Hver gang jeg ser politikere som vil kutte i AAP, uføretrygd eller sykepenger, så tenker jeg i mitt stille sinn; Dere er bra heldig som slipper bekymre dere for hvor dere skal hente penger til mat

Nann Jovold-Evenmo

Nann Jovold-Evenmo

Av

Blir oppgitt over at disse som har økonomi til å være fyllesyk en dag fra «jobben» på Stortinget påstår at andre misbruker sykelønnsordningen.

DEL

MeningerNår vi effektiviserer i hjel menneskeverdet.

Det skjer gang på gang; De svakeste i landet som står der med skjegget i postkassa.
Sykdom, skade eller livssituasjon har satt dem i NAVs varetekt, hvor man er prisgitt systemet for å holde seg på beina. Så skjer det; Systemet feiler, og personene står uten noe.

Vi ser det gang på gang i media om personer som møter veggen i møtet med NAV. Det er ofte personer som er syke eller er alene med omsorgen for barn. Alle disse skal gjennom et rigid system som ikke er bygget for å forvalte mennesker.
Intensjonen er god, og i bunnen ligger både sosialtjenesteloven, trygdeloven og forvaltningsloven. Men hjelper den i det lange løp når så mange mennesker faller utenom?

Jeg kjenner mange som har arbeidsavklaringspenger (AAP), og har det selv grunnet kronisk sykdom. Da jeg ble syk for 16 måneder siden var mitt største mareritt å havne på AAP, fordi jeg hadde hørt så mye om det. Bare negativt. Rigid system, man må gjennom mange utprøvinger, og plutselig står man der uten penger. Min sak var ifølge NAV veldig klar; Som sengeliggende i store smerter, så har jeg ikke arbeidsevne, og punktum. Jeg har også fått god oppfølging av NAV, noe som har ført til at jeg har godtatt at jeg ikke kan være propell med tusen jern i ilden. Være den som alltid løper rundt og hjelper andre, mens jeg jobber 24/7, samtidig som jeg kjører to parallelle studieløp ved to forskjellige universiteter.
For meg var det å ikke makte det jeg ville som irriterte meg mest.
Systemet NAV har så langt ikke sviktet meg, men hjulpet meg.

Men så har vi alle sakene i media, og disse er todelte:
Den første er at Regjeringen med Statsråd Hauglie i front har kuttet AAP-perioden fra 4 til 3 år. Det vil si at alle som går på AAP får et helt år mindre å avklares på. Opposisjonen har sterk motstand og raser mot dette, mens Regjeringen sier det er for å forhindre at man blir utenfor arbeidslivet, og at det skal være en grense for midlertidig inntektssikring. Noe som er vel og bra. For det skal da vitterlig gå an å avklare noen på 4 år, da iberegnet ett års sykemelding og så 3 år på AAP. For å ha midlertidig inntektssikring gjør at man lever fra dag til dag, man får ikke lån til huskjøp, eller mer enn at det (for noen) går akkurat rundt. Og det er ikke å stikke under en stol at det er en form for sosial fattigdom å gå lang tid på AAP.
Så er det de som trenger lengre tid til avklaring, de med blant annet ME, som det kan ta år før de endelig har en diagnose. Eller kreftpasienter som blir «friske», men som får senskader, og deres arbeidsevne er uklare. Dette er noe Regjeringen ikke har tatt høyde for, fordi det hos dem er om å gjøre å få folk ut av systemet. Slik at det ser ut som de gjør noe viktig for samfunnet.
Igjen; intensjonen er god.

Det andre er NAV selv. Det hjelper ikke å pålegge NAV å kjøre folk raskere igjennom systemet, når de ikke bevilger midler til nok ansatte slik at sakene kan tas unna. Vi leser støtt og stadig at NAV skal effektivisere, digitalisere, og du får ikke en gang snakke med saksbehandler lengre, kun en veileder. Dette for at det skal gå fortere og man skal forvalte flere mennesker gjennom systemet. Da blir det et kaldt og upersonlig system, hvor man glemmer det medmenneskelige.
Nyutdannete sosionomer starter i NAV for å redde verden, så å si. Og når de blir ansatt trøkkes de inn i samme forma som alle andre før dem har jobbet i. De utmattes av arbeidsmengden hos en arbeidsgiver hvor effektivisering, new public management (NPM) og måltall er viktigere enn menneskene som har havnet i dette tannhjulet av et system. Ansatte fortviler, fordi de ønsker virkelig hjelpe, men har ikke ressurser nok. Og dette året Statsråd Hauglie har kuttet får derfor fatale følger for noen.

Det tredje er at dette systemet er sårbart, og når det håndteres med press fra alle kanter; spesielt det politiske hold som skal ha ting til å gå fortere men ikke tar høyde for arbeidsmengden; så skjer det uheldige situasjoner.
En alenemor med fire barn som mistet sin AAP, fordi saksbehandler er delvis sykemeldt men ikke fått redusert antall saker. Rett før jul, ingen penger til husleie, SFO eller mat. Jula står for døren og ting går i svart.
En familiefar som ble skadet i arbeidet sitt og som sitter hjemme og har ikke blitt avklart innen perioden sin og plutselig har han mistet inntekten sin. Eller familien som stod frem i avisen forrige uke, hvor begge hadde mistet AAP nå rett før jul.
Hva gjør man? Jo, mange bruker opp siste de har av oppsparte midler. Sosialen er for mange en dørterskel de helst ikke ønsker å trå over. Det er fordi de VET de må selge bilen, og huset eller leiligheten. Eller de kanskje må si opp SFO fordi de rett og slett ikke får denne dekket.
Når systemet svikter, så er det mennesker det går ut over.
Da hjelper det lite at familie og venner setter alle kluter til og samler inn penger til disse familiene, for det har vi da strengt tatt egentlig samlet inn via våre skatter og avgifter. Men nå dekker vi dobbelt, fordi systemet svikter.

Hvem har skylda? NAV? Kanskje! For når de ikke kan ansette flere, og saksmengden øker, da går det ut over brukerne. NAV er sårbart fordi det er mennesker som jobber der, og de effektiviseres i hjel.
Regjeringen? Definitivt.
Regjeringen pålegger NAV mer press og krever effektive saksbehandlinger hvor det skal kuttes i stønadsløp for å få dem ut av systemet fortere. Da går det ut over mennesker, både de som er ansatt i NAV og brukerne.
Men hvor mye kan man effektivisere før noe ryker?
Si du har en gummistrikk, og denne kan romme 18 sugerør. Så stikker du inn 6 sugerør til, og strikken tøyes. Så ser du at det holder jo, så du setter inn 6 til. Og slik holder du på mens gummistrikken blir tynnere og tynnere, og til sist ryker den og alle sugerørene ligger strødd ut på benken.
DET er NAV om ikke politikerne velger sette inn midler til flere ansatte enn å bare effektivisere og bedrive NPM.
Hver gang jeg ser politikere som vil kutte i AAP, kutte i Uføretrygd eller sykepenger, så tenker jeg i mitt stille sinn; Dere er bra heldig som slipper bekymre dere for hvor dere skal hente penger til mat, eller blir så syk at dere ikke klarer fungere.
Jeg blir oppgitt over at disse som har økonomi til å være fyllesyk en dag fra «jobben» på Stortinget påstår at andre misbruker sykelønnsordningen. For det handler faktisk om mennesker.

Jeg ville selv heller jobbet og studert meg ferdig, enn å være sengeliggende. Men jeg har ikke noe valg.
Jeg har likevel energi nok til å føle at noen må tørre si ifra om hvordan ting henger sammen, og at det ikke handler om 4 år eller 3 år, som opposisjonen skriker opp om. Det handler om at Norge effektiviserer i hjel offentlige etater og det går ut over mennesker.
Det er handler om alle disse som mister inntekt på grunn av et rigid system som ikke har nok ansatte, fordi politikerne som styrer landet ikke ser hvordan verden faktisk er, ikke forstår hvor skoen trykker, ikke får den hjelpen de har rett på. De har ikke bedt om å være i denne situasjonen, men de står til halsen i den.
Det må et politisk løft til for at vi ikke skal få mer utenforskap.
Og det må en politisk interesse for velferden vår til for at de skal se hvordan det egentlig henger sammen.
Man kan ikke effektivisere i hjel menneskeverd!
Men det er det vi gjør….

God Jul!

Nann Jovold-Evenmo

Spaltist

Artikkeltags