Midnattsrockens fremtid

TREKKPLASTER: Publikum under Midnattsrockens største trekkplaster i 2018. Tidligere år har festivalens trekkplastre trukket mange tusen mennesker foran scenen.

TREKKPLASTER: Publikum under Midnattsrockens største trekkplaster i 2018. Tidligere år har festivalens trekkplastre trukket mange tusen mennesker foran scenen. Foto:

Årets utgave av Midnattsrocken var, som årene før, en gigantisk folkefest. Festivalen har aldri vært finkultur, men det er slik vi finnmarkinger liker det. Det skal være løst, ledig og hyggelig - med musikk som inviterer til allsang. Og slik var Midnattsrocken også i år.

DEL

KOMMENTARFestivalen så første gang dagens lys i 1984. Den gang var det ildsjel og Venstre-politiker Øyvind Finne som dro i gang festen ute på Brennelvneset. Festen varte helt til 1988. Etter at det stilnet i 1988 ble lenge stille på Brennelvneset, helt til noen modige ildsjeler i 2001 turte å gjøre et gjenopplivingsforsøk. Det første forsøket endte med en solid økonomisk smell, men dette skremte ikke andre fra å forsøke. Allerede i 2003 kom nye ildsjeler til, og siden har det vært festival hver eneste sommer. Det er ingen tvil om at Midnattsrocken har en lang historie med opp- og nedturer. Det er mange som har hatt tunge stunder både før og etter festivalene, og mange har både åpnet og tømt personlige lommebøker for at drømmen skulle bli en realitet.

Festivalen hadde mot slutten av 2000-tallet en ekstrem vekst, som befestet posisjonen som den aller største festivalen i fylket, målt i antall besøkende. Festivalen har gledet tusenvis av finnmarkinger, og ikke minst tilreisende fra både inn- og utland. Midnattsrocken ble med veksten også en god bidragsyter til næringslivet i Lakselv og omlandet. Også dette var viktig når festivalen i 2010 gikk på en ny økonomisk smell. Da tok nettopp næringslivet ansvaret, og bidro til å holde liv i det som etterhvert har utviklet seg til noen av Porsangers viktigste aktivum.

Etter en ekstrem vekst i mange år har veksten bremset opp. Arrangørene har fått kjenne dette på balansen. At man ikke har lykkes i å trekke nok folk til Brennelvneset har gitt blodrøde tall i regnskapsbøkene. Ser man på publikumsmengden foran scenen under årets festival, vil årets resultat neppe bidra til egenkapitalen. Det vil sannsynligvis bli en stor økonomisk smell. Selv om festivalen har hatt en solid egenkapital er ikke kassen uuttømmelig.

Det har alltid vært kritikk mot Midnattsrockens bookinger. For festivalen er det et signal om at publikum bryr seg om festivalen, og vil ha best mulig meny når de pakker bilen og drar på festival. Det er åpenbart at det er en tilnærmet umulig oppgave å gjøre alle til lags, men festivalen har en lang historie i å gjøre et godt forsøk på en bredde som fenger mange ulike interesser og aldersgrupper.

Før, under og etter årets festival toppet kritikken seg. Og det må sies å være ganske berettiget. De største trekkplastrene uteble rett og slett fra både plakat og opplevelser. En artist som Dee Snider klarer ikke å favne bredt nok. Selv om han stod på scenen til stor suksess sammen  med Twisted Sister i 2009, er det mange som rett og slett ikke har hørt om mannen. Sammen med andre mellomstore og mindre navn, med overvekt av navn for de som enten er i tenårene eller nettopp har forlatt de, trakk plakaten aldri nok folk.

Rekken med listepop var i år lang, og når Innertier setter på en Hannah Montana-låt er det sikkert gøy for de som nettopp har fylt 18 år, men få av de over 30 skjønner hva som foregår.

Det kan virke som om festivalen har mistet evnen til å tiltrekke seg de gode trekkplastrene, og samtidig glemt å balansere bookingen for de ulike interessene og aldersgruppene. Rekken med listepop var i år lang, og når Innertier setter på en Hannah Montana-låt er det sikkert gøy for de som nettopp har fylt 18 år, men få av de over 30 skjønner hva som foregår.

Fjorårets utgave av Midnattsrocken kunne by på et comeback med Aqua. Året før var det Scooter. E-Type, D.D.E og Smokie har også vært innom de siste årene. Folk som lager fest og treffer bredt. Både store navn og folk som lager fest har uteblitt. Selvfølgelig er det kos med tre repriser av Mads Hansens «Sommerkroppen» og Staysman på scenen, men man må by på noe mer for å trekke folk fra både fjern og nær. Da bør man ha iallefall en booking som gjør at folk går mann av huse. Den kom ikke, selv om vi vet at det ble jobbet med meget gode alternativer.

Festivalsjef Jon Arne Pettersen har naturlig nok vært både frustrert og skuffet. At han håpet flere møtte opp er helt naturlig, men vi er sikre på at når det nå roer seg ned og ryddejobben på Brennelvneset er over, så vil Pettersen evaluere bookingene grundig. Vi tror også han vil komme til å konkludere med at det ble for mye for den yngste garde, og man ikke lyktes med å treffe de eldre festivalgjengerne, som tross alt også er de med best kjøpekraft. Og at man manglet det ene navnet som gjorde at folk tenkte at «dit må vi».

Det er ikke slik at man både kan få rimeligere billetter og større bookinger, da går ikke regnestykket opp.

Mange har klaget på at det er for dyrt. Å arrangere festival er ingen gullgruve. Etter Spotifys inntog er det også blitt slik at artistene omtrent ikke tjener penger på platesalg. Da blir det dyrt å få dem på konsert. Festivalen gikk med flere hundre tusen i underskudd i fjor også, så det er neppe realistisk å gjøre billettene rimeligere uten å også ta ned ambisjonene. Da må det bli flere artister. Det er ikke slik at man både kan få rimeligere billetter og større bookinger, da går ikke regnestykket opp.

At festivalsjefen angripes for sin lønn og utsettes for ryktespredning, er urettferdig og synd. Det er nemlig gjort en fantastisk jobb med å profesjonalisere festivalen de siste årene. Ting har kommet på stell med systemer og oppfølging, og det er åpenbart at man må proffe folk bak roret for å klare å gjennomføre et arrangement av denne enorme størrelsen. Å drive en slik festival er både skjørt og mye arbeid - tillegg til at man må tåle mye kjeft. Da virker på ingen måte avlønningen på omkring 760.000 kroner årlig som urimelig.

At festivalen har vokst seg til den aller største er et bevis på hva flertallet av finnmarkinger vil ha.

Midnattsrocken er et stort arrangement for Porsanger og Finnmark, og har gjort Lakselv til noe helt annet enn et veikryss. Arrangementet skaper stolthet blant innbyggerne, og store ringvirkninger for næringslivet. Brennelvneset med Porsangerfjorden og Brennelva må være en av de mest unike konsertarenaenee i landet.  Nå håper vi alle gode krefter forener seg for at Midnattsrocken skal bestå som det den er – en fantastisk folkefest – på Brennelvneset i Porsanger. Og det bør ikke være bare næringslivet som ser verdien. Både Porsanger kommune og ikke minst Finnmark fylkeskommune og Sametinget bør kjenne sin besøkelsestid. Alt som får støtte, må ikke være såkalt høyverdig og smal kultur. Midnattsrocken har vært flink til å innlemme det samiske både i de som står på scenen og i rammene rundt. Det er ikke slik at alle samer bare vil høre på joik. De offentlige instanser må med på laget for å bevare denne flotte festen der folk fra hele Finnmark kommer sammen en langhelg i juli. At festivalen har vokst seg til den aller største er et bevis på hva flertallet av finnmarkinger vil ha.

PS! Jeg gjør for ordens skyld oppmerksom på at jeg har bidratt som arrangør av festivalen fra 2005 til og med 2011.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags