I møte med det uforklarlige

UFORKLARLIG: Vegvokter Ib Nymark og mediumene Llli Bendriss og Anette Vaseli Reite er enige i følelsen av isende kald luft som legger seg som et teppe i rommet inne på brøytestasjonen på Skaidi.

UFORKLARLIG: Vegvokter Ib Nymark og mediumene Llli Bendriss og Anette Vaseli Reite er enige i følelsen av isende kald luft som legger seg som et teppe i rommet inne på brøytestasjonen på Skaidi. Foto:

Når hele vår eksistens trues, skjer det noe med oss. Sakte, men sikkert skrelles lagene med polstring bort. Den behagelige dempingen vi har lullet oss inn i og som vi har kommet til å tro er selve livet, forsvinner.

DEL

UKESLUTTJeg er redd.

I starten var jeg det ikke. Da levde jeg, som så mange i dette landet, i overbevisende trygghet.

Sånn er det ikke lenger. Ikke for noen av oss.

«Hva er meningen med det hele?» kan vi komme til å tenke, i nakent møte med vår egen dødelighet. I nakent møte med en truende kollaps av verden som vi kjenner den. Alt dette i kraft av et lite virus.

«Hva er utenfor oss selv, hva var før og hva er etter?»

Hva er alt det vi ikke kan forklare?

I Finnmark synes jeg, og mange med meg, at himmelen virker nærmere, horisonten videre og havet større enn noe annet sted på jord. Det er som om selve inngangen eller overgangen til det uforklarlige, ligger nettopp her.

Kanskje er det derfor tro og overtro ser ut til å engasjere finnmarkingen ekstra sterkt? For enten du er grepet av overtro eller ikke, så har du gjerne en formening?

Hvor mange ganger har jeg ikke hørt lignende utsagn som det fra mannen som kom til redaksjonen for litt siden: «Tro og overtro, sier du? Spøkelser, ånder, energier? Sånt tull. Nei det der tror jeg ikke på for fem øre.»

Men så, i samme åndedrag legger han til: «Men bestemor mi skal du høre, hun var synsk. Hun kunne spå framtiden og hun stoppet blod. Bestemor kunne se ting ingen andre så. Og det er faktisk sant.»

"Det er faktisk sant» påsto han altså med den største overbevisning, han som ikke trodde for fem øre.

Selv vet jeg om høyst oppegående naboer som grov ned steiner mot «det onde» i alle fire hjørner da de bygde huset sitt.

Selv banker jeg i bordet for at det jeg sier jeg ikke ønsker skal skje, faktisk skjer (bank i bordet) og jeg sier aldri «ha det» over dørstokk. Og jeg har opplevd skremmende uforklarlige hendelser, i lek med åndebrett på ferie i en liten landsby Nord-Italia for ei lita evighet siden. Opplevelser som sitter i, og som jeg aldri glemmer.

Selv hadde jeg ei oldemor som var kjent som «medisinkvinne» og som folk kom reisende fra hele landsdelen til, så ho kunne lese på dem. Historiene om hva hun utrettet er mange.

Dette er en viktig del av vårt DNA, som blir gjenfortalt og ført videre som en stolt nerve gjennom familiens historie.

Om du kommer til å snakke med folk i Finnmark om uforklarlige hendelser, om så det er med fremmede, så har nesten uten unntak alle noe lignende å fortelle. De aller fleste har enten opplevd noe selv, eller de har hørt om andre som har opplevd noe. Og mange har familiemedlemmer med spesielle evner. Noe man stolt erkjenner er der, men som man helst bare hvisker om når det er mørkt ute.

For enkelte er det viktig at ingen får vite at det var nettopp de som opplevde dette, av frykt for å virke som «gale». Ansatte ved offentlige institusjoner og museer kan fortelle om uforklarlig aktivitet, om konkrete uforklarlige hendelser, uten at de tør å stå fram med historiene. Av frykt for å virke useriøse eller for ikke å skremme gjester og besøkende.

Men kanskje er det nå, med polstringen i ferd med å skrelle av, at vi får et ekstra stort behov for å ta del i den store sammenhengen. For å krype inn i og på et barnlig vis anerkjenne alt det som er eventyrlig uforklarlig og så uendelige mye større enn oss selv?

«Ja» sier Norges eget medium Lilli Bendriss. «Det er på tide nå å finne inn til kjernen i oss selv. For bare ved å koble oss til himmel og jord, kan vi stå stødig i alt som måtte komme. Frykt har ingen hensikt. Vi må erkjenne at den eneste faktiske kontrollen vi kan ha, er over vår egen balanse.»

Jeg tror henne når hun forteller at hun har molekyler fra Cleopatra, at det er derfor hun kjenner behovet for å sminke seg så markert. «Vi har alle fått molekyler fra en egen «bank» som lagrer molekylene til alle dem som har levd før oss» sier Lilli.

Reinkarnasjon, å bli født på ny. Et mer miljøvennlig utspring enn det må vel være vanskelig å finne?

Mediet fra sør påstår hun føler seg i ett med kreftene i Finnmark, selv om hun ikke kan huske å ha vært her før, noe det viser seg at hun faktisk har. Flere ganger.

«Sier du det? Ja, det kan kanskje stemme. Men det må være noen år siden. Når jeg er på oppdrag, er jeg så konsentrert at alt rundt blir uviktig. Det geografiske her på jorda går nok lett litt i surr.»

Hun ler, uten demping. Lilli er ei voksen dame som gir seg katta i hva andre måtte mene og tro.

Hun vet hvor hun kommer fra og hun vet hvor hun skal. Og hun vet når. Hun har sett sin egen dødsdag og hun vet at om det som kommer etterpå, har vi ikke noe å frykte.

«Tenk deg å være en del av mange ulike verdener, og å kunne reise på tvers av dem alle? Tiden på jorden er bare et lite øyeblikk. Når du drar, er det ikke over, det finnes ingen slutt.» sier Lilli.

Hun kom til oss i rett tid. Spankulerende i sebrafarget pels, ringer med store stener på fingrene og med svartmalt sminke rundt øynene gjorde hun en uforglemmelig entré inne på brøytestasjonen til de trausteste av de trauste: Veivokter Ib Nymark og verksmester Åge-Jonny Johansen som erkjenner åndeverdenen med den aller største selvfølge.

Ib forteller: «Det var tidlig morgen og jeg var alene på stasjonen da jeg hørte at det kom noen inn på verkstedet. Men da jeg sjekket, var det ingen der. Så begynte vannet å renne, der hvor vi pleier å hente kaffevann. Jeg visste at ingen kunne ha gått inn dit, så jeg må innrømme at hårene reiste seg på armene.»

Men da Ib like etter hørte tydelige skritt over gulvet i etasjen over, sprang han på dør. Siden har han nektet å være her alene.

Åge-Jonny mener selv han vet hvorfor han er den eneste av mannskapet som ikke blir plaget av ånden på brøytestasjonen:

– Når jeg er den første som kommer inn på stasjonen tidlig på morgenen, roper jeg alltid dette opp trappa for å blidgjøre han på loftet: «Jeg vil bare si ifra at jeg setter over kaffen, så nå blir det snart morgenkaffe og få.»

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags