Kvenske stedsnavn i Varangerhalvøya nasjonalpark

Av
DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Båtsfjord kommunes kunngjøring av navnesak den 01.07.2020 i avisa Finnmarken, oser av manglende saksklargjøring før en offentlig kunngjøring. Da Språkrådet 10.01.2020 oversendte den ufullstendige utfylte søknaden fra Nord-Varanger kvenforening (Nkf) av 29.11.2019, forventet Rådet at Båtsfjord kommune kontrollerte riktigheten av de i søknaden oppgitte navn under feltet Eksisterende navn, samt at kommunen påførte de manglende samiske navnene, og det norske navnet for Oarddojavri, før kunngjøringen.

Som forventet, har Nkf kun oppført ett samisk navn av de seks omsøkte i feltet Eksisterende navn – Oarddojavri, fordi Nkf ikke kjenner til det norske navnet. De øvrige fem, minst 12 000 år gamle samiske stedsnavn, Oarddojohka, Bealjâidcearru, Eatnjoivi, Stuorra Ruitu og Stuorrajohka er ikke oppgitt, slik søknader til offentlige etater, som Språkrådet, krever. Det faller innenfor prinsippet om at henvendelser til offentlige etater skal inneholde alle tilgjengelige, oppklarende opplysninger, som igjen tilskynder raskere saksbehandling, og resulterer i en forhåpentlig riktigavgjørelse.

Hvis Nkf kan lese Kartverkets mange typer kart over stedene der de om søker kvenske stedsnavn, fremstår pr. i dag kun samiske og norske stedsnavn– det hadde vært enkelt å gjøre sin søknad komplett ved også å påføre de minst 12 000 år gamle samiske stedsnavn i søknaden sin.

Jeg ser ikke nødvendigheten av at Nkf’s søknad om kvenske parallellnavn for steder på Varanger-halvøya innvilges. Dagens norske stedsnavn på Varangerhalvøya,er direkte oversettelser fra de minst 12 000 år gamle samiske stedsnavn. Jeg begrunner mine beveggrunner for en ikke innvilgelse som følger:

I flg. historien omhandles ikke kvenene i Finnmark før tidligst 350 år BP, og da bare en passant i forbindelse med omtaler av steder,boplasser m.m. Uttjent professor Einar Niemi påstår at kvenene ikke innvandret til Øst-Finnmark, og dermed heller ikke til Varangerhalvøya, før i 1800-tallet – det vil si at kvenene kun har bebodd Øst-Finnmark ca. 1,48 % av tiden sammenlignet med den samiske befolkningens 13 500 år. De hadde allerede levd og virket i Finnmark, inklusive på Varangerhalvøya i 13 300 år, før den første kvenen ankom Ruija ved Varangerfjorden. I angjeldende tidsperspektiver kan en sammenligning av partenes utnyttelsesgrad av Varangerhalvøya en passent forstås med 14 dagers opphold i landet for sist ankomne folkeslag – men likevel de mener seg berettiget til både Alfa og Omega.

Da samene for 13 500 år siden ankom Varangerfjordens søndre side, var havnivået 55 meter høyere enn dagens havnivå.

Senere års undersøkelser vedrørende havnivået nevnt foran, viser at det var flere veier for Varangerfjorden å nå Tanaelva i vest – bl.a over Vesterelvmyrene inn mot Korsmyra ved Gerisborri og deretter ned fra Korsmyra til Tanaelva etter Korselva. Også Tanafjorden lå 55 meter høyere enn dagens havnivå, og dannet dermed en sammenhengende fjord med Varangerfjorden, med Varangerhalvøya som en storøy mellom dem. I dagens moderne kartverk er datidens havnivå markert med en 55 meters linje tvers over Tana-elva ved Nordre Laksnes. Følger man 55 meters høydekurven på begge sider av Tanaelva nordover mot Tanafjorden i dag, finner man diverse typer skjell som til vanlig er finne på dagens strandlinje. Datidens Tanafjord og Varangerfjord, møttes litt sør for dagens Skippagurra.

Under min oppvekst oppmuntret min mor meg til å lete etter diverse typer skjell under lyngen i liene under plukking av blå-/tytte-/krøke-bær (krekling) – 55 meter over dagens havnivå, mine eldre søstre hadde også samlet, og lekt med skjell ifra samme, tidligere strand-nivåer. Derfra og ned mot dagens havnivå fins det flere høydenivåer med skjell – det har tydeligvis oppstått strandnivåer mens landet av og til gjorde opphold i et par hundre år i hevelses-prosessen.

Etter ankomst Varangerfjordens søndre side, gikk det ikke lange tiden før reinen veddet smaleste sundet med grunnest dybde fra Heanddagaisa via toppene Geresborri og Vuoksavarchokka som stakk opp som holmer i sundet, kunne svømme til fastlandet Stuarrastivran og Uhcit Baksavarri på vårparten for å komme til det nye sommerbeite på de kjølige høydene på Varangerhalvøya og langs den vindfulle kysten av dagens Østhavet – og på den måten unngikk mygg- og andreinsekt-plager.

Flytteveien mellom vinter- og sommer-beitene var dermed etablert. Etter som havnivået sank pga at landet hevet seg da vekta av innlandsisen letnet pga. smeltingen –endret også flytteveien seg deretter. Hovedflytteveien ble til slutt fra sommerbeitet på Varangerhalvøya til vinterbeitet i furuskogs-området øst for dagens gruveby Nikkel i Russland, rett øst av Pasvikdalen. Fordi folket som hadde etablert seg langs sørsiden av Varangerfjorden, endret de også fangstmetodene av villrein – de benyttet trange daler til fangstgroper, laget fangstanlegg på snau-fjellet (runde høyder) med rund innhegning og flyttbare lede-armer (vår- og høst-fangst).

Med hensyn tagen til landhevningen som pågikk ettersom isbreene smeltet, hadde de samiske brukerne seneste 12 000 år BP gitt alle særegne naturformasjoner stedsnavn som beskrev formen av den enkelte formasjonens særegenhet – f.eks. dype juv med eller uten elver, innsjøer, osv.. Det fantes ikke den gang, eller nå, en høyde, en myr eller et vassdrag som ikke hadde, og pr. i dag ikke har samiske navn. De hadde også benyttet sommerhalvårets erfarte opplevelser av forskjellige typer vær, og vindretninger som de innlemmet i stedsnavn-givingen sin. Ser man på Kartverkets forskjellige kart over Varangerhalvøya, viser det seg at det er atskillige samiske stedsnavn som mangler, dermed mangler også de norske.

Stadnamnlova’s § 2 a) nevner namn på terrengformasjoner og reinbeitedistrikt, d) nedervd stadnamn: stadnamn som munleg eller skriftleg er overlevert frå tidlegare generasjoar, e) nedervd lokal uttale: uttale som er overlevert frå tidlegare generasjonar, som har vore vanleg på staden, og som framleis er i levande bruk.

Når lovens § 2 a) kommer inn på navn på terrengformasjoner,så kan det også assosieres med datidens samiske naturbaserte religion, og Varangerhalvøya har vært «reinbeitedistrikt» for villrein i 13 200 år, for tamreinflokkene de siste 300 år.

Samene fulgte villreinen året rundt mellom sommer- og vinter-beitene, fordi de levde av, og med villreinen.

Lovens § 2 d) og e) sier noe om nedarvede stedsnavn og uttale av disse, overlevert fra tidligere generasjoner, og som fremdeles er ibruk. Brukerne i dag er innen den samiske reindriften og hos samiske fritids-fiskere og -jegere. Innen reindrifta overføres stedsnavn på Varangerhalvøya fra far til sønn/datter uten bruk av kart som hjelpemiddel –den eldstes beskrivelse av naturen og dens mangfoldige formasjoner, hvilke vindretninger som gunstige rundt, eller over dem med hensyn til å unngå insektplager for flokken m.m., i noen av stedsnavnene er all nødvendig informasjon for nye, yngre reingjetere innbakt.

Bortsett fra noen lokale sportsfiskere fra Komagvær og hytteeiere fra Vardø som fisker langs nedre del av Stuorrajohka (Komagelva), er det i dag ingen aktive kvenske brukere av naturherlighetene i Nkf’s omsøkte område på Varangerhalvøya. Det finnes noen ikke-brukere av Varangerhalvøya, akademisk/politisk interesserte kvener, med ekte vintage Lapikas Bioskoer, Made in Finland, bioskoer som aldri har forlatt asfalterte veier til fordel for Varangerhalvøyas grønne- og/eller snøhvite-natur. Hvis kulturen ikke har igjen noen som bærer den videre daglig, vil ikke noen få parallellnavn på Varangerhalvøya redde den.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken