Det foregår i disse dager en rettssak om hvem som eier utmarka i Karasjok. I saken som har pågått i snart to uker og som nå går mot slutten, argumenteres for at enten Finnmarkseiendommen (FeFo) eller Karasjoks befolkning eier denne utmarka. I tillegg er det en familiegruppering som sammen med to reinbeitedistrikter sloss for samenes eiendomsrett.

Karasjoksaken har avstedkommet en rekke kommentarer i media, både av redaksjonell art og som meningsytringer. Og selv om det fra enkelte hold er anført at samene er på vei ut av Norges fellesskap om folk i Karasjok får medhold i domstolen, eller som i Dagsnytt 18 sist fredag; at «folk som har bodd hele sitt liv i Karasjok, plutselig vil oppleve at en av disse, en av naboene, får tilkjent landrettigheter – mens andre i samme bygd blir stående uten», har det i all hovedsak vært saklige kommentarer.

Hadde det vært tatt andre grep for snart 20 år siden, ville vi neppe fulgt en rettsak disse ukene. FeFo kunne da ha vært en tilbakelent grunnforvalter på parti med folk lokalt, samtidig som de sistnevnte kunne ha styrt det som var viktigst for dem, nemlig jakt, innlandsfiske og andre utmarksressurser, samt avkastningen av disse.

Øyvind Ravna

Det synes imidlertid å være en utbredt bekymring at en dom i FeFos disfavør utfordrer selve Finnmarksloven og endatil kan medføre at finnmarkingene mister rettighetene til naturressursene i fylket. Disse bekymringene gjør det relevant å se på bakgrunnen for saken.

Rettssaken er et resultat av Finnmarksloven og den enigheten som lå til grunn for loven i 2005 – og ikke det motsatte. Finnmarksloven forskriver nettopp en ordning som den vi nå ser om partene med rettslig interesse ikke kan forlikes om konklusjonen til rettskartleggerne i Finnmarkskommisjonen, som også er en del av loven. Kommisjonen konkluderte som kjent med at folket i Karasjok, på liknende måte som folk i bygdeallmenninger sørpå, eier sin egen utmark. Det aksepterte ikke FeFo, som i loven er satt til å forvalte grunnen i Finnmark mens rettighetene ble kartlagt.

Den umiddelbare årsaken til rettssaken ligger altså i FeFos manglende aksept av kommisjonens konklusjoner. Sett i en større og samfunnsmessig sammenheng, ligger årsaken lenger tilbake i tiden. Under Alta-saken ble Samerettsutvalget opprettet. Foruten å sikre samenes kultur og naturbruk, fikk utvalget i mandat å utrede lokal forvaltning av grunn og naturressurser i Finnmark (NOU 1984: 18 s. 43–44). I erkjennelsen av at statens eierskap var urettmessig, foreslo utvalget at all såkalt statsgrunn skulle overdras til folket i Finnmark, hvor grunnen skulle forvaltes i fellesskap av Sametinget og Finnmark fylkesting.

I tillegg til grunnforvaltningen, skulle utmarksressurser, dvs. bruksrettighetene, forvaltes av kommunalt oppnevnte utmarksstyrer, ikke ulikt fjell- eller allmenningsstyrene sørpå. Forslaget var grunnet i erkjennelsen av at det ikke alene var nok å gi kommunens innbyggere sterkere bruksrettigheter: «De må ved sine organer, også gis innflytelse på bruken av sine goder» (NOU 1997: 4, pkt. 5.2.5.1). Eventuelle uenigheter om bygdebruksområdene skulle avklares ved en forenklet saksgang av en avgrensningsnemnd.

Regjeringen Bondevik videreførte Samerettsutvalgets forslag om en felles grunnforvaltning. Derimot ble ikke forslaget om utmarksstyrer og lokal ressursforvaltning antatt, noe som ble begrunnet i at «ressursene burde forvaltes enhetlig». En ordning lik de som fungerer godt i andre deler av landet ble dermed avvist idet de kunne «skade en ønsket og hensiktsmessig disponering av ressursene i sin helhet» (Ot.prp. nr. 53 (2002–2003) s. 98–99).

Resten av historien er kjent. Regjeringens lovforslag ble funnet å være så mangelfull at lovarbeidet ble overtatt av Stortingets justiskomité, som etter konsultasjoner med Sametinget og fylkestinget, fremmet det som ble til Finnmarkslov. I stedet for forvaltningen som regjeringen hadde avvist, hvor folk lokalt ville fått avgjøre utmarksbruken i egne bruksområder, uten at eierspørsmålet ble berørt, ble det vedtatt en ordning med en Finnmarkskommisjon og en utmarksdomstol hvor folk skulle få fremmet og avgjort sine krav – og dermed avklare hvor det var grunnlag for lokal utmarksforvaltning.

Hadde det vært tatt andre grep for snart 20 år siden, ville vi neppe fulgt en rettssak disse ukene. FeFo kunne da ha vært en tilbakelent grunnforvalter på parti med folk lokalt, samtidig som de sistnevnte kunne ha styrt det som var viktigst for dem, nemlig jakt, innlandsfiske og andre utmarksressurser, samt avkastningen av disse. Reineierne ville også ha fått sine interesserer ivaretatt gjennom plass i nevnte styrer, samtidig som andre samiske interesser ville bli gitt innflytelse gjennom den lokale forvaltningen i størsteparten av fylket.

Slik gikk det ikke. Så når FeFo, som forvalter grunnen i Finnmark mens rettighetene avklares, ikke vil ta inn over seg Justiskomiteens standpunkt (s. 18) om «at grunn som Finnmarkseiendommen står som eier av i realiteten eies av andre», blir folk nødt til å gå til domstolene om de vil forsvare sine rettigheter.

Uavhengig av utfall, så er det imidlertid er ikke grunn til å advare mot at Finnmarksloven utfordres eller ødelegges, eller at noen mister rettigheter de alt har. I andre deler av landet fungerer ordninger med bygdeallmenninger godt, og i den sjøsamiske bygda Manndalen forvalter folket egen utmark på en utmerket måte gjennom foreningen Čáhput Siida. Om utfallet skulle gå i Karasjokfolkets favør, er det ingen grunn til å tro at folket der ikke skulle være i stand til å forvalte sin egen utmark – eller å la besøkende jakte og fiske i utmarka.