I forrige uke var det demonstrasjoner i Alta og Kirkenes, og fredag denne uken skal det være en demonstrasjon i Hammerfest.

La oss håpe disse markeringene gjør sitt til å holde oppe engasjement mot urett og uforklarlig hat, også etter at demonstrasjonene er over. Historien viser dessverre at det med jevne mellomrom kommer slike saker, også her hjemme.

Facebook-feeden hos mange viser i disse dager folk som står fram med sine egne historier om hverdagsrasisme og ugreie holdninger, som det er viktig at man ikke lar passere.

Da vi i starten av dette året hadde en rekke saker om selvmordsproblematikken i Finnmark, ble vi kontaktet av unge gutter og jenter som slet med psyken. Noen av dere fortalte om grov hets på nettet, om sårende og fornedrende bilder som deles i lukkede fora på nett, med eneste formål å være stygge mot andre. I verste fall driver det folk i en sårbar alder til å gjøre drastiske handlinger de aldri kan angre på.

Denne våren har som kjent debatten om bruk av en same på Joika-boksene eller ikke, skapt betydelig temperatur i sosiale medier. I forrige måned ga vi prisen som månedens Finnmarking til Hanne Svinsås Magga for hennes engasjement med å dokumentere samehets. Hanne drar paralleller til de tilstandene vi ser i USA, til holdninger hun selv opplever her hjemme.

– Vi snakker om andre dimensjoner, men det kan sammenlignes. Tankegodset er mye av det samme. Det er noen av de samme tingene som foregår, at man ikke ser hverandre for dem man er. At det mennesket som står foran deg ikke betyr noe. At man ikke har respekt for sine medmennesker eller setter seg inn i forholdene for andre, sier Hanne til iFinnmark.

En god venn og kollega, Kadafi Zaman har i en årrekke jobbet med ekstremisme, både i VG og i TV 2, og ble selv utsatt for rasisme da han dekket en demonstrasjon i Oslo i 2015, og ble kalt “muslim-jævel” på direktesendt TV. For noen dager siden minnet han meg på Obiora-saken i 2007.

Norsk-afrikaneren var på sosialkontoret for å bønnfalle om penger til bursdagsgave til sin sønn. Det oppstod en konflikt som gjorde at politiet ble tilkalt og Obiora døde som følge av kvelning, etter at politiet la han i bakken under pågripelsen. Polititjenestemennene ble ikke straffedømt, men Obioras etterlatte ble tilkjent en erstatning på 500.000 kroner av staten.

Offentligheten fikk dessverre ikke alle svar i denne saken, og metoderapporten til Kadafi om TV 2s dekning, er verdt å bruke litt tid på å lese, for de som ønsker det.

Selv er jeg adoptert fra Colombia. Da jeg vokste opp var jeg den bruneste gutten i klassen. Jeg har sjelden følt meg mobbet eller forhatt, men jeg har opplevd episoder både da jeg var barn, ungdom og ung voksen som jeg helst skulle vært foruten. Jeg har blitt kalt svarting, pakkis og neger, kun fordi jeg er født i et annet land.

Juni er måneden det normalt sett arrangeres Pride-parader landet over. På grunn av koronasituasjonen blir ikke disse paradene gjennomført på samme måte som tidligere år, men det betyr ikke at det ikke er viktig å sette fokus på at vi fortsatt har en jobb å gjøre når det gjelder å skape et inkluderende samfunn for alle. Uansett legning, etnisitet eller religiøs overbevisning.

Det gikk lang tid før jeg var komfortabel med å innrømme at jeg selv er homofil. Og jeg vet at mange andre i samme situasjon kjenner seg igjen i beskrivelsen, når jeg sier at jeg veldig lenge gikk med et intenst ønske om å ikke være det. Det hadde gjort ting så mye enklere.

Slengbemerkninger eller hets for legning har jeg i stor grad vært heldig å bli skånet fra. Jeg flyttet fra Finnmark som 18-åring, til Oslo der det var større plass, bokstavelig talt, til å være seg selv.

Store deler av livet har jeg sagt til meg selv- og til andre, at jeg ikke har opplevd det som problematisk å være fullt ut meg selv. Men det er en halvsannhet når jeg skal være ærlig. For det har ikke bare vært enkelt.

Men det er vel de færreste forunt å gå gjennom livet uten å oppleve ubehagelige episoder. Jeg er egentlig bare glad for at jeg tross alt er et barn av 80- og 90-tallet, da det ikke eksisterte kanaler for hets som Snapchat, Facebook og Instagram.

Det er holdningsendringer som må til for at man skal skape varig endring. Disse må gjøres av voksne, fornuftige forbilder i hjemmet, på skolen og i samfunnet generelt. Derfor er det både ekstra rystende å høre om, og godt å se at det skaper engasjement hos befolkningen, når vi rapporterer om maktmisbruk og sjokkerende tilstander på skolene, i helsevesenet, eller hos politiet.

Eksemplene fra folk som står fram med sine historier viser at vi har all grunn til å ønske alle markeringer og demonstrasjoner som tar til orde for et mer inkluderende samfunn velkomment.

Sammen får vi gjort mye mer enn hver enkelt av oss.