Kjendis i skjul

Foto:

Av
Artikkelen er over 11 år gammel

VÅGAN: Han elsker livet på scenen, men Nils Utsi vil heller rusle rundt sitt nye hjem i Lofoten enn å vise seg fram i byene.

DEL

(Finnmarken) Nils Utsi presser en brun, bløt filthatt ned på hodet. Han nynner lavt for seg selv og rusler ut på verandaen utenfor huset på Ørsnes i Lofoten. Han kikker fort på sitt eget speilbilde i vindusruta. Fjæra og nysnøen danner en åpen ramme rundt den smale, lette skikkelsen. Så setter han et fast blikk i kameralinsa.

– Sånn?

Knips.

– Og sånn?

Knips. Knips.

Nils rører ørlite på hodet, ser mot venstre, ser mot høyre. Litt opp. Litt ned. En blek vintersol kjemper seg til en smal gløtte i skydekket, og kaster lys på hattebremmen. Jeg fokuserer på de intense, gråblå øynene gjennom søkeren. Øyenbrynene som hever seg og senker seg. De mange linjene i ansiktet.

Knips. Knips. Knips.

Nils er fullstendig avslappet. Det her har han gjort før. Mange, mange, mange ganger før.

En sommerdag i 1943 la Else Utsi seg ned i familiens jordgamme i Auster-Tana og presset ut sitt tredje barn. Det var hard krigstid i Finnmark, men utsiene merket ikke så altfor mye til den. De hadde reinsdyrene sine som før, og beitemarkene lå langt fra nazistenes kontrollposter. Det var fisk i vannene og mat i dyra, og endatil hadde familien et lite gårdsbruk med en ku eller to. Og slik var rammen rundt hele Nils Utsis oppvekst. Han lærte å håndtere lassoen og han lærte å styre på gården.

Det var ingenting som skulle tilsi at han skulle bli skuespiller. Det var ingen spor av teater, eller film, eller artisteri i familien, eller i Tana for øvrig. Skuespillerutdannelse? Apekattskole, sa folk, og var stort sett enige om at teater var tøv og tant.

– Men jeg var nok ikke så gammel første gang jeg begynte å tenke tanken, sier Nils.

Han byr på kaffe med en blanding av fløte og lettmelk inne i stua. Det ligger lefser på et fat. Nils lener seg fram over bordet. Der er det intense blikket igjen.

– Men jeg sa det jo selvfølgelig ikke til noen. At jeg ville bli skuespiller. Den tanken var det ingen som fikk vite. Åh, nei.

Nils sa ingenting. Han slukte bare all litteratur han fant som inneholdt ordet «teater», og slo fast at synet var for dårlig til at han kunne følge opp reindrifta. Han klarte ikke å lese øremerkene på dyra engang. Men skolen klarte han. Rektor håpet at den oppvakte utsigutten skulle satse på Universitetet, og Nils smilte og sa kanskje det og kanskje det. Men inni han lå planen klinke klar.

Nils Utsi ble den første samen som tok skuespillerutdannelse i Norge. Det var i 1964. Etterpå vokste merittlista fort. Han fikk umiddelbart jobb ved teateret i Bergen, han kom gjennom fjernsynsruta til hele Norge som pappaen til «Ante», han debuterte på spillefilm sammen med Helge Jordal i framtidsscenariet «Svart Hav» (– Det var jo kjempeartig. Bare så synd at filmen var så mørk og trist at ingen orket å se den), han var med å stifte Nordland Teater, han spilte i «Nattseilere», han gjorde Shakespeare, og Becket og Godot og Ibsen, og roller fra et utall andre forfattere, og midt på 80-tallet var han med Nils Gaup i braksuksessen «Veiviseren».

Men aller viktigst var kanskje innsatsen han la ned for å danne og drive Hålogaland Teater på 70-tallet. Der ble Utsi beskrevet som en pioner. Hvis han selv skal tippe på hva han først og fremst vil bli husket for, er det nettopp arbeidet ved Hålogaland Teater.

– Det har gått litt opp og ned der i gården seinere, men på 70-tallet var det stort. Siden har han spilt på scene og lerret, han har instruert, og han har skrevet skuepill selv. Det har gått 47 år. I fjor spilte han rollen som Hamsuns Gilbert Lapp, og før året er over kommer han på kino i filmen om Kautokeinoopprøret. Han jobber ikke like mye som før lenger, men har ingen planer om å pensjonere seg.

– Jeg ble aldri ferdig med å leke, forklarer Nils.

– Og en ny rolle... det er like artig hver gang.

Han tenker seg om et øyeblikk. – Dessuten... Jeg har et litt turbulent liv bak meg, og det faktum at jeg nå føler meg bedre enn noensinne, gjør at jobben er svært lystbetont.

Mye av turbulensen må tilskrives en for tett omgang med alkohol. Nils sier selv at han «lå under». Det tok en stor del av både 80- og 90-tallet.

– Jeg arbeidet hele tiden, men det sier seg jo selv at det gikk utover den jobben jeg gjorde. I 1999 fikk han nok. Han holdt til ved det samiske teateret Beaivvàs og gjorde Jeagge Jussá, eller Jeppe på Bjerget (– Jeg hadde jo alle forutsetninger for å spille den rollen) da han lot seg legge inn til behandling.

– Siden har jeg ikke smakt en dråpe og trives veldig godt med det.

Nils er skuespiller, men han er kanskje først og fremst same. Han vokste opp under den hardeste fornorskningstida i Finnmark, og kunne ikke lenger snakke sitt eget morsmål da han gikk ut av gymnaset. På skolen var det ikke akseptert å bruke samisk, det fantes ingen form for undervisning i språket, og alt som smakte av samisk kultur og tradisjon var på grensen til bannlyst.

– Det var først da jeg begynte på teaterskolen jeg lærte å lese og skrive mitt eget morsmål, sier Nils, og rister på hodet. Det var ingen som helst slags tvil om at han skulle gjøre sitt da spørsmålet om samiske rettigheter kom på øverste politiske dagsorden i forbindelse med utbyggingen av Alta-Kautokeino vassdraget.

– Jeg bare måtte engasjere meg.

Det betydde aksjoner i Stilla, arrestasjoner og bøter. Og det betydde film (– Den var nå forresten også av det slaget som ingen ville se). Men kampen om elva var først og fremst kampen for å synliggjøre Norges urbefolkning, deres historie og deres kultur.

– Alta-aksjonen betydde enormt mye for forståelsen av det samiske. Vi tapte slaget om elva, men vi vant krigen om våre rettigheter. For etter altakampen kom sametinget, samiske forvaltningsorganer, samisk høgskole, samiske tv-sendinger og det samiske teateret, med fast plass på statsbudsjettet.

– Det handlet nok om et behov for å kompensere for all uretten og undertrykkelsen, tror Nils.

– Plutselig begynte staten å kaste penger etter samene. Det gikk over stokk og stein, og med mye inkompetente folk innblandet.

Men teateret, Beaivvàs, er han glad i, og han skulle gjerne sett at samiske skuespillere fikk kvote på teaterhøgskolen.

– Beaivvàs er en viktig del av den kulturelle oppblomstringen som fulgte etter altakampen. Dessverre har det ikke fått den statusen det burde ha.

Nils tar en slurk kaffe, og lener seg tilbake i stolen. Der skal han sitte en stund. Han har noen dikt han kanskje skal skrive, han har en regijobb for Beaivvàs å planlegge, og han begynner så smått å tenke på en ny karakter. Om noen måneder er det innspilling av en novellefilm.

– Det blir artig. Jeg skal være en litt forfyllet graver med et svært godt forhold til de avdøde. Nils ler.

– Men ellers tar jeg det med ro. Jeg sitter mye her hjemme.

Det er kanskje derfor Nils Utsi har klart å bo i Vågan kommune i nærmere åtte år uten at så mange vet det. Kona sier han trives bedre på tur i Albertdalen ved Ørsnes enn på byens etablissementer. Og vil hun treffe folk, må hun gjerne gå alene. Nils vil helst holde fortet. Kjendistilværelsen er best i det skjulte.

Men etter så mange år i Finnmark og Troms; hvorfor Lofoten og hvorfor Ørsnes?

Nils skylder på kona.

– Det var hun som ville hit. Og for meg var det helt i orden. Det er det samme hvor jeg bor med den jobben jeg har.

Nils satte bare et kriterium før de kjøpte hus; det måtte være en snekkerbod der. Så han kunne sage og hamre, bygge og lage.

– Jeg innbiller meg at jeg er et relativt kreativt menneske, sier han, og strekker bena under bordet.

– Det bobler i hvert fall stadig over av ideer og prosjekter.

Nå tumler han for eksempel med penn og papir og noe som kanskje kan bli en musikal.

– Den første store samiske musikal i så fall, sier Nils, og blir ivrig.

– Også har jeg noen andre planer....

Han lener seg fram over bordet. Det lyser i blikket.

– Men de røper jeg ikke. Ikke for et eneste menneske.

Tett på

Navn: Nils Utsi

Alder: 63

Yrke: Skuespiller

Sivilstand: Gift med Sissel, en datter og en stesønn.

Bosted: Ørsnes i Lofoten

Det kan jeg: Spansk åpning i sjakk

Det kan jeg ikke: Håndtere datamaskinen

Stappmett på: Reintunge

Nei takk til: Alle former for fundamentalisme

Artikkeltags