(Finnmark Dagblad)

Teaterkonsert:

«The Importance of Being Elvis»

Komponist: Jørgen Karlstrøm

Medvirkende: Marte Bjerke (klarinett), Ingvild Storhaug (sang) og Herborg Rundberg (klaver)

Sted: Nordic Hall

Terningkast: 6

Det hele åpner med et skrik, en fødsel og en død. Året er 1977. Dagen er 16. august. Mange vil nok minnes Elvis' dødsdag, men for Victoria Charlotte er det hennes fødselsdag.

Det første hun husker er sang, og alt hun etter hvert har lyst til å gjøre er å være som Elvis: Synge som kongen. Bli like stor, ja gjerne større!

I et småborgerlig hjem på tidlig 80-tall er det derimot ikke Elvis som står høyest i kurs. I alle fall ikke i bergenshjemmet hovedpersonen kommer fra. På handletur lover mor at Victoria Charlotte kan få hva enn hun ønsker, så lenge det ikke er av plast.

- Jeg vil ha elvisplate! utbryter den lille piken.

- Nei. Han? Narkotika og alt det der. Nei, det får du ikke. Du skal få noe av tre, svarer moren.

Teaterkonserten The Importance of Being Elvis bindes sammen av fortellingen om Victoria Charlotte. Sangeren Ingvild Storhaug både synger og snakker handlingen framover, men også de andre musikerne er på samme tid skuespillere og fortellere av historien.

Altakomponisten Jørgen Karlstrøm står bak musikken som akkompagnerer handlingen. Mens Elvis står for noe av det mest tilgjengelige som finnes av musikk, har Karlstrøm gått andre veien. Sang, effekter og instrumentene er kontraster til den Elvis de aller fleste har godt kjennskap til uansett. Motlyd og monotone partier glir inn i et samtidsmusikalsk landskap der Elvis av og til får slippe gjennom slik han en gang var.

Stykket bruker ikke mange scenografiske virkemidler. Aktørene står ved sine instrumenter, og bare av og til går de fram til publikum, som når de alle på slutten har iført seg elviskostymer og spiller ut en drøm Victoria Charlotte lever gjennom.

Hun fylles av elviskhet, og mens publikum ikke akkurat kommer helt dit, fylles vi til de grader av karlstrømhet. Komponisten fra Alta provoserer og er alt annet enn medgjørlig, men det gjør da slett ikke noe. Kanskje bare halvparten av publikum likte det de så, men til gjengjeld elsket den andre halvparten (eller hvordan forholdet måtte være) de 55 minuttene med musikk og fortelling.

Eneste minus ved forestillingen kan ha vært litt lange partier med fortellinger fra ekte elvisimitatorer, men det er kun en bagatell. Et lite rusk på Elvis' øyenbryn.