«Man ansees som venn den ene dagen, men man er ikke dritten verdt den andre og man «ghostes»

ALENE PÅ BURSDAGEN: Nann Jovold-Evenmo er blant dem som har endt opp med å flere ganger sitte alene på bursdagen sin. Nå retter hun en pekefinger mot de voksne som lar dette skje.

ALENE PÅ BURSDAGEN: Nann Jovold-Evenmo er blant dem som har endt opp med å flere ganger sitte alene på bursdagen sin. Nå retter hun en pekefinger mot de voksne som lar dette skje. Foto:

Av

«Opptelling: 5 avbud samme dag som de skulle komme, 5 svarte aldri noe, 5 kanskje som ikke kom og ikke sa ifra, og 3 som skulle, men som ikke kom og ikke sa ifra. Vi hadde en veldig gøy fest, men faen ta å arrangere en fest i 2020.»

DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Denne tweeten så jeg, og kjente at sinnet tok meg litt, for i dagens samfunn med sosiale medier, så er det en forbanna uting av folk og ikke si om de kommer eller ikke. Vi leser veldig ofte, og dessverre oftere, om barn som inviterer til bursdager, men ingen dukker opp.

Kanskje er over 20 stykker invitert, altså hele klasser, men ingen kommer. Ungen sitter der med kake, brus, godteposer og er regelrett knust. Vi blir rasende, for det skal ikke være sånn at unger ikke kommer i bursdager til hverandre. Det er mobbing! Vi skal si ifra om vi kommer eller ikke. Så enkelt er det.

Men vet du; vi voksne er ikke så forbanna mye bedre. Vi gjør nøyaktig det samme selv, og går med høy neseføring gjennom livet mens vi tråkker på andre mennesker, og deres følelser, på nøyaktig samme måte. Da er det kanskje ikke så rart at barn ender opp med å lære at det er greit å utebli fra klassekameratens bursdag uten å si ifra.

Men det som gjør meg litt forbanna når jeg leser slike statuser eller tweets, er at mennesker i dag er blitt forbruksvare. Vi bruker og kaster mennesker rundt oss som aldri før, og det er uhyre kaldt og upersonlig samfunn vi lever i. Der man ansees som venn den ene dagen er man ikke dritten verdt den andre og man «ghostes», som ungdommene kaller det.

Vi voksne er verre enn de unge! Jeg tenker vi kan dele disse personene i flere kategorier:

De som aldri svarer ja eller nei:

Vi later i hvert fall som vi synes folk er hyggelige i en god stund før vi ignorerer å svare på invitasjonene. Vi later, feigt som faen, at vi aldri så den invitasjonen, bare fordi vi ikke gadd si ja eller nei. Og fordi man skal være litt sånn «viktig». Personlig bruker jeg slette de som ikke svarer etter kort tid, for jeg har litt OCD med slike ubesvarte invitasjoner. Jeg gidder ikke tigge om deltakelse om du egentlig ikke ønsker det.

Så disse som aldri gidder svare; Feige personer som ikke tørr si «nei takk, men jeg har annet å gjøre». De som «kanskje» kommer er hakket verre. Dette er de som leser invitasjonen, skriver kanskje en søt hilsen om at å så moro, og så svarer de «Kanskje». Kanskje er der som en buffer i tilfelle de faktisk finner noe bedre å gjøre, eventuelt noen kulere folk og henge med den kvelden. Da har man sagt «kanskje» og har sitt på det reine.

Det er liksom så lett å bare late som man aldri fikk den invitasjonen via Facebook når man stilles til veggs. Disse kanskje-personene er som regel de som plutselig kan finne på å komme selv om du har gitt beskjed til alle om at «Jeg trenger svar innen mandag 1. oktober da jeg må vite hvor mange vi blir til bords». Disse kanskje svarte ikke innen 1 oktober, faktisk ikke i det hele tatt, og så dukker de opp likevel. TADAAAA! De ble med andre ord ditchet av dem som de hadde egentlige planer med. Og da står du der som et nek, med dekket på til for få personer, og har for lite mat. Nå er ikke jeg er som slår døren i trynet på folk, jeg er dessverre for godt oppdratt til det.

De som sier de kommer, men som avlyser samme dag.

Denne bolken kan man dele i to; de som faktisk hadde tenkt å komme, men som ikke kunne grunnet sykdom, dødsfall i nærmeste familie/vennekrets, eller som fikk avlyst barnevakta. Dette er personer som faktisk har gyldig grunn, og som er unnskyldt. Vi voksne har vært der selv, og vet at er barnevakta syk, så blir det ikke fest. Selv om vi har gledet oss i månedsvis. Influensa kan vi heller ikke gjøre noe med, og spesielt ikke dødsfall. Vi kan ikke vekke noen til livet for at kompisene skal komme på fest. Sånn er det. Nå skal det sies at de jeg kjenner som har spesielle jobber som gjør at de kanskje melder avbud samme dag, eller har sykdommer som gjør at de er «usikre», de tar jeg alltid høyde for når jeg inviterer, og har en dialog med dem til siste time før. Dette har man forståelse for.

De som avlyser samme dag fordi de angivelig skal ha «dobbeltbooket seg», eller fordi de rett og slett ikke gidder (de sier selvsagt ikke det!). Dette er personer som har null respekt for deg og som overhodet ikke fortjener bli invitert noensinne igjen. Dette er de som avlyser samme dag, som du etterpå ser har vært sammen med en gjeng som de anser som bedre enn deg; de har kanskje bedre råd, dyrere champagne, og har mer høyere status i disse personenes liv. Møkkafolk! Enkelt og greit.

Så er det disse som sier de skal komme, men ikke dukker opp.

De verste av dem alle!

Det er en gjeng med folk jeg totalt mister respekten for. De sier de skal komme, du hører ikke et pip fra dem i det hele tatt! Disse velger å vente en viss tid før de kontakter deg igjen, og da som om ingenting har hendt. Og er det noen som er så uheldig å nevne selskapet, så skal de liksom glatte over med en eller annen dårlig unnskyldning. Da har du gjerne sett dem på bilder i SoMe med andre personer akkurat denne dagen. Gjerne også folk som de anser har «høyere status» enn deg.

Høy eller lav status

Vi er faktisk kommet dit i samfunnet at vi deler hverandre inn i status: Høy og lav status. Venner og bekjente er en stadig mer flytende greie, og vi har liksom ikke lenger de samme menneskene rundt oss hele tiden. Og det er ikke bare livet som kommer i veien, det er valgene som tas som viser om du er verdig eller ikke.

Da jeg bodde midt i hjertet av Oslo, nemlig Majorstuen, i en stor 4-roms leilighet, hadde stort kontaktnettverk med spennende mennesker både innen film og tv, musikk og finans. Jeg var et yndet besøksobjekt. Alle var innom hele tiden, det var gjerne der det var vorspiel. Og hadde jeg bursdag, ja da var alle der. Så flyttet jeg «på landet», altså 20 minutter unna Oslo sentrum med bil eller tog; ingen kommer. Men de samme personene reiser gjerne til Hemsedal, Trysil, eller til Bergen for å være sammen med superkule venner. Ingen av disse tingene har noe med meg og hvem jeg er å gjøre, så selvsagt sårer det. Men jeg tenker det som sårer mest er at man ikke innså dette tidligere; at man ikke var godtatt for sin egen del, men for kontaktene man hadde som fikk mange av disse inn steder de ellers ikke ville kommet inn. Ja, og bosted.

Dessverre viser det seg at jeg hadde høy status fordi jeg bodde på Oslo Vest, og var slank og hadde jobb. Nå er jeg lavstatus, uføretrygdet, og bor ikke sentralt, så jeg er liksom ikke med i gjengen mer. Jeg har selv invitert til selskap hvor folk ikke har svar, ikke dukket opp enda de sa de skulle, og så var det disse kanskje.

Bursdagen min faktisk. Inviterte 10 personer jeg anså som nære venner, en kusine og mine 2 beste venninner. Hva skjer? Kun en av disse 10 venninnene velger å komme i bursdagen. EN! Og det er hun som har vanskeligst med å komme på besøk pga. helsemessige utfordringer, og ikke kjente NOEN av de andre som kom. Men den som faktisk kom; var ekskona til mannen min, som er ei super dame.

Men det får en jo til å undre, når det viser seg at ekskona til mannen din er bedre venninne enn de du har kjent i årtier.

Alene på bursdagen

Det var heller ikke første (eller siste gang) dette skjedde:

Jeg har faktisk sittet HELT alene på flere av mine bursdager, med både kake, mat og drikke på bordet og ingen av de «skal» og «kanskje» dukket opp. Kun én ga beskjed, og det var fordi hun hadde fått blindtarmsbetennelse og var på vei inn på operasjonsbordet. Hun karret seg til å sende en melding, og hadde skreket til sykepleier «jeg må si ifra hvorfor jeg ikke kommer». Jeg var på sykehuset med blomster dagen etterpå.

Så er det noe med disse personene som ikke dukker opp, men når de trenger deg derimot. Jeg ble like etter min 40-årsdag invitert på et sjallabais til en av dem som ikke kom, som heller ikke ga noen beskjed; Og jeg svarte at jeg hadde sett invitasjonen, men måtte vente å se grunnet barnevakt. Da først kommenterte hun min 40 års dag; «Gratulerer med fylte førti, hadde du en fin dag». Jo da, dagen var grei, vi var liksom fem stykker her, hvor var du? Det kom mumlende noen plattheter tilbake, og så kom det «Du, jeg lurte, du som er så flink på sånn juss-greier». Jeg husker jeg lente meg godt bak i sofaen, og tenkte i mitt stille sinn «du din frekke faen».

Sa fra i forveien

Selvfølgelig var hun kun interessert i min kompetanse der og da, men jeg var ikke fillene verd når alt kom til alt.

Jeg dro ikke på det sjallabaiset, fordi vi fikk ikke barnevakt, noe jeg uttrykkelig sa ifra om i god tid i forveien om. Og jeg beklaget av jeg ikke kunne komme, med en trist emoji. Jeg har diskutert dette med mange nå på Twitter, eller den tweeten, og vi er jevnt over enig; man sier ifra om man kommer i god tid. Det eneste som er gyldig fravær samme dag; Sykdom, dødsfall eller problemer med barnevakta. Og for all del; Om venter på at noe «bedre» skal dukke opp; Svar ikke KANSKJE!

Vi bør begynne være snillere med hverandre, selv om vi inviterer til bursdager, bryllup, eller andre festligheter via sosiale medier. Da er det så enkelt å si ja eller nei.

Vis respekt for den som inviterer.

Artikkeltags