Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
I 1969 flyttet vi til et rekkehus i Mylingen i Hammerfest, før vi noen år senere flyttet sørover til Nordmøre. Jeg har ikke vært i Hammerfest på over 50 år. Men i dag oppdaget jeg, takket være daværende nabo Ella, at huset som vi bodde i var til salgs.
Jeg kunne derfor gå inn på eiendomsmeglerens nettside og reise direkte tilbake til barndommen. Det var en lynrask flight.
Jeg gikk inn på soverommet til Baard (meg selv som syvåring), med lyseblå tapet og heftige drømmer.
Jeg kikket ut av vinduet og så på fjellet bak huset, som merkelig nok var redusert til noen ynkelige knauser.
Jeg gikk inn på kjøkkenet og fikk lyst på fårikål med melne poteter, en lykkelig søndag.
Jeg var innom badet hvor min mor var fødselshjelper til kattunger som overlevde i en lun kurv på gulvet.
Jeg kikket i boden hvor ryggsekken og fiskeutstyret pleide å henge som et løfte om at noe fantastisk, ganske snart kom til å skje.
Jeg stod i stua og husket følelsen da hele familien satt sammen og så Kruttrøyk på TV, og det var ukas største opplevelse, med marshal Matt Dillon, Kitty og Festus.
Da jeg var ferdig inne i huset, gikk jeg (via Google street view) ned til enden av husrekka, hvor min beste venn bodde. Han het Harald Rygh og var opprinnelig fra Elverum. Vi pleide å utforske villmarka som lå i enden av grusveien. Der oppdager jeg nå, uten forhåndsvarsel, at det ligger en diger, malplassert gassterminal på Melkøya, og så er det kommet en flyplass midt i mitt barndoms rike, som jeg heller ikke hadde blitt varslet om.
Det må også nevnes at Hammerfest, for meg var en slags verdensby, som bød på min første sykkeltur, kino, forelskelse og softis med strø (alt på en gang), og som det meste som kom senere i livet er blitt målt opp mot i en veldig urettferdig sammenligning. For som jeg nå vet, er det helt umulig å på ny smake ville bringebær for første gang.
PS. Hvis noen vet hvor Harald befinner seg, så be ham ta kontakt. Jeg skulle gjerne tatt en prat. DS.