Noen ganger kan man lure på hva de egentlig holder på med i sentrale strøk. Nærmere bestemt i departements- og direktoratskontorene i hovedstaden, der beslutninger som får store konsekvenser for distriktssamfunn tas hver eneste dag.

For litt i underkant av tre år siden ble det tatt en beslutning som har preget Vadsø siden. Da kom meldingen om at Utlendingsdirektoratet (UDI) hadde bestemt seg for å legge ned asylmottaket i Vadsø, sammen med mottaket i Finnsnes og tre mottak for enslige mindreårige i nord.

Oscarsgata mottak i Vadsø fylte 25 år det året det ble lagt ned. Sommeren 2017 var det 25 år siden det gamle sykehuset åpnet dørene for nye beboere. Den gangen var det beboere som hadde rømt fra det gamle Jugoslavia, de ble plassert helt nord og øst i Europa i påvente av å få asylsøknadene sine behandlet. I årene som fulgte, kom utallige personer samme vei. Mange har ventet, bare for å få avslag, og bli returnert dit de kom fra. Mange har fått oppholdstillatelse, men likevel blitt boende på asylmottaket i påvente av å få tildelt en kommune å bygge sitt nye liv i. Og mange har vært velsignet med en raskere prosess, et ja, etterfulgt av bosetting.

Med andre ord: Asylmottaket i Vadsø hadde 25 år med erfaringer bak seg da beslutningen om å legge det ned, ble tatt. De hadde bygget opp kompetanse for å ta vare på dem som kom til kommunen med ballast vi andre knapt kan forstå. Og de hadde bygget opp kompetanse for å kunne gå i dialog med alle på en ordentlig måte, også dem som burde revurdere situasjonen sin som asylsøker, og vurdere å reise hjem igjen frivillig. Det sistnevnte lot også daværende innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug seg imponere av, så seint som i 2016. Hun mente andre asylmottak burde se til Vadsø for å lære.

Det var ikke bare selve asylmottaket som bygget kompetanse på de 25 årene det var i drift. Også Vadsø kommune la stein på stein for å sikre et apparat som taklet det å huse rundt 300 asylsøkere. Det stilte krav til barnehagene, skolene, helsetjenestene og barnevernet, akkurat som også frivillige lag og foreninger lærte seg å inkludere beboerne på asylmottaket i aktivitetene sine. Alt gikk ikke alltid på skinner, naturligvis var det utfordringer i Vadsø også, men faktum var likevel at kommunen var rigget for disse beboerne fra krigsherjede land.

I mai 2017 kom beslutningen om å legge ned. 11 ansatte mistet jobbene sine, Vadsø kommune mistet disse midlertidige innbyggerne som bidro til omsetning i butikkene og benyttet seg av kommunale tjenester. Rådmann Jens Betsi måtte redusere driftsnivået i kommunen som følge av at flere økonomiske tilskudd falt bort. Nedleggelsen har også hatt sitt å si for folketallsnedgangen de siste årene, for tradisjonelt telte en tredjedel av beboerne som innbyggere i Vadsø kommune, den tredjedelen som hadde fått oppholdstillatelse og ventet på bosetting. Og befolkningsnedgang fører som kjent til reduserte rammeoverføringer fra staten. Da må også utgiftene reduseres, og kommunale tjenester kuttes eller bygges ned.

Sånn henger verden sammen.

En beslutning i Oslo får store konsekvenser ute i lokalsamfunnene.

Nettopp derfor er det provoserende at UDI nå har gjenoppdaget behovet for et asylmottak i grensefylket Finnmark.

Ikke fordi det ikke er fornuftig, for det er det, det viste asylkrisen i 2015 oss med all mulig tydelighet. Vi må ha et mottaksapparat for asylsøkere i nærheten av Storskog.

Men dette visste vi i 2017 også. Grensen til Russland har ikke flyttet seg siden sist, og selv om regjeringen har satt en effektiv stopper for asylsøkerstrømmen til Norge, har vi hele tiden visst at det på et tidspunkt kommer til å snu. Flyktningene i verden er mange, og vi er blant dem som kan hjelpe flere.

Hadde UDI evnet å se helheten i arbeidet sitt, hadde de innsett at behovet for et asylmottak i Øst-Finnmark ville vedvare. I 2017 begrunnet de nedleggelsen med at mottaket var dyrere enn andre, og derfor måtte legges ned. Nå vurderer de altså å etablere et nytt mottak, men da i nabokommunen Sør-Varanger.

Isolert sett er dette et naturlig valg. Sør-Varanger kommune er grensekommunen, og sånn sett den mest hensiktsmessige plasseringen for et mottak der en eventuell flyktningstrøm fra Russland er bakenforliggende årsak til etableringsønsket. Dialogen mellom UDI og kommunen viser at det er snakk om et asylmottak med 120 plasser pluss 15 transittplasser.

«Dette vil medfører utgifter til blant annet plasser i skole, barnehage og voksenopplæring. Det vil kreves flere ansatte og kompetanseheving av personell i skole, barnehage, voksenopplæring og introduksjonsordningen,» skriver rådmann Nina Bordi Øvergaard i sin saksutredning som ennå ikke har blitt forelagt politikerne for behandling.

Sør-Varanger kommune vil altså måtte bygge opp de tjenestene Vadsø kommune de tre siste årene har måttet bygge ned.

For Sør-Varanger kommune bør dette være positive nyheter, ikke minst fordi også Sør-Varanger har behov for nye arbeidsplasser, spesielt nå som gruveoppstarten lar vente på seg. Det er også gledelig at UDI ser nordover igjen, både for å ha den nødvendige beredskapen som trengs dersom asylsøkerstrømmen øker, og for at hele landet skal kunne ta del i den jobben det er å ta vare på dem som har reist fra seg og sitt i håp om en ny start.

Men denne gleden kommer med en kraftig bismak. Hvorfor måtte man legge ned i Vadsø, bare for å starte opp noe nytt i nabokommunen tre år seinere?

I Oslo regner byråkratene på tall i form av plasser og pris når de gjør sine valg. For kommunene det gjelder, handler det om så mye mer: Arbeidsplasser og mennesker.