Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
31. oktober åpnet direktør i FeFo, Jan Olli med flere, et debattinnlegg om pukkellaksen med å konstatere at den truer vår atlantiske villaks på flere måter. Deretter ramses det opp en rekke eksempler på hva som kan skje. Det er ikke umulig at Olli har rett i påstandene sine, og med «føre var» prinsippet er er det også på sin plass å sette inn tiltak og midler.
Et par dager etter debattinnlegget ble publisert rømte det 40 000 oppdrettslaks fra et oppdrettsanlegg i Sognefjorden. Slike rømninger er vanlig på vestlandet, og skjer ofte. Til sammenligning brukte Nesseby Jeger- og Fiskerforening hele sommeren 2021 til å fange 20 000 pukkellaks i Vesterelva i Øst-Finnmark. Hvem står å fisker opp de 40 000 oppdrettslaksene? Om bare et par tusen av dem fiskes opp, regnes det som et unormalt høyt gjenfangst tall. Vesterelv kategoriseres som rød elv, det vil si at det er påvist genetisk innblanding av oppdrettslaks i så stor grad at det vil påvirke overlevelsen til fisken. I 2021 ble det kun fanget 77 villaks.
Pukkellaksen har utseende som tatt ut av en skrekkfilm, den blir raskt en fiende som er lett å mislike. Men som i filmene er det ikke alltid utseende som avgjør om man er ond eller god, og den største fienden er gjerne den man ikke legger merke til i starten, som sklir usynlig inn i mengden. I snitt rømmer det 168 000 oppdrettsfisk fra oppdrettsanlegg langs norskekysten. Oftest er det bare dem som arbeider med fisk, eller er ihuga sportsfisker som klarer å skille en oppdrettslaks fra en villaks. Har den rømt som smolt er det vanskeligere å skille, og avkom av oppdrettslaks kan være bortimot umulig å identifisere uten genprøve. Når året bikket 2021 sto det 435 millioner oppdrettslaks og 21 millioner regnbueørret i anlegg langs norskekysten, det beregnes at kun 550 000 villaks kommer tilbake til elvene hvert år. I 2021 kom det færre laks tilbake enn noen gang tidligere.
Miljødirektoratet har opprettet et eget lakseråd som årlig legger fram en rapport om statusen til norsk villaks. De siste årene har denne gått på repeat. De har utarbeidet en modell som kategoriserer hvilke trusler villaksen har, og hvor sikker vi kan være på at det er en trussel. De to største truslene, som vi også er mest sikker på stemmer, stammer fra oppdrettsnæringen – lakselus og rømt oppdrettsfisk. Se for deg en skala fra 1-10, hvor ti er den største trusselen mot vår egen atlantiske villaks. Pukkellaks er bare kategorisert som en femmer på denne skalaen, og de er nokså usikre. Lakselus er ti på skalaen, mens rømt oppdrettslaks sprenger skalaen på en sikker tolver.
I 2017 oppdaget Nesseby HJFF unormalt mye pukkellaks i Varanger. Etter å ha varslet Eva Thorstad i Norsk Villaksråd kom det rask en utfisking-tillatelse på banen av Fylkesmannen. Det begynte i Bergebyelva, før man oppdaget at Vesterelva var hardest rammet, og allerede året var ny felle under utprøvning. Den gang var det mye motstand, det hadde jo tross alt vært mye russerlaks på 60 tallet. I Tanaelva har det vært mye kritikk mot myndigheter som ikke har lyttet til lokalbefolkningens erfaringer. Dessverre har vestlendinger like mye erfaring med uønsket fiskearter og trusler mot villaksen, som en Tanaværing har med stengselfiske og not. I 2017 var det få som ville høre, i dag er alle enig om at vi står overfor en pukkel invasjon. La oss nå lære av feil gjort før oss og ikke miste fokus. Å bekjempe pukkellaks er viktig, men ikke la pukkellaksen bli en avledningsmanøver fra de to virkelig store truslene mot villaksen – lakselus og rømt oppdrettslaks!
FeFo, NJFF og de andre organisasjonene er redde for sykdom. Blant de 40 000 fiskene som rømte fra Sognefjorden er det påvist sykdommen Pancreas Disase, som kan smitte til villfisk. Dette er ikke et enkelttilfelle, dette skjer over hele landet, hele året. Pukkellaksen kommer til elva i hopetall én gang i året, hvor den kan fanges og stoppes. Akkurat som de ekte skurkene i skrekkfilmene, så smyger oppdrettslaksen seg usynlig inn i mengden og får fritt formere seg med villaks, og sakte, men sikkert utrydde alle villaksstammer vi har i Norge.
Skal vi redde villaksen må vi ikke la oss distrahere av pukkellaksen. Både i Russland og Stillehavet lever pukkellaks og Atlanterhavslaks side om side i de samme elvene, det er ikke sikkert det er bra, men det er ikke umulig. Prioritet én framover må være å fjerne de to store truslene, som begge kan spores til opprett. Så kan man også spørre seg, om staten bevilger 25 millioner for å bekjempe pukkellaks, som er et relativt lavt og usikkert moment i trusselbildet til villaksen, hvor mye bruker de på å bekjempe lakselus og rømt oppdrettslaks?
I Finnmark er det relativt lite oppdrett sammenlignet med resten av landet. På Vestlandet har man nesten gitt opp å redde det som en gang var storhetselver. At Troms og Finnmark i 2021 solgte mest oppdrettsfisk er noe naturfolket fra nord burde få arr i sjela av. Vi kan støvsuge hver eneste elv for pukkellaks, men så lenge vi tillater oppdrett i fjorden så kan vi si takk og farvel til atlantisk villaks og ha røyka pukkellaks på brødskiva resten av livet.