Gå til sidens hovedinnhold

Krigsseilerne og frigjøringsdagen

Artikkelen er over 1 år gammel

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Fredag 8. mai er det 75 år siden frigjøringen, og tradisjonen tro skal Alta kommune høytidelig markere dagen med taler og kransenedleggelse ved bautaen på Altagård, med representanter fra NVIO (Norges Veteranforbund for Internasjonale Operasjoner) og HV-17 til stede.

Vel fortjent, og alle ære til dem, men la meg bare nok en gang få minne både taleskrivere og andre som måtte være interessert om våre krigsseileres innsats under annen verdenskrig, i et forsiktig håp om at også de kan få den hederen de så inderlig har fortjent, nå når Frigjørings- og veterandagen igjen skal markeres.

I Nortraship-flåten (uteflåten), hjemmeflåten og marinen under krigen seilte mer enn 40 000 nordmenn – mange av dem fra Finnmark – og mange av dem i nesten seks ufattelig lange år. Under ekstremt vanskelige forhold, og med konstant trussel om torpedering og bombing fra tyske ubåter, krigsskip og fly, gikk norske handelsskip i konvoifart med drivstoff, krigsmateriell og andre livsviktige varer for de allierte. De fysiske og psykiske belastningene var umenneskelige, og mange av dem som overlevde ble da også ødelagt for livet. Over 4.500 av dem – mer enn hver tiende mann – ble drept, og langt mer enn halvparten av vår mektige handelsflåte på over 800 skip ble senket før «Gutta på skauen» endelig kunne juble på Karl Johan i maidagene 1945 ...

Deres innsats har blitt betegnet som helt avgjørende for at de allierte til slutt klarte å bekjempe det tyske Naziregimet. En britisk admiral erklærte at hvis det ikke hadde vært for de norske sjøfolkenes innsats kunne man like gjerne bedt om Hitlers betingelser. En amerikansk admiral betegnet deres innsats som verd mer enn en million soldater. Og Gunnar Sønsteby – som selv var en av Norges høyest dekorerte borgere for sin innsats under krigen – har uttalt at krigsseilerne var de eneste nordmenn som gjorde en innsats av betydning for krigens varighet.

Lokalt hadde så vel Alta kommune som daværende Talvik kommune sjøfolk både i marinen og i handelsflåten. Ikke alle kom hjem. Men mange gjorde det, heldigvis – blant dem min far, Arne Leinan.

Selv snakket han aldri om årene i konvoifart under krigen, og medaljene og diplomene han ble tildelt ca. 40 år (!) etter krigen lå bortgjemt i en gammel koffert, i skuffelse over måten krigsseilerne ble møtt på og behandlet av det offisielle Norge i mange tiår etter at de vendte hjem. Den største skampletten i Norges historie. Men etter hans død i 2006 har Krigsmedaljen og Haakon VIIs Frihetsmedalje, begge med diplom undertegnet av Kong Olav, fått en hedersplass på veggen hjemme hos oss. «Norge takker deg for din innsats for Frihetskampen» står det på et tredje (tilhørende Deltagermedaljen), undertegnet av daværende forsvarsminister Thorvald Stoltenberg, faren til dagens Nato-sjef Jens.

75 år er gått, og de fleste av dem som deltok er naturlig nok borte nå – i dag er det bare en eneste gjenlevende i Finnmark; 98 år gamle Trygve Laheim Johansen fra Stallogargo.

Hva de bar med seg av traumatiske opplevelser kan vi andre bare tenke oss, men neppe fullt ut forstå. Men deres innsats må aldri bli glemt. Evig heder skal de ha.

Kommentarer til denne saken