En sommerdag for et par år siden investerte vi i en Kunstreise. Fordi vi verken eier eller kan kjøre en bil, leide vi en nabo for å skysse oss 400 km tur/retur Karasjok. Der hadde fotograf Leif Gabrielsen en utstilling i det samiske kunstmuseet av et utvalg fotografier, under fellestittelen I fjæra.

I Karasjok levde også Aage Gaup, som for meg både var en nær venn, og kollega i bransjen. Det siste skriver jeg av to grunner. Noe av det første han viste meg da vi møttes i Masi i 1978, var en bunke dikt som han hadde skrevet, og jeg kaller ham også «kollega» for hans fyndige verbale evner. I de lange nattlige samtalene våre gjennom årene praktiserte han sin skulpturerende måte å forme ord på. Han formulerte seg alltid presist, som om han meisla ordene ut av stein.

Etter at vi den dagen i Karasjok hadde vært med under åpninga av Leif Gabrielsens fotoutstilling, kjørte vi til Aage Gaups atelier. Der skulle besøket være kortvarig fordi jeg på den tida ikke lenger hadde mentalt overskudd til krevende samtalene som hadde vært vår samværsmåte. Aage var så intenst nærværende at en alminnelig pludring med ham aldri hadde vært mulig, overfor ham måtte jeg alltid skjerpe sansene. Derfor skulle jeg nå bare innom ham som aller snarest, og straks returnere de 20 milene til Veidnes.

Idet jeg skal sette meg inn i bilen står Åge ved døra med inn til atelieret. Jeg får det for meg at dette kan være den siste gangen jeg ser ham, så nærmest i panikk får jeg fram kamera og trykker av et bilde: Aage stående på trammen ved den åpne døra, - og etter de sekundene å møttes vi aldri mer.

Så var det lørdag morra 18. desember i år. Jeg hadde vært i arbeid hele natta, og skulle bare dovent rutinemessig sjekke Facebook. Der er det vanligvis lite å hefte seg med, men denne morran leser jeg også: «…Aage Gaup har gått bort … og en kollega minnes ham: Alt han tok i hendene ble til kunst.»

Et par dager senere skrev Eva Skals Johnskareng (datteren til Aages hustru Dagny): «Mammas klippe, Aage gikk bort tirsdag 14. desember.» De to første av disse ordene kan jeg ut fra personlig erfaring bekrefte sannheten i: En gang jeg var hjemme hos dem, ble vi å snakke om skjebnetunge møter mellom mennesker. Når Dagny og Aage da fortalte om sitt første møte, smilte veggene i rommet, og gardinene foran vinduet gjorde et lite blaff.

Meldingen om at Aage var død, gjorde meg underlig til mote. I løpet av de 43 årene vi hadde kjent hverandre, hadde det i meg festna seg en forestilling om at Aage var udødelig, for han hadde alltid vært så urokkelig levende. Auraen av udødelighet lyste også ut av de nyskapte verkene hans, - de bar et så sterkt preg av eviggyldig form.

Veldig seint en kveld for mange år siden ringte Aage Gaup, og jeg kvakk til av glede over igjen å høre stemmen hans. Av dumme grunner hadde vi ikke møttes på lang tid, så min første spontane glede var over at han i det hele tatt ringte. Glede nr. to var over nyheten han brakte om at det samiske kunstsenteret i Karasjok den den 12. september (2014) skulle åpne den største mønstringen noensinne av hele hans livsverk. Glede nr. 3 skyldtes at han ba meg komme til begivenheten.

Og så presenterte Aage Gaup i telefonen meg for en vennlig men svært bestemt beordring. Uten først å ha invitert meg til åpningen av utstillingen leverte han tre sentenser:

«Æ vil at du skal si nåkka der.»

«Du skal si nåkka FØR ALT DET ANDRE BYNNER!»

Jeg må vel ha servert et mumlende svar, for Aage føyde til:

«Forstår du det?»

Fremdeles var jeg vel tafatt, for han gjentok:

«FØR alt det andre!»

Jeg fikk altså ordre om å skrive en prolog til den viktigste utstillingen av Age Gaups livsverk til da. Jeg forsto at når han tiltrodde meg denne æren, kom det av våre få, men tankefulle samtaler gjennom flere tiår. Han mente vel at jeg hadde forstått ham som medmenneske og skapende person, og at jeg hadde greid å feste mine oppfatninger av ham i ord.

Jeg var selvfølgelig mektig glad over oppdraget med å skrive prologen, og satte driftig i gang med jobben. Nå i dag, midtvinters i 2021, finner jeg fram mappa over alle kladdene til det jeg muntlig skulle framføre i Karasjok 14. september 2014. Dette råmaterialet finnes i fem digitale mapper, med 30 kladder til tekst. I ukesvis skrev jeg og strøk og redigerte og knødde på ord og setninger, men til lite nytte. Under framføringen var det som skulle vært en storslagen oversikt over og innsikt i Aage Gaups liv som skapende person, sto jeg svett og misfornøyd med meg sjøl. Jeg greide ikke å få til det jeg hadde ment jeg skulle si, og denne fadesen skal jeg nå forsøke å reparere, på følgende måte:

Aage Gaup var barnefødt (som det heter på læstadiansk) i Børselv, noen mil syd for Veidnes. Han markerte flere gange stolthet over at vi var fra samme geografiske og kulturelle område, Spierttanjárga (Sværholthalvøya.) Derfor visste han at det ytterst ute ved Sværholtklubben lå umåtelige mengder drivtømmer. D

Det var uunngåelig at vi en sommerdag dro utover dit i min 18 fots sjark. På returen de 7 milene langs det grovhogde landet hadde vi på slep etter sjarken en svær kolleksjon drivtømmer. De transporterte den forhenværende lastebilsjåfør Aage Gaup videre fra fjæra i Veidnes til Karasjok.

Etter å ha fortalt dette kan jeg på en verdig måte avslutte minneordene om en av mine mest verdifulle kamerater gjennom hele livet:

Eduardo Galeano - forfatteren fra Uruguay - skrev en gang en liten historie som han kalte «Kunsten.» Hans mikro-fortelling formidler i sitt beskjedne format en stor sannhet om kunstens underfulle makt og kunstnerens ferdigheter. De kan - under trivielle forhold – gi livets ånde til døde ting.

Eduardo Galeanos fortelling lyder slik: «En skulptør arbeider i sitt atelier med en masse unger lekende rundt seg. Ungene er fra nabolaget og kjenner hverandre.

En dag får skulptøren i oppdrag fra landsbyens ledelse å hogge en stor hest som skal plasseres på torget. En svær lastebil kommer med en stor granittblokk og plasserer den inn i atelieret. Skulptøren starter arbeidet med det bestilte kunstverket. Han setter opp en stige, og klatrer opp med en hammer og en meisel. Ungene står og ser på ham. Så reiser alle ungene på ferie opp i fjellene og ut til havet. Når de kommer tilbake viser skulptøren fram sitt verk for dem.

Ungene står der lenge tause, med vidåpne øyne – og endelig spør en av dem: Men hvordan visste du at det var en hest inni den steinen?»

Så dette var det enkle spørsmålet jeg ikke greide å formulere i prologen: Hvordan kunne Aage Gaup vite at det var så mange levende vesener inni de døde materialene han brakte til sitt atelier?