- Hva nå, spør mange finnmarksfiskere seg etter valget.
Blant dem som nylig var samlet til krisemøte i Hammerfest, ble det gitt uttrykk for uro og frustrasjon over framtidsutsiktene. De frykter konsekvensene av signalene fra de rødgrønne om en ny kurs i fiskeripolitikken. Så langt er signalene lite konkrete. Det eneste de sier bastant er at de vil ha en slutt på Ludvigsens struktureringspolitikk.
De som var samlet i Hammerfest har det til felles at de har båter i gruppen fra 10 til 15 meter. De har også det til felles at de i to år har benyttet seg av ordningen med samfiske, eller felles driftsordning. Det betyr at de kan fiske opp inntil tre kvoter på en båt. Nå håper de på at de kan videreføre denne ordningen gjennom en strukturering som betyr at de kan ta to av båtene ut av fisket.
Fiskere og politikere har tydeligvis forskjellig utgangspunkt for den debatten som nå pågår. For fiskerne dreier det seg rett og slett om lønn til mannskap og driftsgrunnlag for den båten, eller de båtene, de har i dag. Den norske andelen av kvota på den norsk-arktiske torsken er på 218.700 tonn. Fordelt på antallet båter, så blir kvotene for små. For ingen vil vel si seg uenig med Roger Hansen i Skarsvåg at det er for lite å tilby de som jobber på en 50-foting, en lønn på mellom 120.000 og 140.000 kroner. Løsningen i dag er derfor å benytte seg av muligheten til å slå sammen inntil tre kvoter, og på den måten sikre mannskapet en inntekt på mellom 350.000 og 400.000 kroner.
50-fotingene danner ryggraden i den helårsdrevne kystflåten i Finnmark. Med de værforholdene som er her oppe, er det vanskelig å få fisk på land hele året ved hjelp av de mindre båtene. Det er derfor sentralt å sikre driftsgrunnlag for denne fartøytypen. Ludvigsens medisin har vært strukturering. For de rødgrønne virker det nå som det er viktig å markere en ny kurs i fiskeripolitikken, men så langt er det lite konkret som har kommet på bordet.
Situasjonen i dag tilsier grep for å få opp lønnsomheten. Da hjelper det lite med fine ord om satsing på kystflåten, når det ikke sies et ord om alternative løsninger til hvordan. For fiskerne som vil vite hva de har å leve av til neste år, så blir dette for vagt. De vil vite om de må gå ned i lønn. Eller få seg noe annet å gjøre. I likhet med alle andre har fiskerne sine faste utgifter, og de vil vite hva de har å forholde seg til i framtiden.
Fisket handler ikke kun om å kjøpe seg en båt. Det handler om driftsgrunnlag for båtene og arbeidsplasser på havet. Finnmark er neppe tjent med en flåte som består av småbåter som kun kan drive fiske i godt vær i sesongene. Så lenge kvotene er så små som de er i dag, må politikerne foreta seg noen grep. Ludvigsens medisin er kanskje ikke den eneste løsningen, men de rødgrønne må presentere noe mer konkret enn de har gjort til nå. Det skylder de fiskerne og kystsamfunnene.