Med fare for å være festbrems: Det skal godt gjøres at Gamvik vokser med 30 prosent til 2050

KOMMUNE I VEKST: Gamvik kommune kan glede seg over tallene som SSB presenterte tirsdag. Det forventes en vekst på over 30 prosent de neste 30 årene. Bildet viser Mehamn.

KOMMUNE I VEKST: Gamvik kommune kan glede seg over tallene som SSB presenterte tirsdag. Det forventes en vekst på over 30 prosent de neste 30 årene. Bildet viser Mehamn. Foto:

Ferske tall fra Statistisk sentralbyrå fører til jubel langs kysten. Det er nok for tidlig.

DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.1477 innbyggere. Det er det magiske tallet Statistisk sentralbyrå mener Gamvik kommune kan se fram til om 30 år. I dag har kystkommunen 1132 innbyggere, og økningen tilsier en vekst på over 30 prosent.

Ikke for å være negativ, men det har jeg vanskelig for å tro. Ikke fordi det ikke er liv laga i Gamvik, for det er det så absolutt. Det har de siste års utvikling vist, og det er nettopp det de ferske tallene fra SSB gir uttrykk for. De er en framskrivning av siste års utvikling, sett i sammenheng med forventet nasjonal vekst.

I 2012 tegnet SSB et helt annet bilde av Gamvik kommune. Da hadde kommunen 1008 innbyggere, og utviklingen tilsa at man ville oppleve en nedgang til 912 innbyggere i 2040. Siden har altså trenden snudd. Fiskeindustrien sørger for at kommunen har en høy andel innvandring, og folk fra en rekke nasjonaliteter har flyttet hit for å jobbe. Tall fra SSB viste i 2019 at det var like over 80 personer fra Litauen, i overkant av 40 fra Polen og Island, 30 fra Estland og i overkant av 20 fra Finland, Latvia og Russland i Gamvik. Mange av disse har etablert seg med egen bolig og familie, noe som fort betyr varig vekst for kommunen.

Men at denne utviklingen skal fortsette i samme fart de neste 30 årene, er det vanskelig å se for seg. Det vil kreve flere etableringer i næringslivet og flere arbeidsplasser både i privat og offentlig sektor. Og det vil igjen kreve tilrettelegging fra politisk hold, selvfølgelig fra kommunen, men også fra de som er ansvarlige for de større linjene.

Utviklingen i Vadsø kommune er et godt eksempel på hva som skjer når disse sentrale politikerne er mer opptatt av vekst i by enn blomstring i distriktene. Her lå nemlig alt til rette for god vekst da SSB lagde sine framskrivninger for åtte år siden. Da hadde kommunen 6.125 innbyggere, pilene pekte oppover, og analytikerne anslo en økning på 671 innbyggere i 2040. Lite tyder på at den prognosen slår til. Nå anslår i stedet SSB at kommunen vil miste 139 personer de neste 30 årene, og være 5.649 innbyggere i 2050.

Hvorfor utviklingen er snudd på hodet, er selvfølgelig et spørsmål med sammensatt svar, men det må være liten tvil om at nedleggelse, flytting og omstrukturering av statlige kontorer har en stor del av «æren». I denne perioden har både fylkesmannen og fylkeskommunen gått gjennom store endringer gjennom sammenslåing med Troms. Asylmottaket ble lagt ned i 2013. I tillegg har flere offentlige kontorer vært gjennom både omorganisering og nedleggelse.

Tidligere i sommer skrev Finnmarken om ett av dem, nemlig det som i 2013 het Direktoratet for økonomistyring. Da fikk de ansatte ved dette kontoret beskjed om at direktoratet skulle effektiviseres, og avdelingskontor i Vadsø, Tromsø, Hamar, Drammen og Kristiansand ble lagt ned. Nå har de daværende 350 ansatte i direktoratet blitt til 650, som holder hus i Oslo, Stavanger og Trondheim. 170 av dem har kommet til i forbindelse med overføring fra andre direktorat, mens resten forklares med flere statlige kunder innen lønn og regnskap.

Den gangen protesterte de ansatte ved avdelingskontorene på omorganiseringen. Ikke bare fordi de ville holde på jobbene sine, men fordi de mente arbeidsoppgavene like greit kunne utføres ute i distriktene som i de største byene sørpå.

Direktoratet selv fastholder at de ikke kunne ha drivet like effektivt i dag dersom de beholdt avdelingskontorene i tillegg til dagens divisjoner i de tre store byene. Men hva om de i stedet valgte å legge ned disse divisjonene, i Oslo, Trondheim og Stavanger, og i stedet satset på å utvikle sterke kompetansemiljø ute i distriktene?

Det er flere eksempler på at det lar seg gjøre, dersom det bare er vilje nok. I Vardø søker jevnlig jurister seg til det nasjonale Kontoret for voldsoffererstatning, og i Vadsø har Sykehusinnkjøp bygget opp et sterkt kompetansemiljø som gang på gang viser seg å være forlokkende for flere når ledige stillinger lyses ut. Begge etableringene kom i havn etter hard politisk kamp der lokale krefter mobiliserte opp mot sentral makt som til slutt tok beslutningene.

Ifølge Statistisk sentralbyrå skal vi bli flere i Sør-Varanger, Gamvik, Lebesby, Vardø, Berlevåg, Nesseby og Båtsfjord de neste 30 årene. Mens veksten i de tre siste kommunene er regnet som helt marginal, er tallene større for de øvrige. Dersom dagens utvikling fortsetter, vil Sør-Varanger bli 353 flere i løpet av disse årene.

Men heller ikke dette vil komme gratis, selv om den veksten i så fall kun vil være på 3,48 prosent, og ikke 30,48 prosent, som i Gamvik. Akkurat nå er det fortsatt usikkerhet rundt ny aktivitet i gruva, og flere av de største bedriftene har opplevd tøffe tak i forbindelse med koronapandemien. Håpet om at en jernbanelinje fra Finland til Kirkenes vil gjøre underverker for både industri og næringsliv, lever fortsatt, men er definitivt i kategorien over ting som krever sterk mobilisering.

Oppsummert: Vi kommer fortsatt ikke unna at spørsmålet om hvor i Norge det skal bo folk, er høyst politisk. Det er ikke rart at unge voksne trekkes mot sentrale strøk når de skal etablere seg. Men da er det desto viktigere å legge til rette for at de som ønsker å velge annerledes, også får muligheten til det. Da handler det om ressursfordeling, om arbeidsplasser og om rammebetingelser. Og om politikere som ser verdien av både distrikt og by.

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken