(Avisa Nordland) Det er ikke en hvilken som helst hverdag heller; hverdagen helt ytterst på kanten av Norge, langs en av kystens aller mest værharde strekninger.

«Kortbaneliv» er enda en innertier fra NRK i nord, slik «113» var det for noen år siden. NRK kan trenge det etter bråket rundt Sophie Elises podkast.

Ifølge dem selv er podkasten en bevisst satsing på å nå et ungt kvinnelig publikum gjennom bruken av kjente ansikter. Samtidig som kanalen lover å kjøpe inn enda flere kjendiser for å nå de unge.

NRK er ikke alene. De fleste medier deltar i jakten på stadig nye kjendiser, mange av dem kjent av kun én grunn: De har vært på tv.

Det alene synes å være begrunnelse nok for opptredener i nye tv-programmer og stadige oppslag i aviser og ukeblader.

Jeg skjønner hvorfor. Jeg klikker meg gjerne inn på oppslag som «TV-kjendis kastet av flyet» eller «TV-stjerne kjører for fort», for stort sett hver gang å oppleve at jeg aldri har hørt om vedkommende.

Det sier antakelig mest om meg, men også mye om mediene. For det hadde ikke vært samme schwung over «Mann som har vært på tv tatt for blotting».

Nå er det ingenting galt med kjendiser, men det er et paradoks at vi i mediene bruker så mange ressurser på dem når vi gang på gang får avslørt at de aller beste historiene og de mest spennende menneskene befinner seg blant det vi gjerne kaller «folk flest»; i hverdagslivet og blant de som får hverdagslivet til å gå rundt.

Vi møter mange av dem i «Kortbaneliv». Både blant flygere og kabinpersonell og ansatte ved de åtte flyplassen som danner en perlerad av kommunikasjonssentre langs kysten av Finnmark.

Og ikke minst blant de som er helt avhengige av Widerøe for å kunne leve sine liv fullt ut i samfunn der flyet gjerne er eneste vei ut.

Som Ingrid, ungjenta som jevnlig pendler de 30 milene mellom far i Vardø og mor i Pasvik, og synes de helt nødvendige flyturene både er spennende og slitsomme. Eller spanske Carlos som har flyttet til Vadsø for å realisere drømmen om å surfe i Barentshavet.

Her er fotballtrenere, gatekjøkkenkokker og festivalgjester; helt vanlige mennesker, hver med sin historie knyttet opp mot kortbanenettet.

At undertegnede har bodd ti år i Finnmark og en gang hadde dette som mine flyruter, gjør antakelig identifikasjonen ekstra sterk. Men appellen handler primært om denne seriens evner til å komme sine objekter tett inn på livet, få dem til å «by på seg selv», som det så fint heter.

Noe du altså ikke trenger være kjendis for å gjøre, det krever bare litt ekstra journalistisk innsats.

Det norske kortbanenettet er unikt. Det finnes intet lignende noe sted i verden. Da utbyggingen av nettet ble påbegynt på 60-tallet, innebar det en samferdselsmessig revolusjon for Utkant-Norge. Det i seg selv rettferdiggjør en serie som dette.

Men det er menneskene i den som gir den liv og dybde. Slik selv den beste actionfilm også blir flat og kjedelig om vi ikke evner å identifisere oss med menneskene i den.

Det gjøres for ordens skyld oppmerksom på at undertegnede er tidligere kollega av initiativtaker og idémaker bak Kortbaneliv, Helge Lyngmoe.