Gå til sidens hovedinnhold

Jeg må se langt etter drømmepåsken i år

Kanskje har jeg godt av det?

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg elsker påske.

Det har jeg alltid gjort, for meg er påske forbundet med det å kjøre ut av en hovedstad der vinteren er på hell, og parkere utenfor et snømekka på fjellet noen timer seinere. Å trekke wienerpølser på komfyren mens vi pakker ut på hytta, våkne dagen etter til sol og skarp luft, smøre matpakke med spekeskinke, ansiktet med høy solfaktor, å legge ut på ski, milevis, underveis varmer sola så godt at jakken kan kastes, ermene på ulltrøya rulles opp. Og etterpå, å komme hjem til hytta, sette seg i solveggen utenfor, en kald øl, en god bok, en dag som glir over i en kveld med middag, påskekrim og spill.

Drømmepåske, bedre enn både julefeiring og sommerferie, et barn av vinteren.

Årets påske blir noe helt annet.

Det ville den ha blitt uansett, jeg hadde ikke planlagt å reise sørover før korona heller, men nå er kontrasten sterkere.

Jeg kunne ikke vært lenger unna hytta.

Jeg kunne ikke vært lenger unna dem jeg helst vil tilbringe påsken med.

Og jeg kan ikke gjøre noe med det.

Disse følelsene er vi nok mange som kjenner på nå. Vi blir bedt om å holde oss i hjemkommunen vår, ikke legge ut på unødvendige reiser, ikke dra på hytta om den ligger på den andre siden av en kommunegrense vi sjelden har brydd oss stort om, men som nå legger føringer for alt av bevegelsesmønster. I tillegg kommer pålegget om sosial distanse, og det faktum at de aktivitetene vi vanligvis gleder oss til, er avlyst.

Det lokale skirennet. Påskelekene. Påskefestivalen. Skutercrossen.

Alt sammen avlyst, akkurat som turhyttene holder stengt.

Det eneste som ligger foran oss, er blanke dager. Det er opp til oss å fylle dem med innhold, å gjøre det beste ut av det, akkurat som det har vært opp til oss å gjøre det beste ut av de tre ukene vi har vært gjennom.

Jeg skal ærlig innrømme at jeg syns det er tungt. Til vanlig er jeg glad i å være alene, men nå er jeg uten direkte sosial omgang på 23. dagen, jeg kjenner det på kroppen, jeg blir sløvere, surere, mer sliten.

Samtidig er jeg blant de aller heldigste nå som koronakrisen rammer en hel verden. Jeg har jobb og står ikke i fare for å bli permittert. Jeg bor et sted der det er lett å søke ut i naturen, å få mental påfyll nærmest kontinuerlig. Jeg kan gå på butikken og handle det jeg trenger. Jeg kan ringe dem jeg ikke kan se, jeg kan ta et glass vin med venner i et digitalt møterom. Og skulle jeg bli smittet og syk, føler jeg meg trygg på at jeg vil bli godt ivaretatt av helsevesenet.

Jeg klarer meg.

Det er det mange som ikke gjør.

Hver eneste dag ser vi bilder fra en hel verden som nå opplever store utfordringer med håndteringen av koronaviruset, i Spania og Italia er helsevesenet presset til det aller ytterste, bildene fra New York er hjerteskjærende. Selv snakket jeg med en kamerat i Filippinene for noen dager siden, de har foreløpig ikke registrert de store utbruddene i øystaten, men frykter konsekvensene både av restriksjonene og viruseksplosjon. Mens det sistnevnte naturlig nok vil kunne ramme slumområder og den fattige delen av befolkningen på en så dramatisk måte at det er vanskelig å forestille seg, har restriksjonene store konsekvenser for folks liv.

Når de ikke kan gå på jobb, trår ikke fellesskapet til med dagpenger, de er redde for ikke å ha penger til mat, for at familien må sulte.

Her er vi mest opptatt av at vi ikke får dra på hytta.

Nei, det har sjelden vært så tydelig at vi lever i en privilegert del av verden. Det er det verdt å tenke litt ekstra på nå i påsken. Samtidig skal vi ikke undergrave våre egne utfordringer, det er lov å føle seg ensom, det er lov å frykte framtidsutsiktene for egen økonomi, det er lov å være sint fordi et virus tar fra deg jobben din, tar fra deg livsverket ditt.

Klart det er lov.

Men det er også lov å bruke disse dagene til å tenke på det du har.

Både det du har akkurat nå, i form av omgivelsene dine, de du omgir deg med hver eneste dag.

Og det du har til vanlig, og som du nå får anledning til å savne, om det så er vennene dine, familien din eller hytta.

Det kommer en ny påske.

Kommentarer til denne saken