Det har i mange år vært en kamp og en forventning om at oljen fra Johan Castberg-feltet skal ilandføres på Veidnes i Nordkapp kommune. Mot slutten av 2019 kom Equinor med den nedslående beskjeden om at de ikke vil ilandføre oljen, men heller frakte den direkte på tankskip fra plattform og sende oljen sørover på terminal. Med oljen fraktes også jobber og verdier også sørover, som så mange ganger før.

Equinor har i sine forsøk på unnskyldninger sagt at det ikke vil være lønnsomt å ilandføre oljen, slik de lovte fra 2013. De har selv beregnet et tap på 3,6 mrd. ved å ikke ilandføre oljen, ettersom de kan frakte den direkte fra feltet og ut på markedet. Jeg har ingen problemer med å forstå at et selskap tenker på lønnsomheten i prosjektene sine, men Equinor har sett ut til å glemme sin rolle som premissleverandør for arbeidsplasser i landets oljeproduserende fylker. Equinor har et ansvar ut over lønnsomhet, de får nemlig lov til å tjene store penger på våre alles naturressurser. Da skulle det bare mangle at vi også kan stille krav til Equinor om arbeidsplasser der de har produksjon.

Johan Castberg-feltet er det største feltet i Norge som enda ikke er utbygd. Det betyr at det ligger olje for flere hundre milliarder i Barentshavet som kan hentes opp. Equinor har selv lagt fram at de avspiser Nordkapp med 5–10 arbeidsplasser, mens helikopter- og forsyningsbase skal være Melkøya i Hammerfest og driftsorganisasjonen skal sitte i Harstad. Det er vel og bra med nordnorske arbeidsplasser, men det er langt fra arbeidsplassene i driftsorganisasjonen i Harstad til Magerøya helt nord i Finnmark.

Jeg vil berømme Marianne Sivertsen Næss og Kristina Hansen (begge Ap) for sin innsats for Veidnes og ilandføring av oljen der. De har stått på og vært tydelige overfor Stortinget om hva som må prioriteres. Nå sitter vi i en av vår tids største kriser, både humanitært på verdensbasis, men også for arbeidsplasser her i Norge. Bedrifter går konkurs som følger av pandemien og det er viktigere enn noen gang at Stortinget legger til rette for arbeidsplasser. Arbeidsplasser i distriktene, i en av våre mest lønnsomme næringer.

Ikke all samfunnsnytte kan måles i penger. Lokalsamfunn bygges nedenfra og opp av oss som bor her. Det starter med gode, sikre arbeidsplasser. Arbeidsplasser som sikrer oss muligheten til å kunne leve livene våre på vår måte, uten at vi skal være avhengige av ekstraoverføringer fra staten. Dette handler ikke bare om tall, det handler om å la oss finnmarkinger jobbe i gode jobber, i eget fylke, av våre egne naturressurser. Vi politikere må aldri glemme å kjempe den kampen.

Veidnes-saken utgjør imidlertid bare en brøkdel av brutte løfter fra hovedstaden om arbeidsplasser. Dette er en kjent melodi fra før. Vi blir lovet arbeidsplasser, ja gull og grønne skoger, gang på gang. Nesten hver eneste gang ender visa med at man går tilbake på løfter og vi i Finnmark sitter igjen med en følelse av systematisk nedprioritering. Jeg har mange ganger hørt «søringer» vitse om Finnmark som en provins i nord hvor man er avhengige av statlige overføringer for å overleve. Vel, vi kommer ikke til å bli noe mindre avhengig av statlige overføringer dersom vi ikke får private arbeidsplasser å gå til.

Jeg håper olje- og energiministeren i lag med Stortinget finner en løsning på EØS-reglene som henger som en trussel over oljeforliket i Stortinget. Vi i Finnmark står i alle fall klare til å ta imot en ilandføring med åpne armer. Jeg har selv sett hva Melkøya gjorde for å revitalisere Hammerfest og ønsker en lignende utvikling flere steder. Da må imidlertid staten og Equinor holde det som loves og sikre jobbene vi trenger for å bygge samfunnene våre. For uten jobbene, vil ikke Finnmark kunne utvikle seg, få flere innbyggere eller kjempe mot «søringenes» stigmatisering. Det er ikke et scenario verken Finnmark eller staten tjener særlig godt på. I sum tjener Norge mest når vi alle har en jobb å gå til.