Jeg hater måker!

HAT: Redaktør Geir Håkonsund er klar i talen når det kommer til måker.

HAT: Redaktør Geir Håkonsund er klar i talen når det kommer til måker. Foto:

"Utrydd alle måker". "Fjern de flygende rottene". Det mangler ikke på kraftsalver og voldsomme skildringer i kommentarfeltene på saker om måkeplagene.

DEL

MeningerLike sikkert som vær-saker, eller samlivsekspertenes tips til hvordan man redder ekteskapet i sommerukene, kommer det hver sommer saker om folk som ønsker måkene dit pepperen gror.

De siste ukene har det vært reneste måke-bonanza i medie-Norge. Dette engasjerer tydeligvis nesten like mye som inn- og utreiseregler, og kommentarfeltene er fulle av krasse beskrivelser.

Personlig er jeg ikke av dem som synes at et budskap får mer tyngde ved hjelp av utropstegn og ord i caps lock. Erfaringsmessig har det også gjerne større effekt å spare kraftsalvene til det virkelig er på sin plass. Men ingen regel uten unntak, og i dette tilfellet vil jeg strekke strikken langt og innrømme at jeg personlig også er skeptisk til måker.

Jeg hater ikke måker hele tiden, selvsagt, og ikke noe jeg går og tenker mye på. Det jo ikke til å komme fra at de også er fine på avstand, eller på postkort. Jeg kan også innrømme at måkeskrik er hyggelig i begrensede mengder. Men jeg unngår helst nærkontakt.

«Det vi husker fra byen er all fugleskitten og måser som gikk til angrep på folk og mat. Ekkelt, er ordet vi finner dekkende for å beskrive vårt inntrykk av byen.»

Dette er noen av betraktningene til Tromsø-turist Espen Kragh som startet den pågående måkedebatten, som de siste dagene har satt fyr på kommentarfelt og inspirert til engasjement.

Innlegget ble først publisert på nordnorskdebatt, og har siden blitt omtalt av NRK, VG, og andre medier.

Avisa Nordlys laget forrige uke en ganske fornøyelig sak om hvordan man holder innpåslitne måker på avstand. En sak også iFinnmarks lesere trykket til sitt bryst.

Også i Trondheim har leserne funnet engasjement i måkeproblematikken, og Nidaros skrev oppfølgeren om stakkars Ella Sofie som fortviler over å være omringet av de flygende skrikerungene.

Det samme gjelder i Stavanger. Også de sliter med problemet, og Aftenbladet forteller om rystende scener blant byens apotekansatte, som må drive med plastring og rensing av blødende kunder som har vært utsatt for angrep ovenfra.

Nå kunne man kanskje tro at måkene med dette var tilstrekkelig satt på dagsorden. Men det er jo noe som heter samtidig imøtegåelse og tilsvarsrett i pressen. Et viktig punkt og noe enhver journalist med respekt for seg selv tar på høyeste alvor.

Det er derfor med stor lettelse å lese at Jenny Rolness i organisasjonen Dyrenes Rett tar måkene i forsvar. Hun anser det som sin plikt å tale måkenes sak, og krever i et innlegg i Trønderdebatt, og et påfølgende intervju med Medier24, at «mediene må slutte å fremstille måker som «terrorister».

“Det er viktig at man prøver å belyse den andre parten sin side, og få frem den bakomliggende grunnen til at måsen har flyttet seg nærmere oss mennesker”, sier Rolness.

Hun har et poeng, og får full støtte fra naturvernrådgiver Martin Eggen i Norsk Ornitologisk forening, som i et innlegg i Drammens Tidende forklarer måkenes alvorlige og truede situasjon på en glimrende måte.

Nå vet jeg vet ikke om det i likhet med mygg også er slik at enkelte mennesker utstråler noe som gjør at man er et mer attraktivt offer for måkeangrep? I så fall er jeg dessverre i risikogruppen.

Relativt ofte blir jeg utsatt for angrep.

Sist var like etter Hammerfestdagene da jeg i et rolig øyeblikk skulle nyte min baguette med ost og skinke i solskinn på rådhusplassen. Idyllen ble brutt av et digert plask på bordet, så både brødmat og brus måtte ansees som tapt.

Det samme skjedde da jeg i fjor ferierte i Roma, og en mulig italiensk slektning av synderen i Hammerfest fant det for godt å plassere sine ekskrementer på min venninnes hode. Til stor glede for de andre i reisefølget, selvsagt.

Det er klart det må være lov til å bli forbannet og lei når man til stadig må hjem for å vaske måkedrit av hår, briller og klær.

Det er både tidkrevende, kostbart og uappetittlig for de som rammes. Forståelig.

Ikke er det særlig forlokkende for nærlingsliv og turisme heller. Og det er nettopp det som var utløsende for denne måkedebatten. Skribenten som startet det hele forteller:

“Måsene hadde reir nærmest over alt i byen. Fugleskitten rant nedover husveggene og lå i tykke lag på fortauene. Vi gikk rundt i byen og fryktet vi skulle få føle måsenes vrede på kroppen når som helst. Vi kommer gjerne tilbake til Tromsø, men da må byen ta et oppgjør med måsene. Skal Tromsø drives på folkets eller måsenes premisser?”

Nå er det jo et faktum at de aller fleste måkene hekker utenfor tettbebygde strøk. Og vi lever av og med naturen, enten vi liker det eller ikke.

Likevel lar vi oss altså gjerne irritere av slike luksusproblemer som bråkete måker.

Jeg hadde selv nylig besøk av en venn sørfra, og da vi skulle ta kvelden spurte jeg om hun ikke ville lukke vinduene på rommet sitt så måkene ikke holdt henne våken hele natta.

«Nei, nei, det er bare hyggelig. Det er så flott å høre på og jeg sovner like godt til denne lyden», sa hun.

Jeg tenkte mitt, men slo meg til ro med at hun tross alt er voksen og kan bestemme selv. Da vi våknet så hun ut som en av byens løse fugler, passende nok. Hun hadde ikke sovet ett sekund, og i det jeg satte på kaffen var tonen en ganske annen enn kvelden før:

«Kan vi kjøpe et luftgevær og skyte de satans fuglene?»

For ordens skyld. Det ble med tanken.

Ikke kan jeg forstå gleden over å skulle gulpe i seg delikatessen måseegg heller.

Jeg er muligens sær, men jeg brekker meg bare ved synet av et måseegg, for tankene går umiddelbart til måker som sloss om søppel, døde rotter og fiskeslo de kan glefse i seg. Og det de ikke driter ut på meg, må vel nødvendigvis havne i egget?

Hvis man er utpekt som favoritt-offer ser det jammen ut til at de også finner deg uansett hvor du er. Hvis man med nød og neppe kommer seg helskinnet hjem etter å ha slitt på jobb fra morgen til kveld, er sjansen stor for at en nebbete jævel sitter klar på toppen av bygningen.

Med en godt oppspart ladning fra baguetten med ost og skinke som han stjal på formiddagen. Klar til å levere det som ikke fikk plass i måseegget på mitt hode.

Med et gjenkjennelig kvekk tiltrekker han seg så oppmerksomheten til sitt offer på bakkeplan.

Siden jeg er ganske måke-sky ser jeg selvsagt opp i samme øyeblikk som måserumpehullet åpner seg.

Resten overlater jeg til fantasien.

Så enten du er tilreisende turist eller fastboende vil jeg bare med dette forklare at du ikke er alene i din frustrasjon over å være måse-offer.

Jeg vil konkludere med at måsene er flotte skapninger, som i høyeste grad fortjener livets rett.

Men de gjør seg best på avstand.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags