– Jeg lever etter prinsippet «det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det». Livet altså

HELSE OG SAMFUNN: Jeg er ukuelig optimist og har tro på fremtiden, skriver Pål Forbergskog.

HELSE OG SAMFUNN: Jeg er ukuelig optimist og har tro på fremtiden, skriver Pål Forbergskog. Foto:

Av

Innspill til debatten om å ta livet slik det er, i stede for å ta sitt liv.

DEL

Finnmarksdebatten1998 fikk jeg diagnosen Ulcerøes Colitt. En immunforsvar-infeksjon i tykktarmen. Dette førte til amputasjon av bløtvev. Hele tykktarmen og endetarmen ble fjernet. Siden den tid har jeg hatt over 20 kompliserte inngrep, i opptil 9 timer har jeg ligget på 'slaktebenken', noen ganger med sloget ute av kroppen, på grunn av brokk rundt stomi åpningen. Med tre til fem md. rekonvalesenstid etter hver eneste operasjon, har både egen og arbeidsgiveres tålmodighet blitt satt på prøve opp gjennom årene. Jeg har vært inn og ut av Nav systemet og forsøkt meg i mange yrker. Men pådratt med brokk i alle jobber.

Min siste operasjon i 2014 holdt på å ende galt. Tarmen min ble perforert på innsiden av huden. Og avføring banet seg vei i mellomhuden. Dette ble ikke oppdaget før jeg hadde vært hjemme i Båtsfjord i ca. en uke. Noe som førte til at jeg ble sendt med ambulansefly i retur til operasjonssykehuset. Ble reoperert, og satt på kraftige antibiotika kurer i mange måneder. Åtte ganger daglig normaldose, på bredspektret antibiotika. Med risk for at tarminnhold skulle finne veien inn i bukhulen, noe som ville ført til sepsis og mulig død i løpet av timer.

Jeg var langt 'nede' i denne perioden, men aldri suicidal. Noen av oss har kanskje fått utlevert litt mer pågangsmot?

Etter tre år med gjentakende infeksjonerpå grunn av rasert immunforsvar, og ti konsultasjoner hos psykolog på andre siden av fjellet, med turer i fullt «ekstremvær» eller hva vi Båtsfjordinga kaller det, laber til stiv kuling. På riksvei 891 over Båtsfjordfjellet ordnet psykolog og fastlege det slik at jeg kom meg på rehabilitering.

Her må jeg skyte inn at, sykdom ikke er selve livet. Livet er så mye mer! Jeg elsker å skape godt humør og holde livet i positiv fremdrift, så jeg både skrev og fremførte Cabaret sketscher sammen med Båtsfjord Mannskor denne tiden. Fremførte til og med flere nummer på siste cabaretten med ikke mindre enn tre stomi poser på magen, dehydrert og avmagret, midt imellom to operasjoner.

For å gjøre noe fornuftig i rekonvalesenstiden skrev jeg, trykte og gav ut en bok på egen hånd, siden den ble refusert av de forlag jeg sendte en kopi til. En ungdomsbok om det å ha det morsomt og se lyst på livet, selv med egne utfordringer. Boka ble allikevel solgt til venner og bekjente, og har mottatt stående ovasjoner fra ikke mindre enn en. ~ noe som kanskje er forståelig, siden jeg er dyslektiker. Jeg griner ikke av den grunn.

Jeg sysselsetter meg selv og har ideer til flere skriblerier. Så bare vent kanskje kommer det flere bøker.

Jeg liker å være engasjert, sykdom skal ikke definere meg. Jeg var under rekonvalesenstiden på AAP (arbeidsavklaringspenger). Altså, etter om lag 3 år på AAP, var jeg på et opphold på rehabilitering ved Godt haab rehabiliteringsklinikk i Oslo. Her fikk jeg inspirasjon til å finne meg noe nytt og fornuftig å gjøre fremover i livet.

Jeg så ikke for meg å bli uføretrygdet, selv om min lege anbefalte meg å vurdere dette. Jeg tok fatt på min nye utdanning, jeg ville bli Helse Coach, og hjelpe andre som hadde det tungt i sykdom. Jeg er sterk både fysisk og psykisk og ønsker å bidra. Jeg fikk hjelp gjennom lokalt Nav kontor til å få dekket utdanningskostnader.

Etter 8 turer til Oslo gjennom studiene til helsecoach, nærmet det seg avslutning på utdanning, så jeg søkte om å få beholde AAP gjennom etablering og oppstart av eget firma. Fikk innvilget og klarsignal fra Nav lokalt i Juni 2017. Og jeg iverksatte registrering i Br. reg. og utarbeidelse av firmastrategier, tegnet LOGO og planla. To md. senere, den 13. August, fikk jeg derimot brev fra Nav Sentralt. Der det sto at min AAP ytelse var stoppet f.o.m. August. Mine tilmålte AAP tid på 4 år var kommer til veis ende. Min søknad om videreføring av AAP. var ikke nevnt i Navs oppsigelse av AAP.

Der sto jeg. Uten jobb. Ikke ferdig med utdanningen. Og midt i etableringen av enkeltpersonforetak. Ikke fikk jeg økonomisk hjelp fra sosialetaten, for jeg eide jo tross alt en halvpart i ei hytte, etter skilsmisse, og en sneskuter, altså verdier som kunne selges. Solgte hytta, satt igjen med litt over hundre laken og noen putevar i overskudd.

Sendte selvfølgelig klage på vedtaket til Nav. Dette vedtaket er fortsatt i Navs favør ifølge deres egne vurderinger, etter å ha vært igjennom to ankerunder. Før jul fikk jeg brev om at saken var oversendt trygderetten. I samme periode søkte jeg pasientskadeerstatning på grunn av operasjonsskaden, men fikk avslag, til tross av at i første avsnitt i første utredning, er konklusjonen at min skade har oppstått under operasjon.

Per telefon fikk jeg opplyst av saksbehandler, «at det meget sjelden gis erstatning til bløtdelsamputerte.»

Så der sto jeg som et ?

Jeg har anket to ganger til pasientskadeerstatning, I løpet av de siste 3 årene. Fortsatt Ikke mottatt svar på siste anke, noe jeg skulle hatt i august 2019. Ifølge pasientskaders oppgitte saksbehandlingstid.

Jeg er ukuelig optimist og har tro på fremtiden.

Har omsider fått en 60 % stilling i kommunen og trives som helsemedarbeider.

Har klart å kjøpe meg en 96' modell Terrano, for å komme meg til og fra jobb.

Fortsatt singel, men glad som dagen er lang, fordi min datter og hennes mann har gjort meg til morfar i september i 2019.

Jeg velger å fokusere på det positive, så kan motbør seile sin egen sjø.

Jeg lever etter prinsippet «det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det». Livet altså.

Å stå oppreist i eget liv selv om byråkrater vil noe annet.

Jeg klandrer for så vidt ikke byråkrater, de følger bare myndighetenes lover og regler og har liten/ingen slingringsmonn.

Systemet innen trygd og pasientrettigheter derimot, burde revurderes og meneskeligjøres.

I min saksbehandling står det at saksgang kan i siste instans klages inn for Kongen.

Tro mæ når æ sir at æ skal og akte å ta saken helt til topps i monarkiet.

~ Og æ har fortsatt sneskutern og skal ut på tur i mellomtiden.

Hilsen, aldri sur, men stadig lur.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags