Men så hør da, Langedahl!

Av

Å uttale seg kritisk til Høyres politikk gjør man ikke ustraffet.

DEL

Finnmarksdebatten Tidligere – i diskusjonen om luftambulansen i Nord-Norge – har det vært kjeft å få fra så vel Troms Høyres stortingsrepresentant Kent Gudmundsen som selveste helseminister Bent Høie. Og nå er det altså min lille kommentar om Høyres distriktspolitikk som har skapt irritasjon også hos Finnmark Høyres nye førstekandidat Vetle Langedahl.

Åpenbart så mye at han i sitt tilsvar beskylder meg for å fare med direkte løgn, samtidig som han prøver å latterliggjøre min kritikk av Høyres distriktspolitikk, ved å trekke sammenligninger til Tore Skoglunds humorprogram «Du skal høre mye». Så hvem av oss som fører et språk som ikke hører hjemme i den offentlige debatten, som han også beskylder meg for, kan det vel være delte meninger om; jeg tror det kan være mange – spesielt her i hans eget hjemfylke Finnmark – som ikke setter særlig pris på hans forsøk på å idiotforklare folk som ikke er enige med ham og Høyre.

Langedahl går ikke med på historiefortellingen min, skriver han i sitt innlegg, så for å ta det først: Når jeg påstår at Høyre aldri har vært talsmann for «småfolk», altså «folk flest», som de alltid hevder at de kjemper for, er det bare å lese seg opp på historien og se hvordan de har stemt i Stortinget de gangene våre grunnleggende velferdsgoder ble innført: Helt fra tidlig 1900-tall og opp gjennom årene til vår tid har man i tur og orden kjempet intenst mot allmenn stemmerett for menn, mot stemmerett for kvinner, mot åtte timers arbeidsdag, mot innføring av alderstrygd, mot trygd til blinde og uføre, mot opprettelsen av Statens lånekasse for utdanning, mot arbeidsløshetstrygd, mot skolefritidsordningen, mot lovfestet rett til videregående utdanning – og så sent som på midten av 1990-tallet; mot retten til gratis skolebøker.

Alt dette, som vi i dag anser som selvfølgeligheter, har Høyre strittet innbitt imot, og har således alltid fremstått som en ren interesseorganisasjon for samfunnseliten. Den som tydeligst og mest presist har satt ord på dette er vel VGs tidligere politiske redaktør Olav Versto, da han i sin tid uttalte at «Høyre har gått inn for velferdsstaten motvillig, baklengs og på krykker».

Ellers er det bare å konstatere at Langedahl ikke bidrar med så mye annet enn å gjenta store deler av skrytelista fra det første innlegget sitt. Pluss litt til. Sykehus, tunneler, en ny bru, ambulansehelikopter, flere studieplasser – vi får ta av oss lua, bukke dypt og si tusen takk for det, men alt dette er vel strengt tatt nødvendigheter som i resten av landet litt lenger sør betraktes som rene selvfølgeligheter…

Fiskeripolitikken, derimot, nevner han merkelig nok (eller skal vi kanskje heller si forståelig nok…) bare så vidt i en liten bisetning. Men det er jo interessant i seg selv; etter hvert har man jo lært seg at minst like viktig som å lytte til hva politikerne sier, er det å merke seg hva de ikke ønsker å snakke så mye om…

Verdiene skapes og beholdes i nord, skriver Langedahl avslutningsvis. Vanvittig mye, for å bruke hans egne ord. At svært mye av verdiene skapes i nord er det neppe stor uenighet om, bortsett fra hos en del kommentatorer med adresse Akersgata i hovedstaden. Men påstanden om at de beholdes i nord tror jeg svært mange mennesker, spesielt i de mange fiskeriavhengige småsamfunnene langs finnmarkskysten som hver eneste dag kjemper en fortvilet kamp mot utarming og fraflytting fra hjemstedene sine, vil være sterkt uenig i.

Men det vil vi ganske sikkert få et klart svar på etter valget til høsten…

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken