«Jeg gråter ikke i dag, jeg gråt ikke da. Jeg slutta bare å spise»

SLUTTET Å SPISE: Etter å ha opplevd terroren på Utøya sluttet Kristel Elisabeth Majala å spise.

SLUTTET Å SPISE: Etter å ha opplevd terroren på Utøya sluttet Kristel Elisabeth Majala å spise. Foto:

Av

Synes du dette bildet er ubehagelig? Vil du se vekk og bla videre? Ikke gjør det.

DEL

LeserbrevEt halvt år etter 22 juli 2011 gikk jeg inn i et prøverom for å kjøpe nye klær fordi alle jeg hadde liggende i skapet var blitt alt for store. Da så jeg hvor jævlig jeg så ut. Jeg var så utmagra, og grå og blå i huden etter å ikke klare å sove. Fordi alternativet ville vært at jeg ble drept.

Jeg gråter ikke i dag, jeg gråt ikke da. Jeg slutta bare å spise.

Det tok lang tid og mange konsultasjoner og diagnostiseringer før jeg skjønte hvor psyko-somatisk post traumatisk stresset jeg er. Jeg var svimmel hele tia, klarte ikke å spise, kasta opp under angstanfall og klarte ikke gå over lengre strekninger fordi jeg var så underernært. Den lille søvnen jeg fikk var gjerne på upassende tider som på skolen, eller på besøk. Heldigvis hadde jeg noen få forståelsesfulle mennesker rundt meg. Da de andre sto i skoletimene med kor og sang fikk jeg sitte. Av og til ligge. Det var helt greit at jeg satt og skalv bakerst i klasserommet uten at jeg ble fortalt at jeg måtte gå. Det ble en ny hverdag for de fleste rundt meg.

Utfordringene mine er ikke unike. Folk fikk magesår, elveblest. Store konsentrasjonsvansker, pustevansker. Den høye forekomsten av migreneanfall har de vel aldri klart å sette fingeren på hvorfor det har oppstått, men de har målt store stresshormoner i spyttet til flere og sammenlignet med testpersoner på MR at hjernen har endra mønster utsatt for flere forskjellige prøver. Noen har utvikla ticks og tvangstanker. Noen klarer ikke folkemengder, noen klarer ikke å sitte i bil og jeg klarer ikke forskjellige lydforstyrrelser på én gang, eller at folk beveger seg for mye eller brått.

Mange får tremor når man er underernært, det har jeg fortsatt. Jeg er også fremdeles svimmel. Dette er litt av hva terror gjør med kroppen. Dette er ting vi lever med hver dag. Det at man har kommet en lang vei psykisk er bra, men det er også utrolig frustrerende for oss når kroppen ikke vil være med. Men jeg går ikke med blikket i bakken mer.

Synes du det er ubehagelig å bli påminnet om massakren av ungdom på Utøya?

Bra. Da kan vi huske hva slikt hat kan føre til.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags