I 2015 kom Thorkild Gundersen ut med boka «Hva jeg snakker om når jeg snakker om langrenn». Boka er først og fremst en personlig hyllest til langrennssporten, ført i et lettfattelig språk. Men i boka utfordrer også Gundersen en del skiløpere til å fortelle hva som er viktigst for dem, hva er drivkraften som får folk til å spenne på seg skiene i det meste av vær og temperaturer og gjenta de samme bevegelsene over snøen igjen og igjen. Intervjuobjektene blir forelagt fem papirark med følgende fem kvaliteter:

  1. Det fysiske
  2. Naturopplevelsen
  3. Det estetiske
  4. Konkurransen
  5. Det eksistensielle.

De blir så bedt om å rangere disse fem kvalitetene etter viktighetsgrad for dem.

En av de intervjuede personene – Petter Northug – var rask med å sette «Konkurransen» på første plass. På andre plass kom «det fysiske». «Det eksistensielle» plasserte han på siste plass.

Vår egen olympiske mester – Vegard Ulvang – er også intervjuet. Han satte «Det eksistensielle» på topp, mens «Konkurransen» kom på siste plass. For Vegard er skiløpingen viktig i seg selv – uavhengig av hvilke medaljer og priser som følger.

Boka er artig lesing for en som er glad i langrenn, og den inspirerte fem karer fra Sør-Varanger til å møtes og ta en diskusjon om det samme: Hvilke aspekter ved langrenn er viktigst for oss? Og dessuten – hvilken teknikk er det som representerer skikulturen best?

En kort presentasjon av oss fem etter alder (og verdighet):

  • Kjell Næss, 70, Sandnes
  • Trond Michelsen, 68, Kirkenes
  • Jostein Tørstad, 67, Kirkenes
  • Harald G. Sunde, 64, Kirkenes
  • Jan Helge Strøm, 58, Sandnes

Samlet har vi rundt 60 gjennomførte turer i Tana-Varanger-løypa, det 90 km lange turrennet som hver vår går fra Seida til Vadsø. Vi er alle litt mer enn normalt glad i ski og vinter, og vi har alle lest Gundersens bok.

Naturopplevelsen

Vi trekker lodd, og først ut kommer Naturopplevelsen.

Jostein: Naturopplevelsen betyr mye. Det er en grunn til at jeg heller tar en treningsøkt ute enn å trene på et treningsstudio. En skitur – helst med hund der man kan finne vilt – er en flott opplevelse. Ikke minst å gå ut på kvelden med hodelykt og så kunne slå av hodelykta når månelyset er sterkt nok.

Trond: Naturopplevelser betyr ingenting når jeg er ute og trener. Jeg kan gå 100 ganger rundt en fotballbane og synes at det er helt ok.

Kjell: Jeg liker ikke lysløypa, jeg trenger variasjon. Jeg går helst ut på nye steder – nettopp for å søke naturopplevelser.

Jan Helge: Tidligere gikk jeg mer i lysløypa – nå går jeg heller med hodelykt utenfor lysløypa. Naturopplevelsene er viktige – særlig på de lange lyse ettermiddagene og kveldene i april.

Harald: Å gå i lysløypa er trening – målet er å kunne gå de lange skiturene i naturen. Visste dere at Øretoppen kan bestiges fra øst, sør, vest og nordvest – fire forskjellige traseer med fire forskjellige naturopplevelser? Det er disse turene i naturen som trening i lysløypa gir grunnlag for!

Kjell: Og vi må huske at vi i vår kommune har rundt 600 km med oppkjørte skiløyper når alle bygdeløyper og hundeløyper telles med. Det er fantastisk stor variasjon fra fjellene ved kysten til terrenget i den dype Pasvikskogen.

Konkurransen

Det er naturlig at Trond er først ut med å omtale dette temaet.

Trond: Jeg er et konkurransemenneske! På det meste deltok jeg i 52 konkurranser på ett år; i løp, sykling og langrenn. Antallet har falt med årene, så i stedet tar jeg tiden på meg selv når jeg er ute og går, og konkurrerer med meg selv. Og så er det selvfølgelig skikonkurranser på tv, jeg får med meg 99 prosent av alle løpene på tv. «Langrenn er idrettens idrett» som Jens Bjørneboe sa (her griper Kjell inn og korrigerer – dette var det Fridtjof Nansen som sa).

Kjell: Hvis Trond ikke tar tida når han går på ski, er han alvorlig syk! For min del – og jeg har startet i Marcialonga, Vasaloppet og Birken – betyr ikke konkurransen noe.

Harald: Det er lenge siden jeg konkurrerte. Når jeg deltar i langløp, er det naturlig nok artig å måle tidsbruk sammenlignet med egne tider fra tidligere år, men ellers betyr ikke konkurransen noe.

Jan Helge: Jeg tar egen tid og følger med på den. Å måle egen hastighet er artig, om det er på ski, sykkel eller i o-løp. Krigen med å teste ut egen yteevne er viktig!

Jostein: Jeg konkurrerer med meg selv. Fint å se at jeg går raskere på ski som 67-åring enn jeg gjorde da jeg var i 20-årene. Jeg konkurrerer ikke, men starter gjerne i Vasaloppet med startnummer og går utav helvete (dette skjønte ikke skribenten helt, men lar det likevel stå).

Det estetiske

Eldstemann Kjell er først ut med å kommentere estetikken.

Kjell: Godt føre, gode spor, godt feste, godt fraspark – når alt fungerer med harmoniske, rytmiske bevegelser så er langrenn en estetisk idrett. Det er ikke sikkert at det objektivt sett – når andre studerer mine bevegelser – oppleves som estetikk, men det får så være. Og så var det vel mer estetikk for 50 år siden, enn det er i en kropp som har fylt 70! Men å se en skiløper som baler med bakglatte ski opp en regnvåt motbakke – der finnes ikke estetikk!

Harald: I min ungdom var det Johs Harviken som gjaldt. En elegant stilløper med full strekk i diagonalgangen. Jeg prøvde selvfølgelig å kopiere hans bevegelser, men tror neppe at noen tok feil av ham og meg. Bevegelser som er i harmoni med terrenget, er estetikk på høyt nivå. Og bare så det er sagt – staking som teknikkform er grunnleggende uestetisk (mer om det seinere i artikkelen).

Jostein: Langrennsbevegelser som utføres ledig og lett, med en balanse mellom de forskjellige teknikkene; staking, skøyting, dobbelttak – det er estetikk! Alle teknikker er like estetiske. Det som også er fint, er at det ikke er noen definisjon på en typisk langrennskropp – alle kroppsformer passer like godt. Noen passer best til sprint, andre best i langløp.

Jan Helge: Man må kjenne at festet sitter, gliden er god, at kroppen beveger seg i harmoni og rytme. Da er den gode følelsen på plass, og det hele er estetisk!

Trond: Jeg har aldri vært noen estetiker (vi andre nikker samstemt!). Oksygenopptaket er viktigere enn estetikk for meg. Blant de skiløperne jeg vil trekke fram, er våre egne: Vegard Ulvang, som trente skikkelig året gjennom og derved var med på å gjøre langrenn til helårsidrett, Krister Sørgård som var en terrier i sporet – man kan lure på hvordan karrieren hans hadde vært uten alle de dopede på den tiden – og John Kristian Dahl, som ble topp i sprint og seinere tok langløping og staking til nytt nivå ved å vinne Vasaloppet tre ganger – som den eneste utlending. Og til slutt evigunge Nils A Eliassen som har deltatt på høyt nivå i 60 år, og viste alle bokstavelig talt vinterveien i Pasvikrennet for par-tre uker siden. Alder ingen hindring for å gå på ski eller gå fort på ski, det er så enkelt som noen tusen timer i sporet. Staking på verdensnivå er en estetisk nytelse, ingenting er flottere å se på enn Aukland-staking! For 50 år siden var løypene trange og små og svingete. Nå er det brede traseer som gir andre muligheter for fart og teknikk. Estetikken ligger uansett i å se samspillet mellom utøver og natur. Det å generere fart tilsynelatende uten å gjøre noe spesielt, det å skyte fra konkurrentene ved hjelp av små finesser i bevegelsene som er usynlige for tilskuerne, er en egen estetikk.

Det fysiske

Jan Helge: Det å bli i god fysisk form er en viktig del av treningen. Med alderen er det stadig viktigere å holde seg i form (sier yngste mann i panelet…). Langrenn er en utrolig god treningsform, hele kroppen er i bruk. Og man kan gå på langrenn på alle nivåer – fra å tusle seg en tur rundt hytta til toppidrett.

Jostein: Langrenn er noe man kan holde på med hele livet. Det er myke bevegelser som er skånsomme for ledd, en aktivitet som er snill mot kroppen. I vår alder er det ikke lenger så mange gir, men finn din egen fart og hygg deg på tur!

Trond: Det å bli sliten og øltørst etter en treningstur er det optimale. Å kunne restituere seg med fyrstekake (alternativt kneippbrød) etter det lange slitet, kjennes bare utrolig godt! Pulsen må da ha vært på topp, alle muskler må ha vært brukt, det å bli peise sliten er selveste høydepunktet og belønningen! Det lange slitet – det er min viktigste grunn for å gå på ski. Den fysiske styrken man da får gjennom skigåing, kan man bruke til å snekre, gå på jakt og mye annet.

Kjell: Jeg liker å bruke kroppen og holde meg i form. Det er viktig å holde seg i form, motivasjonen for mange timer brukt på ski er blant annet målet om å holde seg frisk og sterk!

Harald: Jeg støtter Trond i at det lange slitet kjennes godt! Hvis det kan toppes med et sauna-bad på hytta, gjerne koblet med et snøbad, så er det den optimale turen. De første skiturene hver sesong kjennes alltid ved at man blir støl og stiv etter 1–2 dager. Det er godt å kjenne at man etter noen få turer ikke lenger får denne stølheten – et sikkert tegn på at skimusklene er i ferd med å vekkes til live igjen. For mange år siden slet jeg med kronisk vond rygg, bare det å ta på sokkene var smertefullt. Kuren – det som sendte smertene vekk – var en intensiv treningsøkt i lysløypa. Én slik tur, så var mange måneder med ryggsmerter borte. Det er ikke tvil om at langrenn er sunt for kroppen!

Det eksistensielle

Harald: Vi som bor i Sør-Varanger er heldige med å ha en stabil, god og lang vinter. Er vi heldig har vi sju måneders skisesong – fra november til mai! Snø og skiføre i november og desember korter dessuten ned mørketida. Jeg kunne aldri bodd på Jæren. Skigåing er en viktig grunn for at jeg bor her jeg bor. Langrenn kombinerer alt som er nevnt hittil: naturopplevelser, fysisk form, estetikk – og konkurranse for dem som ønsker det.

Jan Helge: Skigåing og langrenn er selve livet! På tur kan man nullstille hodet for alt som er trasig, det gir god mental hygiene. En av grunnene til at jeg/familien bor i Sør-Varanger, er jo den flotte naturen. Det å være glad i vinter og snø gir jo gode muligheter til å gå på ski. Og igjen det å ha mulighet for lange skiturer i april/mai når dagene er lange og lyse, er fantastisk.

Jostein: Jeg vokste opp på Østlandet og ble tatt med på lange turer fra jeg var liten. Jeg fikk tidlig lært at skigåing var en viktig del av livet.

Trond: Jeg er veldig glad i en lang, solid vinter fra oktober til mai. Vinteren og skigåingen gjør at jeg eksisterer.

Kjell: En tur i lysløypa er ikke så viktig. Hvis jeg kan gå en langtur på ski – særlig hvis den går over flere dager og helst med hund – da er skigåingen selve livet. Diagonalgang kjennes som en renselse. Det fysiske og estetiske flyter sammen til det eksistensielle. Mitt liv ville vært langt fattigere uten skigåing.

Da er de fem aspektene som Thorkild Gundersen dro fram i sin bok debattert. Det slår oss at Gundersen burde hatt ytterligere ett tema – det sosiale.

Vi er alle enige om at det sosiale ved skigåing er et viktig aspekt. Å gå turer med familien eller med venner knytter tette bånd. Selv for dem som konkurrerer i Vasaloppet er sammenkomster før og etter løpene berikende sosiale arenaer. Gjennom skiløpingen knyttes tette idrettsnettverk. Med andre ord gir langrennssporten god sosial ballast og fellesskapsfølelse.

Teknikker

Før kvelden er omme, må vi innom de forskjellige skiteknikkene. Skirenn arrangeres jo nå i tre forskjellige teknikker; klassisk, staking og friteknikk (skøyting). Vi har alle våre syn på dette.

Kjell: Den teknikken som er raskest, vil alltid vinne fram i konkurranser. Utvikling av løyper, ski, bindinger, staver og skismøring presser fram nye teknikker. Jeg er imidlertid ikke i tvil om at diagonalgangen – som er den enkleste teknikken – vil overleve som turteknikk. Som konkurranseteknikk, vil skøyting og staking vinne.

Trond: Alle teknikker er like bra. Det fine med skøyteteknikk er at det er lett for unger å lære og ikke krever særlig kunnskap innen skismøring.

Jan Helge: Det er kjekt å se skiløpere som behersker både klassisk, staking og skøyteteknikk.

Jostein: Diagonalgang er basisteknikken for folk flest, for alle forhold, men skøyting og staking er flotte teknikker både for variasjon og høy fart under egnede forhold

Harald: Den finnes ingenting som den klassiske skigåingen. Jeg sverger til den og kombinerer derfor diagonalgang, dobbelttak, staking, skøyting (Trond bryter inn og påpeker at skøyting er ulovlig i konkurranser – han føyses imidlertid vekk), fiskebein, skrensing og ploging. Denne formen for skigåing er selve kulturarven og kulturbæreren.

Tana-Varangerløypa

Snart er det tid for vårens vakreste eventyr i nord – Tana-Varangerløypas dag. I år arrangeres dette løpet på skjærtorsdag – litt uhøvelig kanskje, men vi vil alle prøve å delta. 90 km skiglede i nydelige omgivelser – en tur som kombinerer det fysiske, konkurransen, naturopplevelser, estetikk (i hvert fall de første par milene) – en tur som er en del av selve livet, det eksistensielle – for oss som bor i nærheten av Varangerfjorden.

Herved meldes til arrangørene: Gutta fra sørsida ligger i trening og gleder seg!