Krigen i Ukraina stiller store krav til oss som bor i Sør-Varanger. Vi har ingen innvirkning på krigen, og heller ikke hvilke tiltak som blir iverksatt for å sanksjonere Russland. Uansett er vi lenket til den 196 km lange norsk-russiske grensa.

Hvordan skal vi leve med Russland som nabo: Som venn eller fiende?

Her er noen helt konkrete problemstillinger som hver og en av oss må ta stilling til:

  1. Hva gjør jeg når jeg ser en russisk registrert bil utenfor Handelsparken i Kirkenes med merket «Z» på dashbordet?
  2. Hvordan skal jeg helt konkret skille min aggresjon mot Russlands krig i Ukraina og mitt daglige møte med russere?
  3. Jeg støtter sanksjonene mot Russland. Som i så fall betyr at vi mister kanskje 300 sivile arbeidsplasser?
  4. Jeg aksepterer at alt vi har bygd opp av relasjoner til Russland de siste 30 år settes på båten og at jeg heretter skal betrakte Russland som en fiende.

Krigen i Ukraina får helt personlige konsekvenser for oss som bor i Kirkenes. Både mentalt og økonomisk. Staten vil garantere for de bedriftene som taper på krigen. Hva med oss private som bor her? Vil staten garantere for eventuelle verditap ved salg av bolig?

Er dette å krisemaksimere? Ja, og jeg gjør det fordi ingen av de tiltakene jeg har lest om står i forhold til den belastningen som krigen/sanksjonene påfører oss.

Eller skal vi snu det helt rundt?

Vi godtar ikke at Putins skrekkregime har legitimitet, selv om guvernøren i Murmansk kjører rundt med Z på bilen. Det samme gjør ordføreren i Petsjenga. Begge disse har kommet til makta på grunn av den samme mannen som startet et helvete i Ukraina.

Men vi må se lengre fram. Vi er i gang med å bygge mur mot våre naboer, også dem som bor i Nikel. Det skal satses millioner i Kirkenes for å omstille oss fra Russland. Ok. Det trengs. Men kan vi også samtidig ruste opp forholdet tilNikel? Kan vi se naboen uten at Putin forstyrrer?

Kan vi lage en tiltakssone for Kirkenes-Nikel? Med et felles arbeidsmarked med utgangspunkt i grenseboerbeviset – tre mil fra grensa. Jeg tror både EU og Moskva ville synes det var som et lite vårtegn. Begge byene har også det til felles at hjørnesteinsbedriften er lagt ned.

Tenk på de ressursene vi ville hatt: Syv kraftverk med grønn energi! Tiltakssonen ville ha 20-30.000 innbyggere. Mye arbeidskraft og muligheter for nye bedrifter. Tiltakssonen kunne få privilegier fra hver sin stat; personrettede tiltak som redusert skatt og annet.

Jeg er selvfølgelig politisk ukorrekt. Men så lenge alternativet er å senke jernteppet, påtar jeg meg den rollen.

Problemet er at jeg ikke synes det er et alternativ å leve resten av livet i en konfliktsone uten å få risikotillegg.