For mange i Varanger er det unaturlig å planlegge sin egen bisettelse. Det får de som blir igjen ordne. Når jeg tar opp dette, er det for kanskje å åpne litt opp for det som for mange er tabubelagt. Som prest opplever jeg ofte i samtaler med pårørende at de kjenner lite til den avdødes ønsker rundt begravelsen. Det har vært et ikke-tema. Som regel finner vi fram til et innhold i seremonien som de etterlatte føler er i avdødes ånd. For meg som prest er det viktig at de pårørende får bestemme avskjeden.

Det er lettere for de nærmeste når avdøde har kommet med sine ønsker, skriftlig eller muntlig. Pårørende er selvsagt ikke juridisk forpliktet til å følge dem, men det er til god hjelp når musikk skal velges og minneord skrives. Jeg har inntrykk av at de fleste finnmarkinger ikke ønsker å holde minneordene over avdøde. Det overlater de til presten! Men jeg tror at det kan være godt for sorgprosessen for en av de nærmeste å holde talen selv.

De aller fleste i Finnmark ønsker kirkelige begravelse. Tallet vil sikkert gradvis synke. Men når tallet fremdeles er såpass høyt, kan én av grunnene være at pårørende opplever at de blir tatt på alvor og selv får delta aktivt i planleggingen av gravferden.

Selvsagt hender det at pårørende ikke er fornøyde. Det kan blant annet skyldes familieforhold hvor presten bare har vært i kontakt med den siste ektefellen. Nye familieforhold kan føre til at presten ikke får et sant bilde av den avdøde.

Mitt inntrykk er likevel at prestene i størst mulig grad ønsker at de pårørende skal få bestemme, ved at de sammen med byrå og senere prest får utarbeide programmet for seremonien. Og ønskene blir så langt som mulig oppfylt. For det skal mye til for at innholdet strider mot kirkens regler for gravferd.

Men jeg skulle ønske at finnmarkinger kunne være mer åpne om døden. Da kan det være lettere for pårørende å ta avskjed!