Krigens drama: Kampene i Neidendalen den 27. oktober 1944

Av
DEL

MeningerFor snart 50 år siden hørte jeg om disse kampene fra øyenvitner i Neiden da jeg som ung forsker studerte kommunens finske innvandringshistorie. Sør-Varanger er som kjent en ung norsk kommune, med unntak av dagens Bugøynes på et territorium som først fra 1826 ble en del av det udelelige Norge. Både den finske og den norske innvandringen kom dit etterpå, men selvsagt hørte området i flere tusen år til samiske siidaer og ble brukt av samer. Noen av dem ble russifiserte (nuortalazzak på nordsamisk, østsamene), andre grupper ikke.

Kampene i Neiden den 27. oktober var den siste sovjetiske offensiv i forbindelse med operasjonen som etter krigen fikk navnet ‘Petsamo-Kirkenesoperasjonen’. Hæren brukte ikke noe navn, marinen kalte den ‘Operasjon Vest’. 2 dager etter, den 29. oktober, ble styrkene beordret omgjort fra en offensiv til en defensiv styrke. Den 1. november ble PKO formelt avsluttet med en massiv salutt med flere hundre kanoner på Den røde plass i Moskva. De tre brigadene på ca. 3000 mann hver fra det 126. armékorps som kjempet i Neiden, ble trukket tilbake og returnerte til Sovjetunionen via pongtongbrua ved Akhmalakhti/Trangsund hvor (på sovjetisk side) nå monumentet for de 611 soldater som ble funnet døde på norsk side står (i tillegg 1501 sårede og savnede, ca. 10 % av de samlede tap under hele oktober offensiven). Disse brigader var aldri i Kirkenes. Jeg håper at Norge også bekranser monumentene i Akhmalakhti på russisk side av Pasvikelva og i Neiden offisielt denne måneden og ikke bare bekranser og markerer på norsk side i Kirkenes og Bjørnevatn. Det ville være meget beklagelig. Hittil mangler nemlig Akhmalakhti i jubileums programmet. Aldri for sent å ta til fornuft! Det var mest unge gutter på 22–23 år:den 72. brigaden, den 31. brigaden og den 3. brigaden av det 172. armékorps kjempet mot tyske retrettstyrker på motsatt side av Neidenelva mens Stalinorgler (Katjusjaer) beskjøt de tyske enhetene som var på retrett over Ferdesmyra og nærmest helt til Bugøyfjord fra posisjoner ved bygda Stånga på østsiden av Neidenfjorden. Mange kjøretøyer veltet og mange forsyninger derfra kom senere lokalsamfunnet til gode. Allerede noen uker før norskegrensen offisielt ble passert 18. oktober (Jarfjord) og natten 22.–23. oktober (Akhmalakhti, Pasvikelva med pongtongbrua som ble bygget der), hadde sovjetiske rekognoseringsenheter på under 100 mann hver befart området til Gallok vest for Neidendalen og notert seg veg- koordinater for disse katjusjastillingene og egnede kanonstillingsplasser. Jeg snakket med flere øyenvitner som møtte dem både sør for Langfjorden og på begge sider av Neidenelva. I motsetning til nå ville folk for 50 år siden ikke snakke om krigen, det var for traumatisk og for nært. Samtidig fornektet myndighetene russernes innsats mest mulig, noe som skiltet ‘sovjetisk krigsminne’ ved det nasjonale norske frigjøringsmonumentet i Kirkenes stadig vitner om. Kanskje på tide å levere det til Grenselandmuseet, til skrekk og advarsel. Skiltet er fra den tid. Alt dette motiverte meg der og da til å skaffe dokumentasjon når tiden var inne og arkivan ble åpnet i Sovjetunionen, noe som ble gjort sammen med universitet i Arkhangelsk i 2 bokutgaver.

Folk i Neiden søkte tilflukt i jordhuler og provisoriske opptrekk de hadde laget seg flere steder i sidedalene. De hadde forventet dette og sammenlignet seg selv med østsamene i bygda, som hadde sagn om hvordan de grov seg ned på samme måten, da i gjemsel for ‘tsjuderne’, de fremmede østfra i middelalderen. Tyskerne og østerrikerne hadde hatt en stor hvileleir for frontsoldater i Neiden, omtrent der gamle Fossheim skole står og mye krigsutstyr var lagret der. En likedan leir befant seg forresten i Nesseby. Allikevel kom angrepet plutselig og uten forvarsel. Via Nedre Munkelvdalen kom den 72. sibirske brigaden. Den var formert i Novosibirsk og hørte egentlig til marinen. De fleste av disse soldater hørte tidligere til en enhet som var øremerket som forsvars og angrepstropper på marinens skip. Men de ble utlånt etter at den 72. brigaden hadde mistet mange mann på Litsafronten. Brigadesjef Ivan P. Ambrosov var fra Sibir. Soldatene kom fra Stillehavsflåten og ellers fra Novosibirsk, Irkutsk, Vladivostok og Tsjita. Mange Buryatere deltok og folk i Neiden merket seg disse ‘mongolene’. Avdelingen disponerte 1.200 reinsdyr og ca. 500 mongolske hester. På museet i Irkutsk ved Baikal er det en utstilling om dette, det var flott å få høre detaljer om brigaden der.

Via Tsjitsivannan like ved finskegrensen kom den 31. brigaden. Den ble ledet av brigadesjef Lysenko. Denne brigaden ble formert i Rikasikha ved Arkhangelsk og besto for det meste av urfolk (nenetsere, komi og noen hanti-mansi men også samer og karelere). De stormet Øvre Neiden som, ble en sammenhengende front. Kampene konsentrerte seg om Vegnes hvor også dagens private krigsmonument og det russiske krigsmonumentet står. Denne brigaden disponerte likeledes ca. 1.200 reinsdyr og 500 mongolske hester. Disse hestene imponerte stort for de sprang rett opp moene i dalen og rett til fjells, noe tyske og norske hester ikke gjør. Flere i Neiden kjøpte slike hester fra styrken, de var ypperlige i vedskogen og lignet store ponyer. Især reinsdyran gikk under betegnelsen ‘arktisk tank’ men de mongolske hestene som man etter hvert hadde erstattet reinsdyran med, var naturligvis sterkere. Vanligvis trakk reinsdyran sleder med ammunisjon, transporterte skadde og forsyninger, stadig troikaer med 3 reinsdyr. De dro til og med fly tilbake fra fronten og var utmerket i operasjoner bakom de tyske linjene. Den 3. brigaden deltok også i feltslaget i Neiden. Den var formert i Kronstadt utenfor dagens St. Petersburg. Det var den såkalte Baltiske brigaden. Luftforsvaret deltok med bombeangrep på de tyske enheter på retrett og Il2M3 fly med spesielle antitankvåpen beregnet på tankslaget ved Kursk fløy lavt i dalen for ikke å bli truffet og spredte død og fordervelse. Et slikt fly ligger fortsatt i den såkalte ‘flymyra’ i Neiden. Et likedant fly ble skadet under angrepet på Elvenes bru 22. oktober og måtte nødlande i Sennagressvannet. Forsvaret og lokale ildsjeler hevet det. 1988 fikk jeg avtalen i boks for å få det restaurert i Revda på Kolahalvøya og det står nå i Grenselandmuseet. Heldigvis fant jeg fram til pilot Alexander M. Tsjetsjulin og fikk intervjuet ham i dagens Ukraina. Grenselandmuseet ble forresten først og fremst til på bakgrunn av en avtale mellom norske og sovjetiske myndigheter hvor Norge ved fungerende Grensekommissær i Nikel i 1988 forpliktet seg til å bygge et bygg for flyet. Det er ikke mange som vet dette, men avtalen finnes og burde ha vært utstilt ved siden av dette flyet!

Det kom i Neiden til voldsomme mann mot mann kamper med bajonett og dramatiske scener med døende tyske/østerrikske og sovjetiske soldater om hverandre. Innbyggerne gråt den gang fortsatt da de fortalte meg om hvordan den ene soldaten ropte ‘Mutti, Mutti’ mens han døde, mens den andre som også var stukket i hjel med bajonett ropte ‘: Mamma, Mamma på russisk. Begivenhetene gjorde et voldsomt inntrykk. Etter at Sovjetunionen ble oppløst og grensen åpnet seg, besøkte flere fra Neiden områder som disse styrker kom fra, især besøkte østsamer nenetserne som de stiftet bekjentskap med i 1944. Både Kåre Tannvik og jeg formidlet slike besøk. Lokalbefolkningen skysset styrkene over elva i Øvre Neiden, de visste om en blindvinkel hvor de tyske artilleristillingene på den andre siden ikke kunne se dem. Lenger nede i dalen hadde tyskerne sprengt brua men de hadde vært ‘uheldige’: den hadde falt ned nokså uskadd i elva og kunne med litt improvisering kjøres over av de sovjetiske styrkene. Tapstallene er ukjente men at mange hundre soldater bøtet med livet på begge sider under dette siste slaget er hevet over enhver tvil.

Etter den 29. oktober fortsatte en del av den samme styrken, som rekognoseringsstyrker forfølgelsen av de tyske styrkene som for så vidt hadde tjent mye på at straffebataljonen deres holdt Neidenlinjen i ett og et halvt døgn. Den 7. november ankom de via Seida til Rustefjelbma, som ble deres vestligste kommandopost. De trakk seg tilbake til Seida øst for Tanaelva vel en måned etterpå og overlot kommandoposten til den norske hæren. Vi har dokumentasjon på at sovjetiske rekognoserings -enheter på ca. 1000 mann befarte og kontrollerte hele området til Porsangerfjorden til langt i 1945. For eksempel rapporterte en slik tropp i november om tyskernes brenning og tvangsevakuering av Gamvik mens en annen tropp rapporterte om Banak med den forlatte russefangeleiren og Billefjord i januar 1945. Men de grep ikke inn, det var ikke deres mandat. Det var altså riktig da Stortinget i 1947 offisielt takket Sovjetunionen for frigjøringen av Øst Finnmark, og ikke bare Kirkenes (hvor det nær sagt ikke var kamper i det hele tatt) og Sør-Varanger. Jeg er ikke i tvil om at de fleste sovjetiske soldater som falt på norsk jord, døde ved slaget øst for Pasvikelva og fjorden der, og slaget om Neidenelva i Neidendalen.

Vi har intervjuet Nikolai N. Safonov fra den 72. brigaden som deltok i slaget i Neiden. Han bodde i Karelen og arbeidet i 1989 fortsatt i en elektrikerforretning i Petrozavodsk. Han var sambandssoldat og blant de første som nådde dalen. Brigadens kommandant hadde kommandosentral i Munkelv-dalen. Vår andre informant er Nikolaj N. Koroljov som hørte til den 31. brigaden og var komi. Han intervjuet vi i hjembygda i Komirepublikken i 1990. Han var reinkar og hørte til urbefolkningen der. Han ble skutt i kneet midt i Neidenelva ved Vegnes og ble pleiet der. Han ble tatt hånd om av fjellstueinnehaver Marie Sivertsen, Kåre Sivertsens mor. Han husket at de var mange alvorlig skadde på golvet i stua der. Kåre husket dette med stor takknemlighet for de kom akkurat tidsnok til å stoppe den tyske brannkommandoen som skulle over fra den andre siden av elva for å brenne bebyggelsen. Tyskerne sto og ropte om båtskyss der like før. Han reiste det første krigsmonumentet i Neiden selv fordi en den gang fra offisielt norsk hold ikke var motivert ... Nikolaj Koroljovs bataljon hadde kjempet på Litsafronten fra 1941. Bataljonen hadde vært på 800 mann men da de ankom Neiden var den på kun 200 mann, de andre hadde omkommet under tre årsperioden. Styrkene ble trukket tilbake og sendt til sentral Europa. Nikolaj Safronov opplevde Tysklands kapitulasjon mens han kjempet i Prag. Deretter ble bataljonen sendt til Det fjerne østen og Japan og først i 1946 ble han demobilisert. Nikolaj Koroljov ble også sendt til fronten i Det fjerne østen men krigen var slutt da toget deres ankom Vladivostok ved Stillehavet. Han ble med båt sendt til Tsjukotka i Arktis og tjenestegjorde der i ett år. Også han ble først demobilisert i 1946. Han begynte krigen som rekrutt hjemmefra den 22. september 1941 og kom–som en av de få- hjem igjen til bygda i Komirepublikken den 23. september 1946.

Vi drakk stille vår vodka på bakrommet i elektrikerbutikken i Petrozavodsk, mens kundene ventet utenfor og Nikolaj Safronov gråt og utbrakte en skål for sine døde kameraters minne, slik som russisk skikk er ... det samme gjorde de mange tusen veteraner i Ærens Dal som i 1984 hadde fått fri togreise fra hele Sovjetunionen og som jeg møtte der: Mer enn hundre busser med veteraner, enker og barn. Alle gråt. Tiden går og leger IKKE SLIKE sår, dessverre–eller kanskje tvert om: heldigvis.

Vi skal ALDRI glemme, og hedre deres ettermæle!


Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags