Utmarksdomstolen sin behandling av hvem som skal eie Karasjok ble avsluttet fredag. Dom er ventet i løpet av første halvår 2023.

I dag er nesten hele Finnmark eid av finnmarkingene gjennom grunneierorganet FeFo og forvaltet under Finnmarksloven. To ulike grupperinger i Karasjok vil bryte ut av felleseiet og forvalte kommunearealet selv.

Advokatene prosederer på slekt og historie, hvem som bosatte seg først på Karasjok kirkested for hundrevis av år siden.

Målet er å bytte ut FeFo og Finnmarksloven med lokalt selvstyre som kan lage sine egne regler. Det legges ikke skjul på at verken Finnmarksloven, den samiske FeFo-direktøren eller et nesten fulltallig FeFo-styre i samemanntallet oppleves som samiske nok.

Midt i rettsdramaet står Mathis Somby fra Karasjok som partshjelp for FeFo. I motsetning til andre fra reindriften i saka, vil han beholde Finnmarksloven og dagens grunneier.

Det oppleves mest forutsigbart når reinflokken skal føres gjennom syv finnmarkskommuner. I FeFo-styret er halvparten av medlemmene oppnevnt av Sametinget og ved styrebordet har også reindrifta fast plass. Alt dette frykter han skal rakne.

I dag balanserer Finnmarksloven interessene både til nordmenn og samer. Reineier Mathis Somby frykter kaos og konflikt om Finnmark brytes ned i mindre grunneiere med hver sine vedtekter.

Det er interessant at den mest kjente og ikoniske samiske næringen, som ofte refereres til som den aller fremste bærer av samekulturen, er splittet i saken.

Finnmarksloven var en historisk milepæl da den kom i 2005 etter lange utredninger og konsultasjoner. Bak stod et bredt flertall i Stortinget. Sametinget stemte enstemmig for loven. Mange vil huske hvordan den daværende sametingspresidenten, Egil Olli, gråt av glede over løsninger som samlet bredt som et moderat kompromiss.

Den nåværende sametingspresidenten, Silje Muotka har tatt helt motsatt posisjon. Hun driver identitetspolitikk uten vidvinkel. Det viser hvordan samepolitikken er i rask endring med skarpere fronter enn før.

Kanskje er det et forvarsel om det som kommer senere med en kommisjon som har undersøkt fornorskningspolitikken. Der kan det bli mye sannhet, som er nødvendig, men skulle man ikke også forsøke å få til forsoning?

De siste ukene har vi sett hvordan Karasjok-saken drives fram av en mektig allianse med samiske aktører i ledende posisjoner fra akademia og politikk. De driver frem en fortelling som kan endre Finnmark for alltid, både for nordmenn og samer.

Karasjok-komplekset er gjort til en kampsak. Det skjer gjennom to posisjoner som helt eller delvis overlapper hverandre. Ett er kravet om full eiendomsrett til kommunen, det vil si hele befolkningen, på grunnlag om samisk rettsoppfatning.

På den andre siden har vi kravene om eiendomsrett bare for de "etniske" samene i området. I tillegg er det under rettssaken lansert tanker om en egen samisk storkommune i indre Finnmark der tilflyttere må integrere seg.

Det hviler et stort ansvar på utmarksdomstolen de neste månedene. En sak er de juridiske vurderingene som de skal gjøre. Men også de inngripende samfunnsmessige og politiske konsekvensene av avgjørelsen vil bli dramatiske.

Domstolen må forholde seg til kravene som er basert på slutningen til Finnmarkskommisjonens undersøkelse av Karasjok, der avgjørelsen om eiendomsrett var gjort av en delt kommisjon, tre mot et mindretall på to, altså knappest mulig margin.

Presedensen vet vi mye om allerede. Ordfører Helga Pedersen i Tana har varslet at et "positivt" utfall av Karasjok-saken vil resultere i en søknad om eksklusive rettigheter også fra Tana. Det er deretter ventet tilsvarende prosesser i Kautokeino og Porsanger.

Blant de samfunnsmessige og politiske konsekvensene er det enkelt å identifisere det som blir en sterk rettsasymmetri i Finnmark: At noen vil få full lokal råderett over egen kommune, også til å pålegge alle andre utgifter for bruken (fiske, jakt, bærplukking). Samtidig forventer jo de samme aktørene fortsatt å ha full og fri adgang til naturgodene i Rest-Finnmark.

Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor det nå snakkes så mye om dette med høy temperatur, helt nord i landet vårt.

Da står man tilbake med et faktum man gjerne feier under teppet. Nemlig at finnmarkingene vil bli delt i to kategorier. Mellom en slags ny type godseiere, og de mange som om kort tid kan ende opp som husmenn i eget fylke.

Alt henger sammen i en tid med forgubbing og avfolkning. Det store spørsmålet er om et brudd med likeverd vil gjøre Finnmark til et mer attraktivt sted å flytte til, eller enda mer fristende å flytte fra.