Gå til sidens hovedinnhold

Laksendene og deres medsammensvorne

Steinar Pedersen har svart på innlegget til Øystein Hauge og Dag Gjerstad om predatorer.

Finnmarksdebatten

I avisa Finnmarken, 19.4.21, har Norsk ornitologisk forening, ved Øystein Hauge og Dag Gjerstad, et lettere harsellerende innlegg i forhold til de som mener at man også bør vie økt predasjon oppmerksomhet når det gjelder den svake bestandssituasjonen i Deatnu/Tanavassdraget.

Ifølge leserinnlegget «Lakseendene og alle andre medsammensvorne er i skuddet nok en gang», er predasjon ikke noe problem. Verken laksand, oter eller sel gjør noen skade. Årsaken til en svak bestand er kun at det fiskes for mye. Jeg har tidligere hatt stor respekt for Hauge og Gjerstads faglighet, men forundrer meg nok over at de her kaster ut slike påstander uten noen form for underbygging.

LES OGSÅ: «Sannheten er ikke alltid lettfordøyelig»

Gjennom flere tiår har forvaltninga av laksebestandene i Tanavassdraget skjedd ut fra en forutsetning om at vassdraget ikke er påvirka av menneskeskapte inngrep av fysisk karakter. Det er i og for seg korrekt hvis man ser bort fra veibygginga langs vassdraget som ble fullført på 1970- og 1980-tallet, og som i mange tiår brakte tusenvis av båtfiskende turister til nye områder av elvesystemet.

Veibygging, husbygging og etablering av hundrevis av hytter nær strandsona, har nødvendigvis også satt store løsmasser i bevegelse, men det er ukjent om, eller hvilken innvirkning dette eventuelt har hatt for laksen.

Men – over tid har det skjedd en grunnleggende endring i forvaltninga av fiske-, fugle- og dyrearter som spiser laksunger og voksen laks. Det gamle, tradisjonelle og uskrevne forvaltningsregimet – hvor lokalbefolkninga selv i prinsippet holdt alle typer predatorer på et minst mulig skadelig nivå, er blitt kriminalisert og er dermed helt borte. Jeg hadde trodd at folk som arbeider med økologiske sammenhenger, ville hatt sansene åpne for mulige virkninger av slike endringer.

Det vil være direkte rart hvis forbudene mot beskatning av alle kjente predatorer i vassdraget, og sterk nedskalering av fisket etter gjedde, lake, harr, sjøørret.m.v., ikke har ført til en kraftig økning av disse. En rimelig hypotese er derfor at den samla virkninga av at den gamle predatorkontrollen er borte, nå bidrar til at laksunger, og til dels også voksen laks, blir utsatt for et nytt, meget sterkt predasjonspress som har negativ innvirkning på bestanden.

Garnfisket etter tanalaksen de siste tiårene, i elv og sjø, er en brøkdel av det den var for hundre år siden. Likevel er det postulatet om overfiske (med garn) som har vært bestemmende for hvilke forvaltningstiltak som har væt satt inn siden 1970-tallet. Garnfisket i sjø og elv er blitt systematisk redusert siden da i runde etter runde.

Mener fugleforskerne virkelig at det er faglig holdbart å se helt bort fra at bestandsnedgangen i vassdraget kan ha sammenheng med at den tradisjonelle predatorkontrollen er blitt borte?

Undertegnede har i mange sammenhenger, når det har vært snakk om fredning av ulike predatorer på laksunger og voksen laks, hørt følgende spørsmål: Vil ikke fredning av slike predatorer ha samme negative virkning for laksen, som når man freda ulike rovdyr og rovfugler?

Dét førte til at bestandene av disse vokste til et skadelig nivå – noe som bl.a. gikk ut over beitedyr som rein og sau. I neste omgang har dette ført til at man i statlig regi har vært nødt til å iverksette organiserte tiltak for å få ned bestanden av disse – blant annet gjelder der jerv og gaupe.

Likeledes har man vært nødt til å sette inn statlig organisert predatorkontroll i forhold til utsatte fuglearter på grunn av økt predasjon på disse. Jeg har ikke hørt at Norsk ornitologisk forening har vært motstander av det. Korrigér meg for all del hvis jeg tar feil.

Ett slikt konkret statlig tiltak for å ta ut predatorer som er skadelig for én fugleart, finner man også i nedslagsfeltet for Tanavassdraget, nemlig ved Iešjávri. Der har man i regi av Miljødirektoratet, ved Statens Naturoppsyn, siden 2009 drevet organisert jakt på rødrev, ravn og svartbak. Hvorfor? Jo – fordi man har ønska å redusere predasjonen på den sterkt trua fennoskandiske stammen av dverggås.

Denne aktive forvaltninga sies å ha «bedret hekkeresultatene for dverggås i Finnmark». Nå forlenges jakta på de ovennevnte for de ovennevnte predatorartene sesongene 2021 – 2025, i hekke- og myteområdene for dverggås i Karasjok, Alta, Kautokeino og Porsanger kommuner. (Jf. avisa Ságat, 6. februar 2020, og 11. februar 2021).

Som ikke-biolog er det naturlig å spørre om økt predasjonspress virker ulikt i vann og på landjorda. Jeg er så enfoldig å tro at svaret er nei. Når man så vet at omtrent alle arter som er kjent som predatorer på laksunger og laks, lenge har vært freda i Tanavassdraget, er det ikke da nødvendig å vurdere om man bør sette inn liknende predasjonsdempende tiltak der, i likhet med det man har gjort for dverggåsa?

Man forundrer seg nok også over hvorfor og hvordan Norsk ornitologisk forening med slik skråsikkerhet som leserinnlegget bærer preg av, kaster fullstendig vrak på tradisjonell kunnskap, opparbeidd gjennom mer en seks tusen år, om sammenhengen mellom laksebestad og predadatorer.

Kommentarer til denne saken