I 2020 vil jeg bruke mer tid på de opplevelsene som betyr noe

BLÅTT LANDSKAP: Sånn så det ut på fjellet overfor Vadsø sist lørdag. Der var det mulig å finne roen etter travle uker, skriver ansvarlig redaktør Anniken Renslo Sandvik i Finnmarken.

BLÅTT LANDSKAP: Sånn så det ut på fjellet overfor Vadsø sist lørdag. Der var det mulig å finne roen etter travle uker, skriver ansvarlig redaktør Anniken Renslo Sandvik i Finnmarken. Foto:

DEL

MeningerSist lørdag. Det hadde vært en sånn uke.

En sånn der dagene bare glir over i hverandre uten pause, jeg har vært på reise, jeg har hatt møter, reise og møter betyr doble dager, det er ingen som gjør det jeg egentlig skal gjøre når jeg gjør noe annet, det er bare sånn det er, og nå har det vært en sånn uke.

Sånne uker.

Ja, det har vært sånne uker, de har gått i ett, og jeg kjenner det nå, at det blir trangt, ja, det blir så trangt i hodet, det er alle oppgavene, tankene, ideene, kommentarene, kjeften, skrytet, alt sammen brikker som flyter rundt der inne, brikker i et puslespill, det er for mange av dem, de passer ikke sammen, noen må ut, jeg må ut.

Jeg må ut.

Til horisont, til utsikt.

Til innsikt.

Og jeg våkner denne lørdagen, sollørdagen, ja, det er lørdag og sola er tilbake over horisonten, her hilses den velkommen av tørr kulde, svak bris, det er så klart, så lyst, jeg kler på meg dobbelt sett med ullundertøy, smører skiene, selv blåswix blir for varm nå, men jeg har ikke annet, jeg tenker at det ikke gjør noe om det blir litt trått, da varer jo turen lenger, jeg går ut, finner skisporene, går til Røde Kors-hytta, opp Basis A-bakken, kommer opp på fjellet.

Må stoppe.

Ja, jeg må stoppe når jeg kommer opp bakken, det er så fint, verden svøpt inn i en blå glød, snøen blir mørk mot himmelen, den lyser der i pastell, alle blånyansene glir over i rosa, i oransje, i gul, jeg må stoppe og bare se, jeg snakker til meg selv, det er så fint, sier jeg, tenk at det kan være så fint, snø, vidde, fjord, himmel, en sol som gjemmer seg bak et smalt belte av skyer, jeg puster inn, dypt inn, det er kaldt, det klarner, det skaper plass.

Jeg skaper plass.

Og jeg går videre, jeg hører bare lydene jeg skaper selv, det er skiene som suser i sporene, stavene som knirker i kald snø, det er pusten min, kroppen som passer på at jeg virker, at jeg er her, at jeg kan være akkurat her, at jeg kan være her akkurat nå, og jeg kjenner det i hele kroppen, det er som det bobler i brystet, som om jeg utvides, alt utvides, horisonten, utsikten, innsikten, på innsiden får brikkene luft, ikke alle faller på plass, men de stabler seg penere, det er som de sorteres, hjørnebrikkene her, kantbrikkene der, de med himmel på der borte, de faller til ro.

Jeg faller til ro.

Ja, jeg faller til ro, men ikke kroppen, kroppen går, kroppen tar meg videre, hele tiden videre, og det er litt trått, jeg må bruke krefter for å få skiene til å gli, men jeg gjør det, kroppen er et maskineri, bevegelser som repeteres.

Hjerte som slår.

Som tar meg til Skihytta, den er ikke åpen ennå, jeg snur, går samme vei tilbake, nå går jeg i retning fargespillet på himmelen, det er så vakkert, det er så stort, verden er så stor.

Jeg er så liten.

Og det hjelper å tenke på det, at jeg er så liten i en så stor verden i et enda større verdensrom, det gjør ikke noe om noen av brikkene i mitt hode kommer på avveie, om det tar litt tid før de finner sin plass, det gjør ikke noe, verden går videre uansett, verden klarer seg, jeg klarer meg, jeg puster nå, jeg ser utover, innover, jeg skaper plass, tenk at det skal være så enkelt, tenk at løsningen ligger rett utenfor døra.

Ligger der ute.

På fjellet.

I kulda.

Akkurat her.

Akkurat nå.

(Jeg har egentlig hatt det så travelt de siste ukene at jeg ikke har rukket å tenke over at vi har gått inn i et nytt år og et nytt tiår. Men jeg vet likevel hva jeg ønsker meg for oss alle: Flere opplevelser som den over, der telefonen er på lydløs, og hodet og kroppen er til stedet i øyeblikket, det være seg alene eller sammen med dem som betyr mest.)


Artikkeltags