Også i sommer mister Tanas unge muligheter til å lære om elvas små og store hemmeligheter. Elva er stengt – så også kunnskapsoverføringen mellom generasjonene.

Det er et faktum at laksebestanden i Tana-elva er faretruende lav, og noe må gjøres for å sikre overlevelsen til elvas konge. Jeg er derimot ikke så sikker på at fredning av elva alene, er løsningen for å sikre laksestammene i Tana.

I flere tiår har det tradisjonelle elve- og sjølaksefisket vært pekt på som den store faren for den atlantiske laksen. Debatten har sirklet rundt disse aktivitetene, uten blikk mot andre årsaker.

Det er derfor oppløftende å lese rapporten til Steinar Pedersen «Tradisjonell kunnskap og laks -Tanavassdraget». Gjennom tall motbeviser Steinar Pedersen at det tradisjonelle fisket er hovedsynderen for redusert laksebestand. Det tradisjonelle elvelaksefisket er redusert med 70 % og sjølaksefisket er redusert med nærmere 90 % siden 80-tallet. Og til tross for denne kraftige reduksjonen i fisket, synker laksebestanden. Vi kan først som sist slå fast at det tradisjonelle laksefisket i elva og i sjøen ikke er hovedårsak til redusert laksebestand. Vi må greie å se andre årsaker.

Forfeilet forvaltning

Så la oss prate om andre årsaker. La oss prate om en elve-forvaltning som verken er i takt med naturen eller den kunnskapen som lokalbefolkningen besitter. En forvaltning som ser på lokalbefolkningen med kunnskap om elvas liv, som en trussel for den statlige papirforvaltningen. En forvaltning som skaper ubalanse i naturen. Nettopp fordi det statlige forvaltningskartet ikke stemmer med terrenget. Denne feilslåtte forvaltningen har gitt alvorlige konsekvenser for laksestammene i Tanavassdraget, og for den tilhørende elvesamiske kulturen.

I debatten om laksebestandene i Tanavassdraget er det rettet lite søkelys på laksepredatorer. Lokalbefolkningen har i en årrekke registrert en økende ubalanse mellom laks og andre laksespisende arter, i og rundt elva. Men slik vi opplever det, er det overhodet ingen debatt om tiltak for å rette opp den økologiske ubalansen. Jeg kan nevne at Tanamunningen i dag er et naturreservat. Et fristed for sel og kobbe samt 25-30.000 ender som får servert laks på sølvfat. Vi har økende bestand av gjedde og harr som også lever på laks, og når all fiske stenges fiskes det enda mindre på disse artene. Oteren er totalfredet, men lokalbefolkningen vet at den forsyner seg godt i elva. Og slik kunne vi fortsatt.

Fellesnevneren for denne ubalanserte elve-forvaltningen er en statlig miljøforvaltning uten kunnskap om de lokale forholdene. En forvaltning som totalt mangler evnen til å lytte til folket ved elva.

Lokal forvaltning som et alibi for fortsatt statlig styring

Staten slår seg ofte på brystet med god miljøforvaltning og urfolksrettigheter. En del av urfolksrettighetene er bruk av den lokale og tradisjonelle kunnskapen i forvaltningen av naturen og dens ressurser. Forvaltningen av Tanavassdraget er derimot et skoleeksempel hvor galt det går når festtaler forblir nettopp det -kun festtaler uten reelt innhold.

Det holder absolutt ikke å oppnevne en lokal fiskeforvaltning, dersom dette organet verken har mulighet eller rammer til å benytte seg av den lokale kunnskapen. En slik ordning kan kun defineres som en skinnforvaltning – et regelrett alibi for lokal forvaltning. Tanavassdragets Fiskeforvaltning (TF) har i dag ikke rammer eller mandat nok til å bruke den lokale kunnskapen i sin forvaltning til det beste for laksestammene. TF må utvikles til et reelt forvaltningsorgan med betydning for laksens ve og vel.

Etterlyser tiltak

Tanalaksen er på overtid. Nå må lokalbefolkningens elvekunnskap inkluderes i forvaltningen av Tanavassdraget. Og det må utformes tiltak som kan redusere predatortrykket på laksestammene.

Vi har klare forventninger til at Klima- og miljødepartementet setter seg sammen med TF, inkluderer den kunnskapen som lokalbefolkningen allerede besitter og lager en tiltaksplan som kan redusere predatortrykket på tanalaksen. Og ikke minst bruker kunnskapen i det tradisjonelle fisket for å ta unna for pukkellaks-invasjon.

En levende kultur leves hver dag

Sametingsrådet har i sitt høringssvar prioritert det tradisjonelle fisket, det er i seg selv vel og bra. Men det er skuffende at man ikke uttrykker behovet for å redusere predatortrykket. En levende elvesamisk kultur må ha levedager også i framtiden. Det betyr at grunnlaget for kulturen må være bærekraftig – laksen må leve og elva må leve om kulturen skal leve. Derfor mener vi det hører naturlig til å påpeke at dagens forvaltning har feilet. At den mangler bruk av lokal kunnskap i forvaltningen av laksestammene og at tiltak for å redusere predatortrykk må komme nå.

Å stenge elva for fiske og tro at dette tiltaket alene skal berge elva og laksen er i beste fall naivt. I verste fall er det en kalkulert kvelning av den elvesamiske kulturen.

Levende kultur må leves. Om den ikke det gjøres, blir den et fortidsminne som settes på museum. Vi må sikre at den elvesamiske kulturen har levedager også i framtiden. Da må det settes inn tiltak for å redusere predatortrykket i dag, og folket ved elva må være premissgivere for en bærekraftig forvaltning i framtiden. Bruk fredningstiden til å rette opp i den forfeilede lakseforvaltningen og gi elvesamisk kultur en framtid.