I sitt leserinnlegg i Finnmarksdebatten 02.06.22 er Runar Myrnes Balto inne på mange viktige elementer om samehets, og jeg er enig i hans synspunkter. Jeg vil imidlertid si at så lenge ingen politikere, verken i kommuner, på Sametinget eller på Stortinget besvarer skriftlige henvendelser og langt ifra tar kontakt med varslere for å høre nærmere om slike ubehagelige hendelser er oppropet fra Sametinget og Runar Myrnes Balto til liten nytte dersom målet er forbedret kultur og kursendring.

Nå er det ikke dermed sagt at det bare er et politikerproblem. Hva vi står overfor, er et samfunnsproblem.

Les også

«Samehets er et samfunnsproblem i Norge»

Politikere er ofte raskt ute med å komme med sine meninger når ubehagelige ting kommer for dagens lys. I regelen ender det med at lite eller ingenting blir gjort, og det blir helt stille helt til nye saker dukker opp. Slike «skuespill» er egentlig mer til skade enn nytte, når varslere og varsler ofte blir til nyhetssaker man slår politisk mynt på slik at menneskene bak varslerne ofte blir glemt. Aller mest tragisk er jo at ikke alle varsler tillegges like mye vekt. Dette gjenspeiler seg i hvordan samfunnet rangerer mennesker.

Så lenge det ikke finnes samhandling og vilje til å stå samlet bak mot mobbing, sjikanering, diskriminering og hetsing blir det en håpløs kamp. Jeg opplever at nesten ingen kommuner i Finnmark har tatt konsekvent avstand fra mobbing og hetsing, og jeg har heller ikke sett at Sametinget har gjort det. Så vidt jeg kan se, har ingen andre politikere enn Runar Myrnes Balto i Finnmark stått frem og våget å prate om dette.

Men hva kan Runar Myrnes Balto klare alene? Hvor er Sametinget når mobbing og hetsing oppstår og drives i Sápmi? Hvordan skal vi noen gang vinne kampen mot mobbing og hetsing når sentrale politikere ikke tør å snakke om det? Potensielle varslere kan oppleve at de heller støtter det med sin taushet.

Jeg har i ti år hørt rykter og blitt fortalt at jeg prater bare tull, jeg er blitt utskjelt og stemplet som bedreviter fordi jeg skriver om mange ting, også om ubehagelige fenomener. Det er helt i orden å være uenig i saker, men det å bli kalt for dritsekk etter å fortalt om virkelige episoder med mobbing fra personer hvor de egentlig skal sørge for at slikt ikke skal skje, er helt uakseptabelt. Alle har anledning til å komme med motsvar på mine leserinnlegg i avisene hvis man mener at jeg tar feil.

Da må uenigheter og påståtte feil konkretiseres, i stedet for å snakke nedsettende og usant i sosiale og festlige omgivelser. Jeg har fortalt åpent om min alkoholisme, men det gir ingen rett til å tråkke på meg for å løfte seg selv og sine. I min troskyldighet trodde jeg på at åpenhet ville gagne meg og samfunnet, men det ble heller det motsatte. Min åpenhet var absolutt en kjempetabbe av meg, og jeg vil for all del ikke oppfordre noen alkoholikere/rusmisbrukere til åpne opp om livet sitt.

Åpenheten om mitt alkoholisme gjorde at jeg ble oppfattet som lett match for mange både i Tana og i Finnmark for øvrig. Det var mange menn, særlig eldre mannfolk, som oppførte seg utrolig arrogant ovenfor meg og anså meg nærmest som analfabet og uvitende. Dette var veldig sårende, men det vitner om deres uforstand og det illustrerer at samfunnet i Norge og Sapmi i dag er ute av stand til å takle slik åpenhet.

Skamfølelse er noe vi har fått med morsmelka, og den sitter enda i noen generasjoner før samfunnet klarer å se menneskene bak sykdom og problemer. Mennesker som har utfordringer, må dermed bære seg selv og sykdommen i ryggsekken samfunnet har skjenket dem. For å bøte på dette, må vi starte helt fra bunnen igjen og oppdage hva menneskeverd er.

Jeg har også deltatt i rusdebatter på Facebook, og der har det vært veldig mye debatt om rusreformen. Jeg er motstander av rusreformen på grunn av mange svakheter med den, men i hovedsak på grunn av at den har manglet en samisk stemme og at Sametinget ikke ble konsultert på noe tidspunkt. Da jeg fortalte dette på RIOs debattside i fjor høst og i vår på en av RIOs styremedlems side, som også er spesialpsykolog, ble reaksjonen et ras av hatefulle og hetsende, og til dels rasistiske ytringer mot meg.

Noen av utbruddene oppfattet jeg som direkte trusler mot meg fordi jeg er same. Når en rusorganisasjon som RIO ikke griper inn å ber sine medlemmer og sympatisører å vise aktsomhet og varsomhet i hvordan man ytrer seg i debatter, er det trist. Når man i praksis velger å helle mer bensin på hetsbålet, virker det som om målet er å skremme til taushet og kneble alle motstandere av rusreformen. At slike tendenser også finnes i rusorganisasjoner som skulle ivareta de mest utsattes interesser, er veldig tragisk.

Også her må menneskeverd vike for politikk og kampen for å nå sine mål. Når RIOs representant fra Finnmark, som også er brukerrepresentant for Finnmarkssykehuset, deltar og er vitne til utfallene og ikke tør å tale sine sjefer i mot, blir man oppgitt. Når vedkommende i tillegg velger å vise stillingstagen med likerklikk på innlegg som var direkte rettet mot meg så sier det seg selv at vi har kjempelang vei å gå før vi er i mål, om vi i det hele tatt kommer i mål med denne generasjonen som styrer nå.

Jeg har sendt e-post til bla Sametinget om dette, men har ikke mottatt noe svar fra de. Da må jeg tolke det dithen at sametinget ikke tar varselet fra meg på alvor, og at Runar Myrnes Balto bruker rangeringsordningen for å bestemme hvilke varsler det er viktig å fokusere gjennom mediene.

Mennesker som blir utsatt for hets og mobbing blir typisk stående alene i de sammenhengene der mobbingen skjer. Ensomheten, det å føle at du blir glemt, gir ofte psykiske påkjenninger mange ikke kan forestille seg. Politikere fører ofte ordet i slike saker, uten å kjenne til hvordan varsleren egentlig har det. Det er ofte slik at du ikke bare kjemper mot mobberne eller hetserne.

I tillegg kjemper du en ensom kamp mot samfunnet utenfor arenaen, hvor politikerne og hjelpeapparatet har overtatt «kampen» med sine mer eller mindre treffsikre betraktninger om problemstillingen. Dersom hjelp skal være reel, må apparatet innse at varslerens historie må være utgangspunktet og at politikeren og hjelpeapparatet bør starte ut fra det og ikke etter sine forhåndsinntatte tanker om situasjonen og mennesket.

Vi må heller ikke glemme at pårørende og familier også blir påført store arr som vil følge de kanskje resten av livet. Av det jeg har sett, så har aldri disse ringvirkningene blitt viet så veldig stor oppmerksomhet.

Skal vi vinne kampen mot mobbing og hetsing, så må vi ha et felles mål å jobbe mot. Vi vinner ingen kamper om vi kjemper enekamper overalt og mot hverandre. Vi vinner heller ingenting om medier velger politikk fremfor å gå inn i de konkrete sakene. Vi vinner heller ingen kamper om kommunene fornekter innholdet i varslerens varsler og faktisk er villig til å kneble deg i en rettsal hvor du alene må kjempe mot uforstand, fordommer og altfor ofte også pengemakta. Da blir det en kamp som er avgjort på forhånd.

Det er en umulighet å vinne noen kamper når befolkningen nesten blir oppmuntret av samfunnet og ikke minst av politikerne til å forholde seg til medmennesker på en måte som går over til grensen til hets og mobbing. For å bøte på situasjonen må menneskeverdet omfatte alle.

Vi må våge å prate med de svakerestilte og lytte til dem. Politikere og fagfolk må ta varslerne alvorlig. Vi kan ikke løse dette om vi legger opp til å fryse ut alkoholikere/rusmisbrukere eller ha de på en nesten lukket institusjon som Sámi klinihkka fremstår i dag. Jeg er fullstendig klar over at DPS også er på Sámi klinihkka (tidligere Finnmarksklinikken) og at det må tas hensyn til dette.

Men det ene skal ikke gå utover det andre. Når ruspasienter ikke får lov til å ta sine gjester med til for eksempel å spise lunsj eller middag med de andre på huset, men må la gjestene vente i et annet bygg til alle andre er ferdige før de kan komme inn i matsalen er noe fundamentalt feil. Dette er en uverdig behandling av både pasienten og gjester, og nærmest grenser til mobbing. Dette opplevde jeg da jeg skulle besøke en venn av meg som hadde invitert meg dit. Jeg takket nei til å spise etter alle andre, og vi dro i stedet på en kafe i bygda.

Vi må spørre om pasientene som er på DPS egentlig får den beste behandlingen, når et så restriktivt regime som nevnt tas i bruk. Hvordan skal pasientene kunne komme seg og klare ute i samfunnet når de fratas muligheten til å sosialisere seg med andre pasienters gjester?

Hvis meningen er at de skal klare seg selv, er sosial trening helt nødvendig. Utad sier vi at vi utvikler oss i positiv retning, men i praksis tar vi flere skritt i feil retning på grunn av at samfunnet knebler de svake og dyrker de rike og vellykkede.

«Snakk ikke om meg, men med meg» er en god regel som vi kan begynne med å etterleve.