Tårene kommer nå, et minne dukker opp. Et bilde av ei lita, forskremt kvenjente i en gymtime på skolen

Av

Åpent brev til Sannhets- og forsoningskommisjonen.

DEL

MeningerFørst en oppfordring til kvenene: Skriv kvener, skriv! Skriv til Sannhets- og forsoningskommisjonen og fortell, for dette må aldri skje igjen i et land som sender delegater og penger ut i verden for å vise vei mot humanitet og menneskeverd. Her er mitt bidrag. Skriv du også, for deg selv og dine etterkommere, for en mer mangfoldig og vennlig verden.

Bilder fra en barndom

Nå skal det ryddes opp!? En skikkelig storrengjøring. Ikke en dag for tidlig, spør du meg, her jeg sitter og skal sette ord på opplevelser som skapte så mye skitt i kroker og kriker, i små barnesjeler, i uskyldige sinn. Det er ikke bare det kvenske hjemmet og den kvenske folkesjela som skal granskes, men forhåpentligvis også norske storstuer og arrogante sinn. Hva skal forsones? Kan det forsones?

Tårene kommer nå, et minne dukker opp. Et bilde av ei lita, forskremt kvenjente i en gymtime på skolen, med knehøye gummistøvler på og en ullgenser med ermene trukket over fingre som er knyttet hardt sammen. Bilde av et aktivt barn, klart for litt moro, lek med en ball?

Nei, det er et barn som ikke vil være der, som ikke tør rette blikket utover, men ser ned. Hvorfor? Det er et barn med en kropp som en knute, som har måttet legge igjen sin bagasje da hun ble tatt fra sitt kvenske hjem for å bli hva? En lydig borger?

Det er så mye sorg over bildet, så stort et alvor over spinkle skuldre, av et barn som har glemt å tøyse og le og som nesten glemte seg selv. Det er bilde av et barn som ikke den gang forsto, at hun var en fare for landet og måtte knebles. De så ikke henne, de så en trussel mot nasjonen.

Denne kvenjenta hadde stått alene bak internatet og grått før sin aller første skoletime. Hun hadde ikke fylt sju år ennå da hun kom dit og var uten ord til å sette navn på dette store, skremmende. En «hjelpende hånd» kom til, internatets husmor som skulle trøste, på norsk. Hvordan trøster man et slikt barn? Med å si: Du vil glemme hvem du er og hvor du kommer fra. Du vil glemme ditt språk og lære et nytt. Du vil få en ny kultur å speile deg i, en som er bedre. Det er ingen trøst for et barn som nettopp har løst språkets gåter, men er dømt til å bli stumt.

Barnets foreldre var trespråklige. En rikdom – ja vel – men til hvilken pris! Hennes mor måtte lære norsk via et annet språk, det samiske, ikke ved hjelp av sitt eget. Hva gjør disse foreldrene når halve barneflokken har begynt på skolen og er fratatt sitt språk. De holder familieråd og det diskuteres om hvilket språk de minste skal lære. De eldre barnas skolestart er så fersk og de velger feil strategi: Vi må lære dem norsk! Ellers blir det for tøft!

Splittelsen i familier ble et faktum fra 1960-årene. Mange barn mistet den psykiske kontakten med foreldre og besteforeldre – de snakket ikke lenger samme språk selv om de levde i samme hus.

Det kvenske språket var forbudt å bruke på skolen og internatet. Eldre barn brøt regler hvis de oversatte. Man var heldig hvis man hadde en tospråklig venn. Hvordan skulle man bli lydig når man ikke fikk innpass i spillereglene eller skolens regler, men bare forsto at alt som var ens eget var bannlyst? Dette varte i mange år for noen, det var ikke en enkeltstående hendelse, men pågikk til man hadde lært norsk og fått bilder fra norsk bondeliv, som hang på veggene, innprentet i seg.

Dette landskapet skulle hun orientere seg i, denne lille kvenjenta, og bygge sitt liv, bli et gagns menneske. Hun lærte fort å skamme seg. Over hva? Det er så mye å skamme seg over for et slikt lite barn. Det å være annerledes, ikke være god nok, ikke snakke så flytende som de andre. Hun stotret, fant ikke ordene og la trykket på feil sted når hun snakket dette nye språket. Hun rødmet så voldsomt av skam der hun sto. Og hun blødde alltid fra sjela.

Det første skoleåret ble en eneste lang pine, med minner om røde og blåe bånd fra gymsalen som smalt mot pultene når man ikke forsto. På den siste skoledagen i første klasse kom frøken med oppskåret frukt på et fat. Hun må ha dårlig samvittighet, tenkte jenta.

Hun kapslet seg inn og ble en lydig borger, jobbet som alle andre og la lokk på gamle sår, så de ikke skulle blø så voldsomt at hun mistet sin kraft. Hun så seg rundt og så mange som mistet grepet om sitt liv, som villig lot seg kneble for å overleve. Mange som fremdeles tvinner en usynlig lue mellom fingrene, bøyer nakken og ser ned.

Som voksen samler hun bitene, skal legge puslespillet på nytt. Skriver et dikt til ungdommen.

                        Olet nuori.

Muista sukupuusti ja mennyttä aikkaa.

Käänny ja katto takapäin.

Käänny vielä kerran ja mene etheenpäin.

Tulleevalla aijala oon juuret syvästi

esivanhiimiitten maassa.

Olet uusi oksa sukupuussasti.

Muista:

Poikkihakattu oksa ei elä.

Juureton puu ei kasu.

Du er ung.

Husk ditt slektstre og forgangen tid.

Snu deg og se bakover.

Snu deg igjen og gå framover.

Den kommende tida har røttene dypt

i forfedrenes jord.

Du er en ny gren på ditt slektstre.

Husk:

En avhugget gren kan ikke leve.

Et rotløst tre kan ikke vokse.

I mai måned i år, etter en uke med arbeid i finske arkiver, blir hun for alvor smertelig klar over hva hun har mistet. Puslespillet ser så håpløst mangelfullt ut. Kan det pusles på nytt? Vil bitene falle på plass?

Nå titter kvenene inn i et rom, som gjennom et nøkkelhull som lar dem skimte noen godbiter. Vil de klare å låse opp døra til det kvenske språk- og kulturrommet? Vil de få hjelp til dette? Vil de finne veien tilbake til det som en gang formet et sterkt og stolt folk med mot til fornyelse, som valgte et land som hadde rikelig med mat, men ikke skjønte verdien av ethvert menneske eller verdien av mange kulturer og språk? Vil makta snu nå for å se hva som foregår bak dens rygg? Vil kvenene oppdage at de, ved å gå tilbake over fortidens bro, paradoksalt nok, vil finne seg selv på framtidsveien? De har tross alt overlevd, takket være sin indre styrke.

Så gjenstår bare disse spørsmålene: «Hvi skrider Menneskeheden saa langsomt frem?» spurte Henrik Wergeland. Er det slik at en som selv er trell, i sin ånd, heller ikke vil gi andre frihet? Hvordan kan en nasjon påta seg en slik oppgave som å kneble sitt folk? Hva slags makt gir det at andre må bøye nakken for deg? Hvordan bygger man en sunn folkesjel i et så opprevet landskap? Hvordan rettferdiggjør man dette? Kan det forsones? Det er så mange spørsmål som krever svar, men hun velger å tro på forsoning, for hva er alternativet nå?

---

Hvorfor skriver jeg dette i tredje person? Kanskje for å klare å se barnet, hente det fram og fortelle det dette:

Du må pode din kvist på et mangfoldighetens tre som lar alle grener bære frukt. Du har venner, naboer og kollegaer som er nye i landet. De trenger din støtte. Du må minne deg selv og andre om at Arnulf Øverlands ord fra diktet «Du må ikke sove» ennå gjelder:

«Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv».

Ser du meg nå? Jeg er bare en av mange, mange …

Artikkeltags