(Finnmark Dagblad)

«Smått er godt» slår an, og på rundt på gårdene er det stor oppfinnsomhet for å finne metoder som kan beholde verdiskapningen lokalt, ja faktisk på det enkelte gårdsbruk. Samtidig samarbeider bønder og vindyrker og lokale og regionale myndigheter om merkevarevarbyggingen.

For Norske Reindriftssamers Landsforbund (NRL), som hadde arrangert studieturen for egne representanter og representanter for reindriftsforvaltningen var bakteppet prosaisk nok. I flere år har NRL, med støtte fra Landbruksdepartementet, forsøkt å øke verdiskapningen i reindriften. Målsettingen er å få mer arbeid og foredling av reinkjøttet tilbake til produsentene, reineierne.

Ett av problemene har vært å få godkjent småskalaslakterier, et annet å bygge opp markedsapparatet. Kunne de finne svaret i Nord-Italia?

På mange måter er kjøtt- og melkeprodusentene i Nord-Italia kommet gjennom de problemene som reindriften i dag møter. EU-reglene skapte store problemer, og eksemplet om den verdenskjente parmesan-osten er et av de mest talende.

EU bestemte at ost ikke skulle produseres av melk som ikke var pasteurisert (bakteriene var fjernet). Bestemmelsen var i virkeligheten kroken på døra for den italienske spesialiteten, som gjennom generasjoner var utviklet med produksjonsmetoder som var nøye beskrevet og etterfulgt. Pasteuriseringen av melka ville ikke gitt ekte parmesan, fordi bakteriene var en vesentlig del av smaksettingen på produktet.

Det ble en kamp, men produsentene vant. Grovt sett fordi italienske bønder klarte å overbevise Brussel om at bakteriene ikke var skadelige. Og beviset? Rett og slett det faktum at den populære osten hadde blitt spist i hundrevis av år, uten at noen hadde tatt skade av den.

Det var imidlertid slakteriene og de spesielle kjøttproduktene som var mest interessant for reineierne fra Finnmark.

I Norge har det vært problematisk å trenge gjennom arven fra Landbrukssamvirke som i all hovedsak tenker kapasitet og forsyning.

NRLs rådgiver, og leder i Markeds- og kvalitetsutvalget for reinkjøtt, professor Erik S. Reinert, lot seg begeistre av italienernes evne til å få til små slakterier og produksjon av spesialiteter til helt ned på det enkelte gårdsbruk.

- Da kan ikke utelukkende tenke kapasitet. Det blir som med juletrefoten. Den er bare aktuell to uker i året, og produksjonskapasitet må det være mer enn tilstrekkelig av på ett sted en kort periode i året. Men like fullt får vi alternative merker og flere produsenter. Hvorfor er det umulig å få til i landbrukskretser, spør han retorisk.

EUs krav til matvaresikkerhet har vært en hindring. Regelverket er både omfattende og strengt. Hvordan er det da mulig å få til både slakteri og pølseproduksjon i små lokaler vegg i vegg med fjøset?

En av de italienske veterinærene sa det slik:

- Reglene er til for å etterleves, men det er også lov å bruke hodet. De fleste regler har et formål, og hvis avviket ikke går på akkord med det regelen er etablert for, er det normalt ikke noe problem.

En av produsentene uttrykte det slik:

- Vi lever på en lykkelig øy, der det går an å snakke med kontrollveterinærene.

For alle slakteriene, både de små gårdsslakteriene og de små rene slakterienhetene, var EU-godkjente. De fleste med rett til å selge over hele Italia, utstyrt med det såkalte firkantstemplet. For å eksportere kreves ovalt stempel.

Eksport var likevel ikke hovedsaken for bøndene i provinsen Cuneo. De hadde millioner av mennesker rundt seg i nærområdet, og ofte egne butikkutsalg som sto for omsetningen. Og godkjenningen de hadde stoppet verken salg til turister eller for den saks skyld til restauranter i andre EU-land.

Tillatelsen gjelder fra produksjonssted til sluttbruker, og i denne sammenheng er en restaurant en sluttbruker. Uansett hvilket EU-land den befinner seg i (eller for den saks skyld EØS-land).

På det frodige slettelandet, omgitt av alpene i nesten alle retninger, fikk produksjonen av storfe en kraftig opptur etter at flere EU-land ble rammet av kugalskap.

Provinsen Cunio hadde utviklet en egen rase Piemonteseren, og i denne rasen ble det ikke registrert noen utbrudd av sykdommen. Man var også i stand til, gjennom egenkontroll, å dokumentere kvaliteten. Hovedelementene i kontrollen er registrering av hvor dyret er oppfostret og hvilket for det har spist. Et eget fødselsregister følges opp av myndighetene slik at hvert enkelt dyr kan registreres bokstavelig talt fra fødsel til slaktebenken.

Dette systemet sikret i kugalskapsperioden Piemonteseren et kvalitetsstempel som bare er blitt forsterket i tiden etterpå. Kjøttproduksjonen er blitt vital for området, og i dag er det flere storfe i Cunio enn på Sicilia som er dobbelt så stor som Cunio.

- Jeg er ikke mot samvirketanken. Men jeg er mot monopoler. Professor Erik S. Reinert vil ikke bli misforstått på dette punktet. I Norge har de store samvirkebevegelsene i landbruket en monopolsituasjon som etter hans oppfatning er direkte skadelig. I Italia fant han en annen samvirkemodell, på småskalapremisser så å si.

Historien ekteparet Mario og Laura Fia på gården Fia Mario er et eksempel på noe annet.

- Vi ble presset økonomisk og sto i fare for å måtte legge ned. Dette skjedde i en tid da prisen til forbruker gikk opp, prisen til produsentene gikk ned. Selv om det ikke var bøndenes natur å starte egenproduksjon av kjøttprodukter var det åpenbart at vi måtte få en større del av verdiskapningen over på egne hender. Vi måtte ha produktene rett til forbrukeren om vi skulle overleve.

Løsningen ble at 15 småbønder i området gikk sammen. De satte inn 2 storfe hver som startkapital. I dag er det produksjonsanlegg på samtlige gårder, som har sine spesialiteter som ikke konkurrerer med de øvrige. De har egne utsalg, og blir av med produktene som spenner fra kjøtt av storfe, kalv, svin, pølser, kanin, kyllig, vin og ost.

- Uten dette opplegget ville vi aldri overlevd, konstaterer Mario Fia, som også roser lokale myndigheter for velvillig bistand i oppbyggingen av systemet. Mario har et godt forhold til EU-kontrollene som gjennomføres jvenlig.

- Kontrollene er til hjelp for oss og en garanti til forbrukerne. Jeg er mer skeptisk til byråkratiet. Det kan være drepende, slår Mario fast.

Så hva er det i dette for norsk reindrift under arktiske forhold? En inspirasjon, definitivt. Småskalaproduksjon er mulig i EU, da må det være mulig på få det til i et land som benytter EUs regleverk.

Eller er det slik at Norge er så ivrig etter å være «flinkeste land i klassen» at EUs regelverk tolkes så stivbeint at vi taper i utgangspunktet. At vi er mer katolsk enn Paven selv?