over at noe jeg gikk rundt og lurte på, kunne bli til et oppslag i avisa.

Siden har mye jeg lurer på, blitt til saker i samme avis. For meg er det nettopp det en lokalavis handler om. Vi skal være nysgjerrige på alt vi ser rundt oss, stille spørsmål og sørge for å få svar. Vi skal snakke med de menneskene vi gjerne vil vite mer om, vi skal fortelle om det som skjer, sette agenda og bidra til debatter. Vi skal avdekke og stille kritiske spørsmål, akkurat som vi skal få fram smil og stolthet over å bo nettopp her.

Og det har jeg vært i de totalt 12 årene jeg har kalt Vadsø hjem. Stolt over å bo nettopp her. Det kan godt hende stoltheten nærmest er provosert fram av alle dem som ikke har skjønt at det har vært mulig, du vet, alle de som har spurt meg om hvordan jeg har forvillet meg hit og om hvor lenge jeg blir, de som har antatt at jeg ikke kan ha valgt dette selv, at jeg alltid har lett etter en vei ut.

Jeg har ikke det.

Nei, jeg har elsket å bo i Vadsø og i Finnmark. Elsket å ha lykken i form av natur rett utenfor døra, å ta med middagen inn i Nattfjelldalen, å telte med midnattssola i ansiktet, gå på ski med utsikt til hvite vidder og blågrå fjord. Elsket å alltid møte på noen jeg kjenner, enten det er i skiløypa, i butikken eller på en konsert. Elsket å gå på jobb, å reise ut for å treffe folk, høre deres historie, få lov til å videreformidle den. Og jeg har elsket å få lov til å ha det overordnede ansvaret for at din lokalavis skal være god nok, relevant og tilstedeværende i Øst-Finnmark. Det er nok delte meninger om hvor vidt vi lykkes til enhver tid, men for min del setter jeg pris på det faktum at det er meninger, at det er engasjement og debatt.

Engasjerer man seg, betyr det jo at man bryr seg, og det er en fin ting, også når resultatet er kjeft og uenighet.

Men så kan man si at det går en grense et sted. Den kommer når kjeften blir usaklig, når argumentene har gått fra sak til person og når man for enhver pris vil gjøre det man kan for at motparten ikke vinner fram. I løpet av mine år i Finnmark har debattene tatt denne dreiningen med jevne mellomrom, og nå sist i forbindelse med nominasjonen i Sosialistisk Venstreparti.

«Ta kampen for et varmt samfunn,» sier SV i sitt arbeidsprogram. Partiet ønsker å framstå som inkluderende, et parti for alle som ønsker fellesskap, små forskjeller og like muligheter. Dette har aktørene lagt til side når de nå har vraket Altas Tommy Berg fra nominasjonslista til stortingsvalget. Én ting er uenigheten som viste seg da Hanne Harila tok disens i forbindelse med nominasjonskomiteens innstilling, slik at to alternative lister lå på bordet i forkant av møtet. Noe helt annet er angrepene som i ettertid har blitt rettet mot Tommy Berg, først i form av den interne e-posten fra Nordkapp-ordfører Jan Olsen, der han ga uttrykk for at Berg burde vært ekskludert fra partiet, og deretter i form av mobilisering i det skjulte for å fremme motkandidat som kunne danke ut Berg.

«For meg har engasjementet i SV handlet om å endre samfunnet til det bedre. Interne dragkamper på dette nivået der politikken havner helt i skyggen til fordel for geografi, orker jeg ikke å være med på,» sa tidligere nestleder i fylkespartiet, Marit Vambheim, da hun tidligere denne uka fortalte hvorfor hun melder seg ut av partiet.

Parallelt med striden i SV har flere politiske debatter utspilt seg. I Alta har man vedtatt at man vil utrede å bli en del av Troms dersom reverseringen av den sammenslåtte fylkeskommunen iverksettes, og Kautokeino vurderer å gjøre det samme. Og i Alta sier prominente politikere i Fremskrittspartiet og Senterpartiet at resten av fylket har en agenda mot Alta, at Alta anklages for å ta alt, og at dette overskygger alt annet.

«Jeg synes man må ha forståelse fra resten av fylket om at man føler seg isolert. Jeg anser det faktisk som et demokratisk problem når en så stor andel av fylkets innbyggere ikke får muligheten til å bli representert,» sier Sps Vegar Einvik Heitmann, som mener Alta vil ha større sjanse til å få gjennomslag dersom man er en del av Troms.

Det sistnevnte, at det blir et demokratisk problem når Alta-kandidater ikke får plass på listene, det har han helt rett i. Men resten av argumentasjonen framstår som sutring på vegne av en by som faktisk må innse at mye av fellesskapets midler har blitt brukt nettopp her de siste tiårene.

I 2018 ba iFinnmark om innsyn i hvor Finnmark fylkeskommune hadde gjort investeringer i de to siste periodene. Fasiten viste at det i Vest-Finnmark var investert for totalt 1,274 milliarder kroner, mens det i Øst-Finnmark var brukt 1,044 milliarder kroner. I øst gikk nesten halvparten, 489 millioner kroner, til utbyggingen av veiforbindelsen mellom øst og vest: Ifjordfjellet. I vest ble det investert i totalt 11 samferdselsprosjekter, der de fleste handlet om kaiutbygginger. I den videregående skolen ble det investert for 135 millioner i Øst-Finnmark, mens totalen i vest var 616 millioner kroner. Her gikk brorparten til Alta med investering på 452 millioner kroner.

Uavhengig av om man syns disse prioriteringene er riktige eller ei, så er faktum at mest penger legges igjen i vest. At man nå møter motstand rundt en sykehusetablering, handler om noe annet enn fylkeskommunen, da det som kjent ikke er fylkeskommunen som styrer helseforetakene i regionene lenger. Samtidig har man jo fått gehør for andre saker opp gjennom tiden, for eksempel at tyngden i daværende Høgskolen i Finnmark, nå universitet, skulle være nettopp i Alta.

De siste ukenes debatt har på mange måter tatt den evige knivingen mellom geografiene i Finnmark til et nytt nivå. Og nå står man i et skjæringspunkt der valget man tar, vil være avgjørende for hvordan fylket blir seende ut i framtiden. Vil man stå sammen om den felles identiteten man tross alt har, og jobbe for videre utvikling til det beste for alle? Eller vil man fortsette å trekke i hver sin retning, koste hva det koste vil?

Jeg tror det vil vært sunt om alle ledende politikere benytter anledningen til å ta seg en liten tenkepause før valgkampen setter inn for fullt. Nå som vi alle lever relativt isolerte liv, har man jo god mulighet til å puste dypt, gå i seg selv og tenke over hva man selv kan bidra med for at debattklimaet skal bli forsonende, inkluderende og konstruktivt igjen. Det er helt nødvendig dersom Finnmark skal kunne utvikle seg i framtiden, enten det blir reversering eller ei. Bare ved å stå sammen kan vi snu trenden med befolkningsnedgang i hele fylket – så også i Alta.

Nå skal jeg selv skrive meg inn i den statistikken jeg har likt så dårlig de siste årene. Når jeg etter hvert melder flytting til Trondheim, vil jeg bidra til enda ett minus fra summen som er Vadsø. Og selv om det er det rette for meg akkurat nå, vil det ikke være med lett hjerte at jeg krysser kommunegrensa og fylkesgrensa neste uke. Jeg vil alltid mene at verden bør se mer til Finnmark, og at det går an å leve vel så godt her som noe annet sted.

Og da er det godt å ta med seg at akkurat det har blitt litt enklere den siste tiden. At Kirkenes har fått en permanent helikopterbase for sykehustransport, er en enkeltstående begivenhet som har vært med på å trygge hele befolkningen i Øst-Finnmark. Nå er sjansen for å få tidsnok hjelp når man blir syk, vesentlig større enn for bare ett år siden. Samtidig er det godt å vite at det tross alt skjer mye positivt i samfunnene våre. Innimellom de store tankene om vindkraftbasert industri i Berlevåg og fornyet gruvedrift i Sør-Varanger, er det gründere i hver en kommune som tar sjansen og satser på bedrifter der de bor. Og det er lokale ildsjeler på hvert et nes som bruker av sin egen tid på å gjøre andres tilværelse bedre.

Det er dere som er Finnmark.

Det er dere det er verdt å satse på.

Det vil jeg alltid mene, også nå når jeg flytter til en by med andre ildsjeler, andre gründere.

Tusen takk for meg.

Kommentarer til denne saken