Se for deg at du er på kjøretur fra Vadsø til Båtsfjord. Det er vinter og tett snødrev, men det går greit likevel, veien er skrapet langs den statlige Europaveien fra Vadsø til Skiippagurra og videre mot Tana bru, snøen ryddes bort forløpende. Men så kjører du over på fylkesvei 890, og møter en strekning som ikke er brøytet, du må redusere farten, kanskje blir du stående i en snøskavl.

Et tenkt scenario. Er det realistisk?

Faktum er i hvert fall at fra 1. januar 2020 skal fylkeskommunene overtal alt ansvar for fylkesveiene. Et slikt ansvar har fylkeskommunene også i dag, men Statens vegvesen utfører både riksveioppgaver for staten og fylkesveioppgaver for fylkeskommunene gjennom det som kalles sams veiadministrasjon.

Nå er tanken at fylkeskommunen skal gjøre all jobben med fylkesveiene selv. Det er snakk om drift og vedlikehold, planer og utbygging. Altså: Mens Statens vegvesen fortsatt skal ha kontroll på de statlige veiene, forflyttes ansvaret til fylkeskommunen for fylkesveiene.

Stortingsvedtaket kom på samme dag som Finnmark og Troms første gang ble vedtatt slått sammen, nemlig 8. juni 2017. Da ba et enstemmig storting regjeringen om å sørge for denne oppgaveforflytningen: «Stortinget ber regjeringen sørge for at regional veiadministrasjon, som har ansvar for planlegging og drift av fylkesveiene, overføres fra Statens vegvesen til regionalt folkevalgt nivå,» heter det i vedtaket.

Dette var en oppfølging av et tidligere anmodningsvedtak fra 2016, der Stortinget ba regjeringen om å sørge for at administrasjonen av fylkesveinettet blir underlagt den nye folkevalgte regionene i forbindelse med regionreformen.

Nærmere et år seinere, i mai 2018, var utredningen fra Vegdirektoratet klar. De var ikke nevneverdig positive.

«Med det ansvaret og den myndigheten fylkeskommunene allerede har for fylkesveinettet i dag, er det vanskelig å se at de mulige positive virkningene ved overføring av veiadministrasjon kan veie opp for risikoen for varige økte kostnader, kompetansetap og redusert kvalitet i oppgaveløsningen. Statens vegvesen mener derfor at dagens ordning med felles veiadministrasjon bør videreføres, men at det bør igangsettes et arbeid for å forbedre fylkeskommunens styring og mulighet for lokale tilpasninger,» konkluderte rapporten «Fra Sams og samling», som tok for seg konsekvenser ved overføring av fylkesveiadministrasjon fra Statens vegvesen til fylkeskommunene fra 1. januar 2020.

Men da statsbudsjettet ble lagt fram i høst, var regjeringen like fullt bestemt på å gjennomføre prosjektet.

«Regjeringen har, i avveining mellom ulike hensyn, konkludert med at den delen av sams veiadministrasjon som gjelder fylkesveiene, i sin helhet overføres til fylkeskommunene,» heter det i statsbudsjettet.

Det store spørsmålet er hvorfor.

Da saken i 2016 ble behandlet i kommunal- og forvaltningskomiteen, var det bare ett argument som ble brakt på banen, nemlig at «når de som planlegger veiutbygging er den samme organisasjonen som finansierer den, vil dette gi en mer optimalisert veiutbygging i regionene».

Men siden har altså ekspertene uttalt seg i motsatt retning. I tillegg til den klare rapporten fra Vegdirektoratet i mai i fjor, har stadig flere tatt til orde nå som vedtaket nærmer seg realisering.

– Det Stortinget har vedtatt, viser manglende forståelse for hvordan ting henger sammen. Dette ser ut som en veldig dårlig idé, og vi deler veidirektørens synspunkt hvor han i klartekst frarår det hele. Vi kjenner Statens vegvesen som en meget god og profesjonell byggherre. Hvis de nye fylkesregionene skal overta, vil vi få 11–12 ulike byggherrer, med ulik kompetanse, ulik grad profesjonalitet og ulike gjennomføringsmodeller, sier konsernsjef Ståle Rød i Skanska til VG.

Han får støtte av konserndirektør Lars Erik Lund i landets største entreprenørselskap, Veidekke.

– Gjennom mange år har Statens vegvesen opparbeidet seg både kompetanse og et solid fagmiljø til å ivareta dagens modell. Vi frykter at dette vil tappe Statens vegvesen for kompetanse, sier han til VG.

For de ansatte i Statens vegvesen innebærer dessuten vedtaket stor usikkerhet. Selv om regjeringen har uttalt at ingen skal miste jobben, det er jo jobb til dem i de nye regionene, har det ikke kommet noen garantier. Samtidig er det et faktum at regjeringen ønsker færre byråkrater.

«Færre fylkeskommuner skal samlet sett føre til færre ansatte i administrative stillinger,» heter det i dokumentet som den nye regjeringen ble enige om på Granavolden 17. januar i år.

Det er i hvert fall ingen tvil om at de ansatte i Statens vegvesen er kritiske til beslutningen. I oktober sendte de fem arbeidstakerorganisasjonene Tekna, NTL, Forbundet for Ledelse og Teknikk, Parat og NITO brev til samferdselsminister Jon Georg Dale, der de listet opp en rekke potensielle negative konsekvenser, som ble referert i fagbladet Anlegg og Transport. Blant annet påpeker de stordriftsfordelene ved å ha kompetanse samlet i et sterkt fagmiljø på nasjonalt nivå, fordelen av at entreprenørbransjen kan forholde seg til en profesjonell nasjonal aktør og frykten for at det ikke finnes tilstrekkelig kompetanse i Norge til at hver enkelt region hver for seg kan rekruttere og ivareta nødvendig kunnskap.

Tre måneder har gått siden det brevet ble sendt, og fortsatt er usikkerheten stor. I Finnmark forteller de ansatte om mange ubesvarte spørsmål om framtiden. Nå jobbes det med å utarbeide en bemanningsplan for arbeidet med fylkesveiene, der to spørsmål er sentrale: Hvor mange ansatte er det behov for? Og hvilken kompetanse må de ha?

Ifølge et «forsiktig anslag» fra prosjektleder Marianne Pedersen i Finnmark fylkeskommune, kan behovet ligge på mellom 23 og 33 ansatte.

Samtidig er det klart at det å flytte ansatte fra Statens vegvesen til regionene, også vil bety en oppsplitting av tidligere ansvarsfordeling.

– De fleste som er aktuelle for overgang, jobber i dag med både fylkes- og riksveier. Det er maks fem i veivesenet i Finnmark som kun jobber med fylkesveier, har Marianne Pedersen uttalt til iFinnmark.

I Troms og Finnmark er det ifølge Statens vegvesen 4.398 kilometer med fylkesvei og 1.881 kilometer med riksvei. Hvordan det skal være en fordel at disse kilometerne skal forvaltes på ulikt vis, er fortsatt en gåte.

Så også hvorfor man er villig til å bruke millioner av kroner på omorganisering og omstilling innenfor en sektor som tross alt fungerer godt i dag.

At man likevel velger å iverksette en så omfattende prosess som kan ha så store konsekvenser både for arbeidstakere og veinettet, er like kritikkverdig som det er utrolig.

Med andre ord er omorganiseringen et godt bilde på selve regionreformen. Man har tatt en beslutning uten å fylle den med innhold først, og uten å kjenne konsekvensene.

Det resulterer i krampaktige prosesser som dette, der selve handlingen virker som det viktigste. Vi skal slås sammen, koste hva det koste vil.