Å leve med gud og kunsten

Åse Ryan (84) har debutert som forfatter og lover at «Det kommer en dag»

Åse Ryan (84) har debutert som forfatter og lover at «Det kommer en dag» Foto:

Artikkelen er over 11 år gammel

Åse Ryan (84) er kjent som tekstilkunstner.

DEL

(Finnmark Dagblad) Hennes arbeider pryder mange offentlige og private vegger. Nå har hun skrevet bok om et stykke finnmakshistorie, personlig, men også allmenn historie som mange vil kjenne seg igjen i.

Tekstilkunstneren Åse Ryan begynte med knyttetepper, så kom batikken. mer presist, voksbatikk. Billedveven var neste trinn, før applikasjonene tok mer eller mindre over for fullt. Hennes kunstverk henger rundt om både i inn og utland. Men da hun sist torsdag inviterte til kaffeselskap i vevstua, var det ikke for å fortelle om nye applikasjoner. 84-åringen hadde skrevet bok.

Snekret hus og feler

Åse ble født i 1923, i Langfjordbotn i Alta. Faren Oluf Røde var bygningssnekker, i de senere årene met kjent som Husbankens mann i området. Men han kunne mer enn å snekre hus. Oluf bygde fioliner, mandoliner og andre instrumenter. Og han spilte på dem. Mora Therese hadde vært «vandrende menighetssøster», noe som innebar at hun mestret både tradisjonell medisin, sin bibel og sin sangstemme. Det skulle merke datteren Åse for livet.

Åses toner

- Mine tekstilarbeider handler om toner. Boka handler om toner. Toner er viktige, og de er vakre, sier Åse.

Hun må ha fuskelapp for å huske hva hun skulle si. Og så må hun av og til spørre sin tidligere svigersønn Per Posti om hun har husket å få med det hun skulle si. Det er han som har gitt ut boka på sitt forlag Cassiopeia i Tromsø.

Vennebrev

Åse Ryan hadde samlet notater og brevene hun og hennes nå avdøde mann Paul skrev til hverandre mens den første forelskelsen utviklet seg til noe mer. Brevene ble forsøkt gjemt da evakueringa kom, og mange av dem ble funnet igjen etter krigen. Etter at Paul døde i 2002 tok Åse papirene med seg til Spania. Der satt hun og skrev dem av, tolket til dels uleselig skrift, ofte med lupen i den ene hånden og pennen i den andre, forkortet for å få med essensen.

Ungjentas liv

Og nå er altså det hele blitt en bok som nakent forteller om livet for ei ungjente før og under krigen, om forelskelse, om det å få tuberkulose og havne på sanatoriet på Jansnes i Talvik, om evakueringen, om hjemkomsten, om venninnen som ble glad i en tysk soldat og mistet sitt norske statsborgerskap - i det hele tatt - om dagliglivet slik Åse Ryan opplevde det i en spennende tid.

Åse Ryan forteller at hun var redd for å kalle seg for kunstner, hun som bare hadde et sykurs hos Maja Mathisen i Hammerfest - pluss Husmorskole.

En glad amatør

- Men så hørte jeg Anne Grete Preus som også var redd for å mislykkes, men som likevel var en glad amatør. Når hun hadde slike tanker var det vel ikke så farlig om jeg også hadde det. Jeg var en glad amatør, en som jobbet med min kunst av glede.

Hun forteller at faren etter at han fylte 70 år var med i en landsomfattende skrivekonkurranse, «I manns minne». Oluf vant i Finnmark. Han skrev på en gammel skrivemaskin med fire blåpapir mellom arkene, ark som er tatt vare på av etterslekta. Sjøl mener Åse at hun har arvet skrivegleden fra faren.

Okkupasjonen

9. april 1940 var en spesiell dag i Langfjordbotn. Ikke bare ble Norge okkupert av tyskerne. Det snødde slik at hestene ikke klarte å holde veien åpen.

Våren 1941 gikk turen til Hammerfest, som elev ved Maja Mathisens systue. Der lærte hun både kjole-, drakt- og kåpesøm. Men da livet skulle begynne på nytt, som sydame, oppdaget mora noen mørke flekker på leggene hennes. Sykepleieren Therese sendte jenta til legen i Talvik. Der ble det konstatert tuberkulose, men legen mente det skulle gå bra siden hun kom så raskt under behandling. Legen fikk rett.

Gryende forelskelse

Paul Ryan kom til Langfjordbotn sammen med Åses sambygding, Per Rapp. Rapp var erstatningslærer på Storsandnes, men hadde fått seg en annen jobb. Paul skulle være erstatning for erstatningslæreren, men først måtte han en tur innom Langfjordbotn. Og da han etter noen dager dro til Storsandnes, begynte brevene å vandre mellom de to unge. En romanse var på gang.

Tyskerne sang ikke

Høsten 1944 kom. Åse og de andre i Langfjordbotn undret seg over at tyskerne gikk langs veien med sine vogner, i retning sør. Men de sang ikke slik som før, sang ikke at de gikk mot England. De var merkelig stille. Ryktene gikk om at russerne var på tur.

- Jeg syklet en mils vei til Bånes for å kjøpe ost hos Signe, ost vi skulle sende til Paul som da gikk på lærerskolen. Jeg møtte tyskerne på veien utover, og passerte dem da jeg syklet hjem. Men de var så merkverdig stille, fortalte Åse under bokpresentasjonen.

Veggene i vevstua hjemme i Bakkeveien er tapetsert med Åses tekstilarbeider, og med bilder. På bordet foran 84-åringen ligger stabler med bøker. Og Åses mandolin, instrumentet hennes far, bygningssnekkeren, egenhendig laget.

Det kommer en dag

Åse og Paul fikk 55 år sammen. Begge var aktive i Frikirken. Nå har Åse skrevet hennes, og deres historie ned mellom to permer. «Det kommer en dag», heter boka. Det er en boktittel leserne sjøl kan legge sine egne meninger i. Alle har sine dager å se fram mot. Åse har sett fram mot dagen hun skulle lansere boka. Nå er det gjort. Men fortsatt gjenstår signering hos bokhandlerne i Alta. Det kommer alltid en dag.

Artikkeltags