– Jeg har aldri skammet meg over min samiske herkomst

IDENTITET: Mine foreldre vurderte etter mitt syn galt da de valgte norsk som hjemmespråk, skriver Kjell Ballari.

IDENTITET: Mine foreldre vurderte etter mitt syn galt da de valgte norsk som hjemmespråk, skriver Kjell Ballari. Foto:

Av
DEL

MeningerJeg vokste opp med tospråklige foreldre, begge med samisk morsmål. De brukte ofte samisk både seg imellom og med andre i sin generasjon. De snakket også mye norsk i dagliglivet, som var preget av at tre språk levde side om side og om hverandre i miljøet. Her dominerte norsk. Tror de færreste tenkte på hvilket språk de brukte. Aktuelle situasjoner styrte valg av språk.

Det var ikke mye skam forbundet med samisk i mitt barndomshjem. Samisktalende gikk ut og inn, og koftekledde var heller ikke uvanlig. Jeg skammet meg i alle fall ikke over bestemor eller onklene og tantene våre, hvorav flere var tilnærmet énspråklige samer. Heller ikke over de mange lavt på den sosiale rangstigen som var husvarme hos oss. Min far var offentlig tjenestemann med kontor hjemme, hadde samme sosiale bakgrunn som mange av dem, og de fant hverandre, uavhengig av språket de brukte. Same, kven eller bumannsdáža, det var ikke avgjørende. En oppvekst med lav sosial status var limet i kontakten mellom mellom mennesker med bakgrunn som småkårsfolk.

Mine foreldre vurderte etter mitt syn galt da de valgte norsk som hjemmespråk. Ikke fordi de skammet seg over sin bakgrunn, men fordi de feilaktig trodde det var det beste for oss etterkommere. Dette trodde svært mange både høyt og lavt på strå. Siktemålet var ikke å gjøre oss til dážaer og rivgoer, men få oss til å klare storsamfunnets krav. De hadde erfart at det krevde gode kunnskaper i norsk. Samiskspråklige, alternative levebrødsarenaer var det smått med utenom reindrifta.

Min mor var tospråklig og min far trespråklig. De valgte, som så mange andre tospråklige eller trespåklige i sin generasjon, etter grundige overveielser å bruke norsk som hjemmespråk. De «valgte» ikke, som noen påstår. Her tror jeg mer på en lang samtale jeg hadde med min mor enn på dem som arrogant sjikanerer meg fordi denne opplysning ikke er i harmoni med anerkjent lidelseshistorie og brutalitetsretorikk. “Slik forholdene er nå, står ønsket om å lære norsk naturlig nok i forgrunnen,” skreiv Knut Bergsland i 1947. Det var i min barndom, da folk var mest opptatte av å komme materielt på fote etter tyskernes raseringer. Dessuten tenkte de også på etterkommernes framtid.

Jeg har et meget godt minne fra et av min fars siste leveår. Bestemor bodde hos oss da. Gammel og skranten var hun, men den kristne tro var sterk, også på sakramentene, som læstadianerpredikantene «ikke kunne» forvalte. Til det trengte hun prest, og siden hun ikke kom seg til kirka, kom presten til oss. Presten ga henne nattverdens sakramente i romjula, og min far var tolk. Husker dette som en god seremoni mellom en prest på den ene sida og ei skrantende mor med en skrantende sønn på den andre. Begge på terskelen til den evige hvile. Det rørte meg å bivåne det hele. Her ble jeg imponert av min fars presise religiøse språk. Tolkinga gikk som en lek. Alle tre involverte opptrådte på en arena de var fortrolige med, forankret i det religiøse evangelisk-lutherske trosgrunnlaget. Også min far som i sitt aktive voksenliv ikke brydde seg så mye verken om prester eller predikanter, han var av sin mor flasket opp med læstadianismen (på samisk), som er ei grein av evangelisk-luthersk kristendom. Tror mitt tankeliv også ble påvirket av dette.

Min far virket både lettet og glad etter bestemors nattverd. Ringen ble på en måte sluttet for dem begge. Presten ga ham også noen anerkjennende ord. Både min far og bestemor døde få år etterpå, min far først.

– Jeg skulle kanskje ha vært tolk, sa han etter seremonien, tydelig stolt av formidlinga av prestens (Guds?) ord til sin mor.

Jeg har som nevnt aldri skammet meg over min samiske herkomst. Derimot følte jeg det ubekvemt i yngre år at jeg lærte så lite samisk under oppveksten fordi jeg hadde mange tilnærmet énspråklige slektninger. Dette gjorde jeg noe med i voksen alder, og her har jeg fått god hjelp, både av gode samisktalende venner og bekjente og av det norske samfunnet. Mulighetene var både praktisk og teoretisk til stede, faktisk mange år før altatumultene og den støyen de medførte.

Den forannevnte opplevelsen og andre minner gjør begrepene «samiske selvhatere» og «etniske selvhatere» meningsløse i mine ører og øyne. Dessuten er det både uærbødig og krenkende å bruke det om mennesker som ligger i grava. Min far trodde han gjorde en god gjerning ved å «hoppe over» samisken og lære oss norsk «direkte». Min bestemor delte hans oppfatning, og min mor som hadde en økonomisk trygg oppvekst i et samisktalende fosterhjem, gikk nølende med på det. Mange andre tospråklige, valgte også norsk som hjemmespråk.

Tidligere forskere (Knut Bergsland, Anton Hoëm, Vilhelm Aubert f.eks.) brukte aldri nedvurderende ord i sin forskning når de beskreiv dette. De satte heller ikke merkelapper på folk. De hadde både intelligens, kunnskaper og klokskap som de ydmykt og innlevende kombinerte med adekvate observasjoner, opplysninger og tanker om mekanismene som var virksomme i samemiljøene under fornorskningsprosessen. De skapte et bedre debattklima enn det man har i dag, hvor det ofte er vrient å avgjøre om fagfolk med formell kompetanse opptrer som politiske kommisærer eller som forskere.

Nå er tidligere generasjoner trykt ned i gjørma. De beskrives som en kuet, forskremt flokk stakkarer, jaget bort fra det samiske og pisket inn i det norske av politisk og administrativ hjerteløshet, spanskrør og ørefiker. Det er på tide å gi dem oppreising – ikke som ofre for brutalitet, men for at de med sterk oppdrift og livskraft overlevde i ei turbulent og utrygg tid. Mange av dem var i moden alder mye tryggere og mer harmoniske enn oss som «forstår hvor fælt de hadde det».

Vår generasjon står på det materielle grunnlaget forrige generasjons strev skapte, og vi skummer fløten av det. Vi har overskudd til et mer reflektert syn på vår etniske og kulturelle arv enn generasjonene før oss hadde. Deres store drøm var at etterkommerne skulle få så gode kunnskaper i norsk at de taklet de fleste sider ved livet i storsamfunnet. Denne drømmen er stort sett oppfylt. Vi drømmer om å gjenreise kontakten med ei samisk fortid. Mon den drømmen blir oppfylt? Enhver får svare for seg sjøl.

Jeg svarer for meg. Jeg lærte en del samisk som barn. Det ble en aktiv del av mitt liv (delvis i alle fall) i voksen alder. Dertil prøvde jeg å videreføre en del av språket og kulturarven til mine etterkommere. Resultatet her ble så som så. Min foreldregenerasjon satset på at etterkommerne skulle beherske livet i storsamfunnet. De lyktes bedre.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags