Gå til sidens hovedinnhold

I denne saken er vi alle finnmarkinger

Innflyttingen til Finnmark startet for alvor opp fra midten av 1800-tallet. Årsaken til flyttingen var søken etter havets gull, fisken.

Finnmarksdebatten

Jeg tenker på Vardø på 1960-tallet, yrende liv, fiskebåter over alt i alle størrelser, kvinnfolk og unga på jobb i egnebuene, på filéten, på kaia og på fiskehjellene. Mannfolkene om bord i båtene. Optimismen rådet, latteren runget mellom veggene, kulturlivet blomstret.

Men etter hvert tok moderne fiskefartøy med mer effektive fangstmetoder en altfor stor andel av kaka vår. Kampen om ressursene ble skjerpet og mer og mer av fisken ble frosset om bord og sendt ubearbeid til Kina. Leveringsplikten ble raskt utvannet og brutt. De som tapte var de som var nærmest matfatet, Finnmarkingen.

Ta Vardø i dag, en by i tilbakegang med hus som forfaller, et stadig synkende folketall og økende andel eldre befolkning. De unge forlater byen. Vardø er ikke alene.

Medisinen i bekjempelsen av utflyttingen er at det skapes nye, interessante, utfordrende og godt betalte arbeidsplasser. For både kvinner og menn! Arbeid gir vekst, vekst gi bedre økonomi, bedre økonomi gir bedre skole, barnehager, helsetjeneste og kulturtilbud til befolkningen.

Snøhvit som eksempel

Eksemplet med Snøhvitutbyggingen i Hammerfest viser at alt går an bare viljen er sterk nok. Snøhvit har utviklet Hammerfest til en pulserende og aktiv by med gode kommunale tjenester og interessante jobber.

Et skattegrep i milliardklassen åpnet for utvinning av gass på Snøhvit-feltet. Flertallet på Stortinget fravek vedtatte skatteregler for å innfri utbyggernes krav til lønnsomhet. Historien har vist at dette ble en suksesshistorie fra nord.

De samfunnsmessige virkningene kan en lese fra rapporten «Dette er snøhvit», av Norut Alta fra 2009. Fra oppsummeringen er hentet følgende:

«Den viktigste lokale effekten er at Snøhvitutbyggingen snudde en årelang negativ samfunns-utvikling i og ved ilandføringsstedet ved Hammerfest. Området har opplevd en betydelig befolkningsvekst i aldersgruppen 20-40 år, boligbygging og boligenes verdi har økt og de unge har fått større tro på ei framtid i nord. Det skapes en sterk lokal sysselsettingsvekst og en rask endring av næringsstrukturen i retning privat kunnskapsbasert tjenesteyting rettet mot olje- og gassnæringens virksomheter.»

I tillegg til Hammerfest går mye bra i Finnmark. Alta har klart å holde innbyggertallet oppe. Stedet er blitt kompetanse- og opplæringssentret i Finnmark. Forsvaret øker sin tilstedeværelse i øst- og midt fylket. Oppdrettsnæring i Finnmark produserer ca. 10 prosent av totalen i Norge og sysselsetter ca. 750 ansatte, mange av disse er høykompetanse arbeidsplasser. I tillegg kommer tilknytende leverandør- og tjenesteytende jobber. Krabbefiske er blitt en gullnæring. Berlevåg har et interessant prosjekt på gang mht hydrogenproduksjon. Kirkenes jobber for å bli HUB for transporten via den nordlige sjøveien.

«Tiltakssonen i Finnmark og Nord-Troms» ble opprettet i 1990. Den ble til i erkjennelsen av at det trengtes ekstra incentivordninger for å utvikle næringsliv og beholde bosetningen under krevende og arktiske betingelser. De naturgitte ressursene er rike, men ofte er det langt mellom folk.

Vel 30 år er gått og fortsatt er fraflyttingen sterk. Derfor er tiden nå moden til å vurdere nye og mer effektive tiltak, spesielt rettet mot etablering av nye arbeidsplasser. Vi må erkjenne at arbeidsplasser og verdiskaping er motoren i samfunnsutviklingen. Klarer vi ikke å utnytte de naturgitte forutsetningene og i for stor grad blir avhengig av det offentlige, vil motoren bare kunne gå for halv maskin.

Ingen kan forby fiskere fra andre deler av landet å fiske utenfor finnmarkskysten. Ei heller kan de tvinges til å levere fangsten i nord. Men vi kan etablere økonomiske ordninger som gjør at de selv finner det lønnsomt å levere fangsten i Finnmark. Tilsvarende kan man etablere økonomiske ordninger som bedrer rammebetingelser for eksisterende og nye industrietableringer på land.

Målet for Finnmark må være å skape nye lønnsomme arbeidsplasser basert på naturressursene til lands og til havs. Staten bør legge bedre til rette for at risikovillige entreprenører tar tak i mulighetene.

Her tenker jeg på ordninger som f.eks. en halvering av bedrifts- og personbeskatning. En halvering av inntektskatten for sjømat solgt til bedrifter på land for bearbeiding. Tilgang på risikokapital og kompetanse må også med i miksen.

Å benytte dagens «Tiltakssone i Finnmark og Nord-Troms» som rammeverk i arbeidet med å møte fremtidens utfordringer, vil passe som hånd i hanske. Tiltakssonen definerer geografi og synliggjør hensikten bak de foreslåtte nye tiltakene.

Det politiske arbeidet

Den nåværende tiltakssonen fungerer ikke etter intensjonene. Det viser flyttestatistikken. Tiden har gått fra den og Finnmark krever derfor en mer oppdatert tiltakssone som imøtekommer dagens utfordringer. Tiltak som vil snu utviklingen fra ut- til innflyttingen, få næringslivet til å blomstre, og øker ungdommens lyst til å vende hjem.

For ikke å snuble i starten av den politiske prosessen, vil det letteste være å få Stortinget først til å enes om et prinsippvedtak.

Her skal vektlegges at nasjonen Norge er avhengig av at det bor folk lengst nord i landet. Manglende befolkning vil utgjøre en sikkerhetsrisiko for nasjonen. Et Norge i nord uten mennesker kan friste andre land å teste suverenitetshevdelsen av våre nasjonale grenser og råderetten over ressursene i nord. Norge er derfor best tjent med en stabil, synlig og tilstrekkelig befolkningsstørrelse i Finnmark, sammen med et sterkt næringsliv og forsvar. Derfor må Staten være villig til å sette inn tilstrekkelig ressurser for at dette kan oppnås.

Prinsippvedtaket må deretter følges opp med tiltak som muliggjør måloppnåelse gjennom økonomiske grep. Det kan være å etablere skattemessige og andre økonomiske ordninger som gi økt etableringslyst, sikre ressurstilgangen og i størst mulig grad forhindre at våre naturressurser blir ført ut av regionen ubearbeid.

I denne saken vi er alle finnmarkinger

Dette er en kampsak som bør samle alle politikere innenfor tiltakssonen uansett partitilhørighet.

Vi kan lære av lokalpolitikere fra Vestlandet. Fant de en sak med stor betydning for hele området, møttes de, ble enig om strategien, gikk til sine egne på Stortinget, bearbeidet disse og fikk saken igjennom på Stortinget.

I denne saken er vi alle finnmarkinger uten medbragt politisk farge. Vi er nødt å stå sammen.

Kommentarer til denne saken