Minneord etter Ole Mathis Hetta

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

LeserbrevOle Mathis Hetta gikk bort den 8. juni 2017, 70 år gammel, etter en tids sykdom. Han døde i sitt hjem i Stavanger. Han etterlater seg hustru, fire barn og flere barnebarn.

Ole Mathis ble født i Siebe i Kautokeino 8. november 1946 som den eldste av seks. Han var fylkeslege i Rogaland fra 2002 til 2007, før den tid kommuneoverlege i Stavanger fra 1986, ass. fylkeslege fra 1992 og seniorrådgiver i Helsedirektoratet 2007–2013. De siste år arbeidet han med samiske helsespørsmål, bl.a. med utredning om samisk helsestell. I fjor, i september 2016, ble han slått til Ridder av Det kgl. St. Olavs Orden.

Ole Mathis kom fra et kristent miljø i Siebe. Han gikk på internatskole i Kautokeino, men skoletiden var kort, 6–7 uker om høsten og det samme om våren. Som 15 åring reiste han til Hurdal hvor han tok realskole i 1961, og så til Nordfjordeid landsgymnas der han tok ex. art. i 1965. Deretter studerte han medisin ved Universitetet i Bergen og ble cand.med. i 1971. Han ble tilbudt stipend og i 1983–84 studerte han på Berkeley University i California hvor han tok mastergrad i samfunnsmedisin (Master of Public Health).

Etter militærtjenesten på Vatneleiren ved Sandnes, med turnus på Rogaland sykehus og på Bryne, var han distriktslege i Karasjok i fire år (1974-78).

I mellomtiden hadde han giftet seg med Anne Marie Meling i 1968. De har fire barn, flere av dem har valgt samme yrke som foreldrene, leger og lærere.

Ole Mathis og Anne Marie hadde et felles kall; kristenlivet og misjonen. I januar 1978 reiste de i Kirkens Nødhjelps tjeneste til Juba/Torit i Sør-Sudan der han var helseprosjektleder og hun lærer. De ble der i 5 1/2 år til 1983 før de måtte reise derfra pga. borgerkrigen som blusset opp. Etter anmodning reiste han til Tanzania 1984–86 hvor han organiserte helsevesenet, og ledet et drikkevannsprosjekt i landet. Han var i Kirkens Nødhjelps tjeneste i ca. 8 år.

Ole Mathis var leder (1994–2002) for Samisk kirkeråd, og møtte flere ganger som vararepresentant i Sametinget. Han var leder i Offentlige legers landsforening 1992-1993, og leder i Samisk legeforening 2014–2016. Han har også vært leder i Varden menighetsråd i Stavanger.

Han vokste opp på et tradisjonelt gårdsbruk på Finnmarksvidda der temming av rein, transport av brenselsved og fór fra utmarksslåtter foregikk med rein. Om sommeren og høsten var det brukt hest. Ole Mathis var fortrolig både med rein og hest.

Vi var søskenbarn, nærmeste naboer, han var vel seks år yngre enn meg. Når han ble stor nok, var han med oss eldre gutter i hoppbakken om vinteren og om sommeren kastet han spyd og hoppet høyde med våre hjemmelagde idrettsredskaper, hoppet lengde- og tresteg, og støtte kule (en rund, passe tung stein).

Under skoleferier om vinteren var han maskinfører med bulldosere for tungtransport av post og varer mellom Alta og Kautokeino. På vidda opplevde han både bitende kulde ned mot 40 kuldegrader og forrykende storm «Ved gry, da vi kom på Bæskades, røk der et uveir opp. Et piskende, vandret snekov hvinte om fjellets topp», for å si det med dikteren Nordahl Grieg.

Det har aldri vært tvil om hans samepolitiske engasjement. På NRS’ landsmøte i Karasjok i mai 1976 var han med i redaksjonskomiteen. Han førte i pennen den skarpe kritikken mot fornorskningen og mot dem som med alle midler forsøkte å knuse NSR som organisasjon.

Da Ole Mathis i 1971 søkte om navneforandring fra Klemetsen til Hetta, ba Fylkesmannen om en uttalelse. Personlig var jeg i tvil, men saklig sett visste jeg at i Finland skrev man med e, og at flere i Kautokeino den gang fulgte den finske skrivemåten. Fylkesmannen fikk positiv tilråding.

Under en samtale spurte jeg han om hva som var hans intellektuelle styrke. «Hukommelsen, men jeg er ikke spesiell kreativ», svarte han. Dette oppdaget han da han studerte medisin. Man skulle lære nærmere hundre betegnelser på knokler og søm på kraniet, og det på latin. Ved å lese én gang, husket han alle, men medstudentene sleit med dette.

Han visste om sine røtter, og var solid forandret i det samiske. Da Stavanger Aftenblad spurte han på hans 50-års dag, skrev avisen: «Han sier [same-]kulturen følger ham i tankegangen, verdigrunnlaget, uttrykksmåten og språkbruken.»

Vi vil minnes Ole Mathis som positiv og blid, slik som dette bildet viser, tatt i Alta i 1991. Han gikk bort altfor tidlig, men han hadde hatt et rikt liv, – han hadde opplevd arktisk klima og kultur, og tropisk Afrika.

I dag er tankene våre hos Anne Marie, barna Kjetil, Jon Mathis, Anne Kristine og Ellen Sofie, og barnebarna.

Odd Mathis Hætta, søskenbarn

Artikkeltags