Men jeg vil på hytta!

ALENEKONTOR: Når husstanden består av én, blir det fort ensomt i karantenetilværelsen. Nå er det viktigere enn noen gang å passe på hverandre, mener ansvarlig redaktør Anniken Renslo Sandvik i Finnmarken.

ALENEKONTOR: Når husstanden består av én, blir det fort ensomt i karantenetilværelsen. Nå er det viktigere enn noen gang å passe på hverandre, mener ansvarlig redaktør Anniken Renslo Sandvik i Finnmarken. Foto:

Det kan sitte langt inne å ta de rette valgene.

DEL

MeningerFredag for en liten uke siden. Jeg har akkurat innledet ferien min, jeg er på vei til Harstad for å besøke en venninne, skirennet vi egentlig skulle gå er avlyst, men vi har lagt alternative planer, vi skal på fjelltur, gå på ski, drikke vin, spise smågodt. Og på mandag, da skal jeg reise videre til Oslo, jeg skal møte venner, og i løpet av uka skal mamma og jeg reise på hytta på fjellet. Også det et ledd i en opprinnelig plan som nå er modifisert, turrennet Hovden Tour er avlyst.

Og denne fredagen for en liten uke siden er det sterke meninger innad i familien om hvorvidt det er greit å reise på hytta eller ikke. Min bror er klar i sin tale, han sier at nå må man holde seg hjemme. Mamma og jeg er mer optimistiske, så lenge vi er friske og symptomfrie, må vi vel kunne reise på hytta, vi skal jo bare sitte i en bil på veien dit, vi skal bare være innenfor våre egne vegger når vi er framme, vi skal bare gå på ski, spise maten vi har tatt med oss, hygge oss.

Ikke være til bryderi for noen.

Ikke smitte noen.

Ikke bli smittet.

Det sitter langt inne å tenke noe annet.

Ja, jeg merker at det sitter skikkelig langt inne, jeg hører hva broren min sier, og jeg forstår jo at han har rett, det er han som har tolket myndighetenes anmodninger riktig, det er ingenting i det som blir sagt som tyder på at det ikke gjelder oss alle.

Men jeg vil ikke at det skal være sånn. Jeg vil ikke få min frihet innskrenket, min frihet til å reise, til å bevege meg dit jeg vil, gjøre det jeg vil gjøre. Akkurat nå vil jeg til Oslo og jeg vil videre på hytta, det er fem måneder siden jeg sist hadde flere dager sammenhengende fri, jeg vil tenke at jeg har fortjent det, jeg vil tenke at jeg er frisk og kan gjøre hva jeg vil, jeg vil tenke at oppfordringene til å holde seg der man er, ikke gjelder akkurat meg.

Men så er det ikke meg dette handler om.

Det er det jeg forstår, sakte, men sikkert i løpet av denne helga i Harstad. Det er ikke meg dette handler om.

Vi har dratt på fjelltur, venninnen min og meg, vi er på en hytte i hennes hjemkommune og sånn sett innenfor myndighetenes direktiver, vi hygger oss med både ski og vin og smågodt. Samtidig tikker nyhetsdryppene inn på telefonene våre, det er en flom av nyheter denne lørdagen og søndagen, en evig strøm av nye meldinger fra regjeringen og kommunene, fra flyselskap og flyplasser, fra leger og forskere, og det sitter langt inne, men søndag morgen skjønner jeg at jeg ikke kan reise til Oslo dagen etter, hva skal jeg egentlig der å gjøre akkurat nå?

Jeg skjønner at jeg ikke kan dra på hytta heller, selv om jeg er aldri så frisk, vet jeg ikke om jeg drasser rundt på et virus, selv om jeg er aldri så frisk, vil også jeg utgjøre en ekstra innbygger Bykle kommune må forholde seg til dersom jeg inntar hytta, én ekstra person å tenke på, en ukjent risikofaktor, en byrde for samfunnet.

Jeg vil ikke være en byrde.

Og når den tanken først har fått feste seg, er resten såre enkelt, jeg betaler 5.052 kroner for en enveisbillett til Vadsø i stedet, jeg dropper ferien, jeg reiser hjem.

Havner rett i karantene.

Og skjønner at det må være sånn.

At det ikke handler om meg, det er ikke jeg som er hovedpersonen her. Selv om mitt liv spinner rundt meg, er det samfunnet rundt som er viktig akkurat nå, jeg er jo en del av noe større, vi er alle en del av noe større, vi har mennesker rundt oss og blant dem er de sårbare, de som ikke er like godt rustet mot dette viruset, de som er syke, de som er gamle, jeg har også et ansvar for å minimere deres risiko for å bli smittet.

Derfor holder jeg meg hjemme. Jeg har hjemmekontor, jeg følger reglene for karantene, jeg har vært en liten tur på butikken på et tidspunkt nesten ingen ferdes der, jeg har vært ute, men holdt god avstand til alle andre.

NRK har laget en framstilling som effektivt forteller hvorfor jeg gjør det. Her går det fram hvor raskt koronaviruset smitter fra menneske til menneske, først er bare én syk, på få dager dobles det, vi går fra noen titalls syke til flere hundre til mange tusen, og mens mange ikke merker så mye, er det noen som blir alvorlig syke, de må på sykehus, de må få hjelp til å puste. Og skjer dette mange nok samtidig, står vi overfor en kritisk utfordring, ikke minst i Finnmark, der vi per nå har tre respiratorer i Kirkenes og fem i Hammerfest.

Vi må alle bidra for å begrense sykdomsbildet, vi må holde oss for oss selv, hindre smittespredning, gjøre det vi kan for at vi kommer rake ut i den andre enden.

Det blir ikke enkelt.

Nei, det blir tvert imot vanskelig, vanskelig fordi arbeidssituasjonen vår plutselig er usikker, mange blir permittert, mange mister jobben.

Og det blir vanskelig fordi vi i så stor grad må klare oss alene. For sånn er det, vi kan ikke lenger møte vennene våre som vi pleier, vi kan ikke klemme hverandre, en videoskjerm står mellom oss når vi søker øyekontakt, kroppsspråk må erstattes av emojis, det er ikke enkelt. Selv er jeg på fjerde karantenedag når dette skrives, jeg bor alene og jeg merker det allerede, jeg trives som regel i mitt eget selskap, men nå skulle jeg ønske jeg hadde noen rundt meg. I kjøtt og blod, ikke på videomøte, i telefonen, på chatten.

Og jeg føler med de av dere som har det tøffere enn meg, vi skal huske på at nå er det ekstra vanskelig å gå med psykiske problemer, dagene som allerede var grå, kan lett bli svarte nå.

Det er ikke lett å vite hvordan vi skal gjøre det enklere, men det åpenbare rådet er at vi må ta vare på hverandre.

Ta en telefon til en venn eller familiemedlem.

Vis at vi er sammen i dette.

Det er jo tross alt det fine oppi det hele: Vi er et helt land som gjør dette sammen.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags