Mikhail Gorbatsjov mente riktignok å kunne bevare Sovjetunionen og den russiske varianten av nasjonalkommunisme ved å omforme landets økonomiske system. Krigen i Afghanistan hadde ført til økonomisk ruin. Samtidig klarte både han og den amerikanske president Reagan å bryte veggen av mistillit. Etter hvert brøyt også muren mellom Øst og vest Berlin sammen.

Da «perestrojka» (omskapning) og «glasnost» (åpenhet) førte til at Sovjetunionen ble historie, fulgte Gorbatsjov opp og konsoliderte Den russiske føderasjon, i gata kalt «Russland». Fra da av var revansjistene hele tiden i kulissene. Det begynte med et mislykket kuppforsøk for å få tilbake Sovjetunionen i 1991, og det skulle altså ende med et revansjistisk diktatur – av Ukrainas president Zelensky gjentatte ganger betegnet som en terrorstat ledet av FSB, GRU og en gjeng oligarker – folk som hadde stjålet seg rike etter Sovjetunionens sammenbrudd.

Dagens storkrig i Europa er en konsekvens av det; enda et forsøk å skru klokka tilbake. Forsøket skal mislykkes! Gorbatsjov har meget sterkt kritisert utviklingen og personlig finansiert store deler av Novaja Gazeta med nobelprisvinner Muratov i spissen. Også denne siste frie avisa ble forbudt, mens redaktør Muratov unnslapp så vidt å bli drept og måtte gå i eksil.

Skjebnen til Barentsregionen er beseglet hvis denne utviklingen fortsetter. Men la oss gå tilbake i historien:

Ifølge arkitekten av Barentssamarbeidet i Norges utenriksdepartement, plansjef Sverre Jervell, begynte tankene om et sivilt samarbeid over grensen i nord etter at jekta Pauline i 1986 fikk lov til å seile fra Vardø til Arkhangelsk, og med retur til Vadsø og fylkesmannen der. Han har skrevet om det. Den første russiske generalkonsul i Kirkenes, Anatoli Smirnoff, bekreftet det samme nylig til meg for MIDs (Det russiske utenriksdepartement) vedkommende. Smirnoff fikk jobben fordi han var den som skrev størsteparten av Gorbachevs berømte Murmansk-tale fra høsten 1987, som offisielt åpnet for blant annet sivilt samarbeid over grensen. Også det har han selv bekreftet til meg.

Hva skjedde i 1985/86? Den gamle jekta Pauline ble restaurert, og under en prøvetur i 1985 i Trondheim, ble den danske restauratøren og jeg enig om at en planlagt visningstur langs kysten året etterpå måtte forlenges til Arkhangelsk. Dette fordi jekta var der like før 1917. Søknaden til Stiftelsen Pauline i Steinkjer ble sendt via Utenriksdepartementet til MID, men avslått. Da tok Pirjo Saariniemi (da bestyrer av Vardøhus Museum) og jeg (da bestyrer av Vadsø Museum) affære via Vennskapssambandet Norge-Sovjetunionen. De tok saken opp med Vennskapets Hus i Moskva. Der satt Juri Sienkievicz som var lege om bord i Thor Heyerdahls Ra og norgesvenn. Han ledet avdelingen for Skandinavia. Juri tok etter eget utsagn til meg saken opp med Politbyrået, og de lot Gorbatsjov avgjøre saken. Gorbatsjov konkluderte positivt og sendte et hemmelig telegram til Arkhangelsk, som erklærte byen som åpnet for utlendinger. Eksistensen av dette nå makulerte hemmelige telegrammet er bekreftet til meg av byledelsen der. Til da hadde byen vært stengt, kun deler av havna kunne anløpes og en såkalt «interklubb» for sjøfolk kunne besøkes.

Deretter fikk vennskapssambandet beskjed om at Stiftelsen Pauline i Steinkjer måtte søke på nytt og ville få ja. Vi fikk dem til å søke på nytt via et motstrebende utenriksdepartement – og til deres skrekk og forbauselse ble svaret positivt. Da vi ankom Arkhangelsk i august 1986, var hele by- og fylkesledelsen på beina, sjøfartsskolen stilte med orkester på kaia og så videre. Men det ble fort klart at slettes ikke alle i toppledelsen likte dette. De sto med steinansikter! Og slik har det vært siden! Jeg ble selv gjort til æresmedlem av Sovjetunionens Kulturfond i Forsvarsdepartementets møtesal i Moskva. Fondet ble ledet av Gorbachevs kone Raissa. Perestrojkaen var blitt familieforetakende for dem.

Barentssamarbeidet som sådan fikk først politisk grønt lys da Sovjetunionen gikk i oppløsning, og det formelle kom på plass i 1992. Det var Sverre Jervell og avdøde utenriksminister Johan J. Holst som tok initiativet, forbilledlig fulgt opp av Thorvald Stoltenberg etter Holts død. Kirkeneserklæring nr. 1 ble signert i januar 1993. Vi var med i hele prosessen. Det samme var blant annet Thor Robertsen fra FFK. Han gjorde en formidabel innsats. Les hans bok, Banebrytende Barentssamarbeid. Først var det planlagt en norsk-russisk region. Men Sverige og Finland ba om å få bli med. Det passet alle, for bilateralisering var fortsatt lite populært. Barentsregionen ble en stor suksess og vokste i omfang, pengene fra Norges utenriksdepartement begynte å flomme til Kirkenes og samfunnet der omstilte seg i Barents’ ånd etter Sydvarangers konkurs.

Allikevel, revansjistene var der stadig i kulissene. Da Stiftelsen Pauline, blant annet med støtte fra Svanhovd, ville gjenta bragden fra 1986 noen titalls år seinere, fikk den på nytt nei. Jeg vet at det var etterretninga i Murmansk som vendte tommelen ned. Attpåtil slike som også var involvert i de første økonomiske samarbeidsprosjekter med Kirkenes. Jeg snakket selv med offiseren som fattet vedtaket og kjenner navnet hans. En ny tid var i anmarsj, en ny kald krig begynte. Skjønt få forsto dette før det var et faktum. Nå er vi dessverre der.

La oss ikke glemme gleden til de titalls millioner i nordområdene, la oss ikke glemme tårene til de gamle vi intervjuet om Pomortiden langs Kvitsjøens kyster: De gråt og mintes friheten og samkvemmet fra før 1917, og de pustet lettet ut før de døde: Friheten var kommet tilbake! Dessverre, de tok feil. Folk-til-folk-kontakten bør fortsette, men kan den det? Sensuren er nærmest total.