Gå til sidens hovedinnhold

Karasjok og FeFo-styrets behandling

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg har sittet i FeFo-styret siden høsten 2012 og dermed vært med å behandle alle rapportene fra Finnmarkskommisjonen for de kartlagte feltene i Finnmark. Det har i liten grad vært uenighet mellom Finnmarkskommisjonens konklusjoner og FeFos vurderinger og vedtak. Dette handler om en felles forståelse av historiske og juridisk fakta knyttet til rettssituasjonen i Finnmark. Samtidig har innbyggernes rettigheter i to saker blitt vurdert av Høyesterett, etter at saker er blitt reist for Utmarksdomstolen av grupperinger som ønsket sine krav rettslig vurdert. Det er en fornuftig og god ordning som sikrer at rettigheter også er juridisk forankret.

Da Karasjok-rapporten kom 11. desember i 2019, var det en rapport som skilte seg fra de andre vurderingene som kommisjonen hadde gjort i de andre feltene tidligere. Kort oppsummert presenterer kommisjonen et bilde av Karasjok som vesentlig annerledes enn for eksempel Nesseby. Etter å ha lest rapporten og gjennom et grundig arbeid i FeFo-styret gjennom høsten 2020, kan jeg fremdeles ikke finne at kommisjonen har belegg for sin framstilling. Tvert imot viser direktørens saksframlegg og Innstilling at det er en rekke forhold i kommisjonens rapport det kan dokumenteres at ikke er i overensstemmelse med historiske fakta, og at juridiske vurderinger, blant annet kommisjonens vektlegging av Svartskog-dommens betydning og relevans for Karasjok, strekker strikken lengre enn langt for å legitimere konklusjonen. Kommisjonen har brukt 8 år på Karasjok-rapporten, og ender opp med at kommisjonen er delt i et knapt flertall på 3 og et mindretall på 2. Om rapporten var solid og robust, ville jeg forvente at kommisjonen hadde vært enstemmig i sin konklusjon.

Med dette som utgangspunkt behandlet FeFo-styret rapporten i sitt styremøte 25. november. FeFo-styret har tradisjon for å behandle saker basert på direktørens saksframlegg. Direktøren har en svært erfaren og dyktig stab, som legger faglige vurderinger til grunn. Det skjedde også i denne saken. Men, i motsetning til tidligere saker, velger halvparten av styret å legge fram sin egen saksframstilling som består av en gjennomgang av kommisjonens påstander, og en støtte til disse påstandene. Styremedlem Line Kalak la fram en grundig, og tilsynelatende imponerende, juridisk begrunnelse for å støtte kommisjonens konklusjon. Når man går litt nærmere inn på begrunnelsen så viser det seg imidlertid at det er en nærmest en kopi av deler av kommisjonens begrunnelse. Da er det plutselig ikke så imponerende. Det som imidlertid er skremmende, og som umulig kan være i samsvar med godt styrearbeid, er at direktørens vurdering av kommisjonens rapport ikke ble nevnt med ett ord. Det vil si at dette flertallet ikke har vurdert de anmerkninger som direktøren har lagt fram for styret.

Selv om direktøren påpeker flere forhold det er grunn til å ta hensyn til, velger tre styremedlemmer å kun presentere kommisjonens synspunkter. En slik framgangsmåte gir grunnlag for å stille spørsmål ved om vedtaket som ble fattet i FeFo-styret med leders dobbeltstemme, er i tråd med god og forsvarlig saksbehandling, og ikke minst om det er i tråd med FeFos- eget reglement. I Nussir-saken valgte samme styreleder som nå, å ta saken opp til ny behandling, med begrunnelse at det ikke forelå et skriftlig saksframlegg fra direktøren til styret. Nå, to år senere er det tydeligvis helt greit for styreleder å fatte et vedtak som ignorerer direktørens saksframlegg, og som kun forholder seg til en egen, privat framstilling basert kun på kommisjonens rapport. Så bruker hun sin dobbeltstemme for å sikre vedtaket. Det er en framgangsmåte som undergraver FeFo-styrets ansvar. Nå er det åpenbart slik at det holder for deler av styret å saksbehandle sjøl, eller få hjelp fra eksterne aktører til å gjøre arbeidet, og at den faglige kvalitetssikringen overlates til andre enn direktøren i FeFo. Jeg mener at styret dermed hindres i å gjøre sin jobb på en skikkelig måte, og at direktørens ansvar for saksbehandlingen til styret, undergraves.

Det er et stort ansvar å sitte i FeFo-styret. Alle styremedlemmene sitter oppnevnt som representanter for alle innbyggerne i Finnmark. Direktøren skal sørge for at vi får saker som er godt forberedte slik at vi kan fatte riktige vedtak. I Karasjok-saken viste direktørens saksframlegg og konklusjon at det er tilstrekkelig tvil om kommisjonens konklusjon. Den tvilen må komme alle til gode, i den forstand at kommisjonens konklusjon bør prøves rettslig. Hvorfor motstanden mot rettslig prøving er så stor, kan ikke forklares med annet enn at det har gått symbolpolitikk i saken. Jeg forstår at Sametingets oppnevnte styremedlemmer var, og er, under et voldsomt press for å sikre en «samepolitisk» seier, men det er ikke det som er FeFo-styrets ansvar. Vårt ansvar er å sikre alle innbyggerne i Finnmark sine rettigheter. Er det tvil, må saken prøves rettslig.

Kommentarer til denne saken