Den ukjente historien

Artikkelen er over 10 år gammel

– Pappa visste helt klart hva det kunne føre til å bli stemplet som spion for russerne. Så jeg forstår det i dag. At han verken fortalte oss ungene eller mamma noe.

DEL

Tilbud - iFinnmark+ og eAvis i 2 måneder, for kr 99,-!

Jeg treffer Svein Kåsereff hjemme i huset sitt i Hammerfest. Et av Andrei Kåsereffs seks barn, sønnen, som bare var 15 år da faren omkom i ei arbeidsulykke.

Nylig ble han kontaktet av lege, forfatter og hobbyhistoriker Harald G. Sunde fra Kirkenes, som kunne fortelle at han hadde nye og til nå ukjente opplysninger om faren.

– Jeg ante ingen ting. Selv om pappa og jeg gjorde mye sammen før han døde, vi gikk på turer, vi jaktet og fisket, så fortalte han aldri nære ting om seg selv og sin forhistorie. Det var ikke lett å komme helt innpå han, faren min.

Harald G. Sunde har tidligere skrevet boka «Det er bombevær i natt... Fire år i Festung Kirkenes». Fra Anne Helskogs dagboknotater, om livet i Kirkenes under 2. verdenskrig.

Nå gir han altså ut et nytt hefte: «Partisanene på Øretoppen/Bealljecohkka»

Og med det skriver han ny historie. En dramatisk historie som omhandler tre unge menn, tre unge partisaner som spionerer på oppdrag fra etterretningen i Russland. Under tre sensommer og høstmåneder i 1944.

I 2005 er Sunde ute for å lete etter partisanenes tilholdssted på Øretoppen, og finner hula intakt. Med ski, granater, kokeapparat og det hele.

Etterlevninger etter en dramatisk historie, som starter i begynnelsen av april 1944. Hjemme hos familien Kåsereff, som i 1921 hadde flyktet fra Arkhangelsk til Norge, fordi familiefar Dimitrij kom dårlig overens med de kommunistiske maktovertakerne etter den russiske revolusjonen som hadde funnet sted fire år tidligere.

«Hos familien Kåsereff, som bodde bare 250 meter far kaia ved Lillesand (Grense Jakobselv), hadde påskeroen senket seg. Denne dagen i begynnelsen av april 1944, hadde Dimitrij og Ksenia fått sønnene Juri og Andrej på 23 og 25 år, som til daglig hadde arbeid i Kirkenes, hjem på påskeferie, og stemningen var således god...

Det var vel ikke en helt hverdagslig hendelse som skjedde like før påskesola begynte å lyse oopp grensebygda neste morgen. Døra hos familien Kåsereff ble plutselig slått inn og huset ble okkupert av en kontingent med sovjetiske marinesoldater som kommanderte «Ruki verkh!». Familien Kåsereff behersket sitt morsmål russisk til fingerspissene og trengte således ikke tolk for å forstå at dette betydde «Hendene i været»

De sovjetiske soldatene, en tropp på 150 marinesoldater, hadde gått i land like ved, og hadde egentlig som formål å ta til fange og bortføre tyske soldater fra deres base i Grense Jakobselv. Men tyskerne var forsvunnet, og i stedet fant russerne tre potensielle soldater til den russiske etterretningstjenesten. Hjemme i stua hos den russiske familien.

Soldatene ville først ta med seg familiefar Dimitrij østover, men etter kort rådslagning sa sønnene Juri og Andrei, sammen med Modolf Hansen som da var på besøk, seg villige til heller å bli med.

I løpet av sommeren, under trening i den russiske militærbasen i Retinskij, ble det bestemt at Modolf Hansen og Andrei Kåsereff sammen med Gunnar Halvari skulle reise til Øretoppen nordøst for Kirkenes for å drive etterretningsarbeid og å sende fortløpende informasjon østover om tyskernes aktivitet i Kirkenes og båttrafikken inn og ut Bøkfjorden.

Siden Andrei Kåsereff var eldst, ble han valgt som leder av gruppa.

– Det hele virker utrolig, samtidig som jeg forstår ting litt bedre nå. Jeg forstår faren min bedre. Og jeg er svært glad for at historien blir kjent, sier sønnen Svein Kåsereff. Hjemme hos seg selv, 62 år senere.

En natt i slutten av august 1944, er faren en av soldatene i en konvoi, i en farefull ferd mot målet, Storbukta, med tyskerne tungt befestet langs hele ruta.

Men russerne kommer seg vel i land, og med 40 kilos tunge sekker på ryggene, legger tre partisaner i vei opp mot Øretoppen, for å slå leir.

Her blir de, helt fram til i slutten av oktober. Hvor de utfører ordrer til punkt og prikke, sender informasjon om observasjoner via radio til etterretningstjenesten i Russland. Under stadig frykt for å bli oppdaget av tyskere som lette etter russiske soldater i fjellene.

«De var utstyrt md håndgranater, revolvere, samt «PPSha» maskinpistoler, dvs. automatvåpen med 72 skudd i magasinet. De hadde med noen hundre skudd hver, og de var utstyrt for kamp og kunne bite fra seg hvis nødvendig!»

Hula de bor i er svært trang og ukomfortabel. Likevel klarer de seg bra på boksmat og 25 liter med 96 prosent sprit. For var vanlig å sende med alkohol, som en del av provianten til russiske soldater. Partisanene går sine daglige rekognoseringsturer og har mye å følge med på. Men flere opplevelser er dramatiske.

«En kveld ble de overrasket av at de så signalraketter bli skutt opp fra Holmengråfjorden. De tre gikk forsiktig mot stedet rakettene kom fra, og oppdaget at det sto seks-syv tyskere i fjellsida ovenfor Storbukta og sendte opp signalraketter...

I fjærsteinene ved siden av båten lå det to døde tyske soldater... De døde soldatene lå igjen i fjæra med nye fine støvler, mens Modolf Hansen sine støvler nå var gått helt i oppløsning. Han trakk derfor støvlene av en av soldatene, og fikk seg på den måten godt skotøy.»

Etter krigen blir de tre partisanene hentet med et Katalina sjøfly som tar dem til Vajenga utenfor Murmansk. I Murmansk rapporterer de til sin militære sjef at oppdraget nå er fullført.

Nå skiller de tre nordmennene lag, men de ble alle boende i Murmansk utover høsten 1944. Men julaften 1944 går Modolf Hansen, Andrei og Juri Kåsereff om bord i en motortorpedobåt. Og i et forrykende uvær setter de kursen mot Norge og Grense Jakobselv.

Siden kommer Andrei Kåsereff aldri tilbake til Russland. Han gifter seg senere med Edna Marjavara fra Bugøynes. Paret får seks barn og bosetter seg i Hammerfest i 1963.

– Jeg kan ikke si om vi noen gang er blitt avlyttet eller overvåket av norsk etterretning. Vi har i alle fall aldri lagt merke til noe, sier Svein Kåsereff.

Men én opplevelse synes han likevel er merkelig. Og det er når han skal i 1979 blir innkalt til militæret, og ønsker å tjenestegjøre ved Garnisonen i Sør-Varanger (GSV).

– Når troppen min er klar for å sendes fra Steinkjærsanna og til Sør-Varanger, får jeg beskjed om at jeg, som eneste rekrutt, ikke får dra dit. Jeg er nemlig ikke sikkerhetsklarert. Jeg vil selvfølgelig vite hvorfor, men får bare unnvikende svar. Og blir sendt til Narvik.

I oppveksten tilbrakte familien Kåsereff fra Hammerfest, alle somrene på familiegården i Grense Jakobselv. Hos Sveins besteforeldre Dimitrij og Ksenia (Baba).

Artikkeltags