«Dette må kirken si noe om» fikk jeg høre etter NRKs oppslag om ganning (i radioprogrammet «Tett på» og senere på NRK.no/Sapmi). Hva mener kirken om at noen mennesker kaster ondt på andre mennesker?

«Jeg forsaker djevelen…»

Det korte svaret er at kirken alltid har vært imot svart trolldom. «Jeg forsaker djevelen og alle hans gjerninger og alt hans vesen,» sier vi ved døpefonten.

Ja, kirken er så imot at til tider kan prester og misjonærer ha vært overivrige og uforstående og karakterisert også mye annet som «djevelens verk». Det vet vi har skjedd med runebommer og generelt med «underjordiske».

I alle kulturer

Svart magi, det å trylle fram det onde, og bruke det til eget beste, er noe som finnes i alle kulturer. For mange er det slik at det onde ikke bare er noe som skremmer, det kan også være noe tiltrekkende ved det. Det onde har makt, skremmende makt - men kan jeg få makt over det onde, styre det, bruke det? Da har jeg makt også over mennesker.

Første gangen jeg hørte det norske ordet «ganning» var på Finnskogen i Hedmark. Det er ikke noe spesielt samisk ved det. Det ble sagt at skogfinner kunne ganne, og jeg hørte en historie om Lukas finne som kunne sette sykdom på dyr osv. Men også i norsk sammenheng fantes tidligere Svarteboka og 6. Mosebok, lærebøker i svartekunst. I gammel tid ble det sagt om enkelte prester at de «kunne mer enn sitt Fadervår».

Makt og frykt

Det å kaste ondt på noen, eller svart trolldom, er alltid maktutøvelse. Det skaper frykt hos andre. Og det er ment å skape frykt.

Jens-Ivar Nergård (i boka: Det skjulte Nord-Norge) mener at et system med «mild» ganning er/var en måte å opprettholde folkeskikken på. Hvis du ikke oppfører deg som folk, får det følger. Da får du en straff. Det er noe alle er innforstått med. Det er en «kulturell kontrakt».

Det er en måte å se det på. Det må understrekes at det gjelder milde former for ganning, og at det skal være rettferdighet i det. Om det oppleves slik i dag, vet jeg ikke. Men uansett er det nok en som utøver makt over andre.

Og selvfølgelig – det å beskylde andre for å kaste djevelskap på mennesker, det er også maktutøvelse.

De døde og kirkegårdssand

Som nevnt ovenfor, så er svart trolldom, det å kast ondt på andre, noe som forekommer i alle kulturer. Men selve måten det gjøres på, kan være forskjellig fra kultur til kultur. I NRKs artikkel blir kirkegårdssand nevnt.

Gravplasser – de dødes sted – har det ofte vært knyttet noe magisk til over hele verden. De døde har mennesker ofte hatt et forhold til. Noen ganger positivt, andre ganger mer skremmende. Farlige kirkegårder – særlig om natta – kjenner vi til fra skrekkfilmer fra mange land.

Det er mulig at akkurat dette med kirkegårdssand er noe særlig i samisk sammenheng.

Religionsskifte og trolldom

I NRK-artikkelen blir det med kirkegårdssanda forklart omtrent slik at med kristendommen ble de underjordiske, eller samenes (natur)guder, gjort til onde eller djevelske vesener, og derfor ble det som var under jorda, og særlig på kirkegården, noe djevelsk.

Dette skulle ha skjedd under «tvangskristningen» på 1700-tallet.

Dette kan nok historikere si noe mer om enn jeg. Jeg synes forklaringen er interessant og kan ha noe for seg, men jeg har allikevel en følelse av at det blir for enkelt.

For det første sies det i samme artikkel at «én av noaidiens oppgaver var også å binde fast en gud som befant seg dypt nede i jorda. Denne underjordiske guden kunne være livsfarlig for både mennesker og dyr hvis den var løs.» Det farlige var altså der fra før kristendommen.

For det andre, det er riktig at det på 1700-tallet var en sterk misjonering blant samene, med blant annet ødeleggelse av runebommer. Men kristningen av samene – likesom kristningen av nordmennene – hadde allerede pågått over noen hundre år. I den lange prosessen var det elementer av tvang, men det betyr ikke at alt var tvang.

Religionsskiftet foregikk gradvis. Elementer av kristen tro kan tidlig ha blandet seg med samisk religion. Akkurat som samiske kristne kan ha tatt med seg forestillinger fra tidligere samisk religion. Noen ganger kan det bli vanskelig å si hva som er hva.

Kristendom, det onde og verdensbilde.

Det er en grunnleggende tanke i kristendommen at det er noe nedbrytende i tilværelsen, i livet. Vi sier nei til dette onde når noen døpes: «Jeg forsaker djevelen og alle hans gjerninger og alt hans vesen».

Men hvordan er nå denne djevelen med sitt vesen og gjerninger?

Kristendommen har ikke i seg selv klare forestillinger eller bilder av det. Opp gjennom tidene har kristendommen levd med forskjellige typer verdensbilde. Til tider har folk, også kristne, ment at verden er full av demoner, engler, underjordiske osv. Til andre tider har folk vært mer rasjonalistiske. De tenker, jeg tror ikke på slikt, jeg holder meg til vitenskapene.

Kristendommen er ikke bundet til én type forklaringer på fenomener av det onde. Men den holder fast på at det er noe ondt i tilværelsen. Hverken revolusjoner eller velferdsstaten eller psykologene har utryddet det onde. Den endelige forklaringen har vi ikke.

Velsignelse mot forbannelse

På tvers av alle slike forklaringer om hva slags skikkelse det onde eller djevelen har, har apostelen Paulus et svar: «For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.» Romerne 8,38-39.

I kristendommen ligger overbevisningen om at Guds kjærlighet er sterkere enn alle makter, uansett hvordan vi tenker oss dem.

I den overbevisningen har mennesker alltid søkt redning fra det onde ved å be Fadervår eller legge ei salmebok i senga til småbarn, og annet.

Lovisa Mienna Sjöberg ved Samisk Høgskole/Sámi Allaskuvla har skrevet om slikt i sin doktoravhandling om «sivdnidit», «Att leva i ständig välsignelse».

Kristne mennesker skal velsigne, ikke ta det onde i bruk, heller ikke beskylde andre for djevelskap.